|
En bønn i nød!
Tenk bare på hva det ligger i salmens begynnelse her:
«David, da han flyktet for Absalom, sin sønn!»
Dette måtte også David oppleve, som en følge av at han
var innsatt av Gud! Som han må klage: «Herre, hvor mange mine
fiender er! Mange reiser seg mot meg!» (v.2). - Og deriblant altså
også hans egen sønn!
Nå er ikke det noe sjeldent fenomen, at plassene på toppen
er etterstrebet, det hører heller med til vanlige mønster - det blåser
på toppene som det sies - men David var også utsatt rett og
slett på grunn av sitt Gudsforhold i tillegg!
Vi møter det fenomen alltid - også i nyere religiøse
retninger, blant mennesker som ikke er i et sant forhold til Gud -
at de alltid tenker seg, at et godt forhold til Gud, viser seg i ytre
gode forhold i det jordiske. «Han som er en troende mann, hvorfor
hjelper ikke Gud ham ut av vanskelighetene?» kan vi høre sagt for
eksempel, når et troende menneske opplever kriser og vanskeligheter i livet, som er
synlige for alle og enhver.
Men tenk nå bare på Jesu lignelse om Lasarus og den rike
mann - der peker Jesus først på en person - Luk 16:19: «Det var en
rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver
dag i herlighet og glede.» Det er jo nettopp slik mange tenker seg
et liv under Guds velsignelse! Du kjenner jo dette igjen fra våre
dagers forkynnelse også. Men hør hvordan det ender med denne
mannen - Luk. 16:23: «Da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han
var i pine - da ser han Abraham langt borte og Lasarus
i hans skjød.»
I pine - og Abraham (himmelen) langt borte!
Ja, han hadde levd sitt liv langt borte fra himmelen, nettopp på grunn
av den glede han hadde i sine jordiske ting! Det hadde tilfredsstilt
hans sjel, slik at han ikke søkte noe anne, og han trodde i tillegg
på grunn av den tids forkynnelse, at nettopp hans velstand viste
at hans gudsfirhold vae i orden..
Og så hører vi om den andre personen, han som den rike
mann ser i Abrahams skjød, altså i himmelen - Luk 16:20-21:
«Det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten
hans. Han var full av verkende sår. Hans ønske var å få mette seg
med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og
slikket sårene hans.»
Kan du tenke deg en slik tilværelse! - Hvem ville kunne
komme på, at denne mannen var gjenstand for Guds velsignelse! - ja,
endatil særlige velsignelse! Nei, ikke før du leser i Luk 16:22:
«Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams
skjød.»
Nei, dette kunne ikke det naturlige sinn fatte, her måtte
det åpenbaring til. Hva ser du? Hvordan tenker du om
disse ting?
Er du lik disse som David taler om her i salmen: «Mange
sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud!» (v.3).
De tenkte jo - som vi nettopp har vært inne på - at dersom
David sto i et rett forhold til Gud, og dermed under Hans velsignelse,
kunne aldri dette skje ham! Dette var heller beviset på
at Herren nhadde forlatt ham!
De kjente ikke Ham, om hvem det heter: «For den Herren
elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som han tar seg
av.» (Hebr 12:6). - Og som også sier: «Alle dem jeg elsker, dem refser
og tukter jeg.» (Åp 3:19).
De tenkte slik som vi også ser hos fariseerne, angående
den blindfødte som Jesus og disiplene støtte på, under deres vandring:
«Hans disipler spurte Ham: Rabbi, hvem har syndet, han eller hans
foreldre, siden han ble født blind?» (Joh 9:2).
Her er de aldeles inntatt av fariseernes lære - en lære
som Jesus helt avviser.
Vi finner jo også et klart eksempel på dette i Skriften,
ved Jobs venner, som var overbevist om at Job måtte lide for sin synds
skyld! At det altså var Gud som var imot ham! De hadde blikket
feste på omstendighetene!
Men David er en sann troende, det vil si, en som kjenner
sin Herre, slik at han midt i denne forferdelige situasjon, vender
seg nettopp til Herren med frimodighet! - Midt imot hva disse
vantro tenkte om saken: «Men du, Herre, er et skjold for meg. Du er
min ære, den som løfter opp mitt hode!» (v.4).
|
Altså, samme hva som skjer med meg nå, så er du den samme imot meg,
for du er trofast! - Du kan ikke fornekte deg selv! Vi kan si: Det
du har gitt meg i Jesus, kan ikke rokkes av noe!
Du må aldri legge øret til disse som forkynner, at Guds
frelse har sin grunn i noe i deg! Hvordan skal du da kunne
være frimodig i en slik, eller lignende, situasjon? Nei, hør hva David
forkynner deg her: «Frelsen hører Herren til» (v.9a)
- for det kommer til deg også dette, når vanskelighetene kommer -
enten fra noen slike «Jobs venner,» eller fra ditt eget falske hjerte.
«Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, Uten din den
gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne!»
«Men du, Herre, er et skjold for meg!» - vitner
han. Du er den som verner meg!
Det er godt gjort å si det, i den situasjonen han nå
engang er i.
Er det denne Gud, du og jeg kjenner? Vi må spørre oss
selv og Ordet om det! Har evangeliet gått opp for ditt hjerte? At
Gud er din venn, i Jesus Kristus! - At Gud er en forsonet Gud, i Ham!
- At Han nå stiger frem for deg som den som aldri mer vil være vred
på deg! - Som Han vitner i Jesaja 54: «For som Noahs flom er
dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå
over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på
deg eller skjenne på deg.» (v.9).
Hører du hva som egentlig blir sagt her: «Jeg har sverget,»
sier Han. - Og hva? - At Han ikke vil være vred på deg eller skjenne
på deg! Har dette gått opp for deg?
Og så begrunner Han dette i noe: «For fjellene kan vel
vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg,
og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer
seg over deg.» (v.10).
Min fredspakt! Det som skjedde på Golgata en dag, det er jo
ikke noe som Herren vil vike fra igjen!
Du sier du kjenner Herren! - La oss da høre om du kjenner
Hans navn, Han sa deg det her i verset vi nettopp leste. - Hør!: «Han
som forbarmer seg over deg!»
Er ikke det et salig navn å kjenne?
Derfor henvendte David seg til Herren med en slik frimodighet,
til tross for de ytre forhold, for han kjente Herrens sanne navn -
han var mannen etter Guds hjerte! Ifølge 1 Sam 13:14 og Apg 13:22.
«Høyt ropte jeg til Herren,
og Han svarte meg fra sitt hellige berg. Sela» (v.5).
Han ropte høyt til Herren, sier han. Her var virkelig
nød! Ikke bare frykt, som følger på at en må se døden i øynene, men
også en dyp sorg, for det var hans sønn Absalom som sto bak dette,
han som David elsket. - Han sier til mennene sine, til tross for dette
opprøret, hvor Absalom sto ham etter livet - 2 Sam 18:5: «Far varsomt
med den unge mannen - med Absalom!» - Og når Absalom er død som følge
av sitt opprør, ikke bare mot sin far, men gjennom det også mot Gud,
hører vi om og av David - 2 Sam 18:33: «Da ble kongen dypt rystet.
Han gikk opp på salen over porten og gråt. Mens han gikk, sa han:
Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! Å, at jeg var død i
ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»
Det er en smule av Guds kjærlighet til det falne og opprørske
menneske vi ser her: «Å, at jeg var død i ditt sted!»
Her taler David som den han var et forbilde på, Messias!
Det er Jesu begjær fra evighet av: Å, om jeg var død i deres sted!
- Og det var nettopp hva Han fullførte på Golgata, en bestemt dag
i historien.
Er du en frimodig kristen? - Du har iallfall grunn til
det, du som har fått ta din tilflukt til Jesus!
|
3
søndag i advent
