For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Han fører igjennom!

Jes 43:1 - 3a

   1. Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. 2. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. 3. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser.

   Du ser Gud taler til- og har et forhold til denne skapningen, som en far til en yndlingssønn. Det er jo et hjertespråk vi leser her: Fra alt ondt vil jeg berge deg! Jeg vil ikke tillate noe å skade deg!

   Men legg merke til hva Gud ikke lover ham: Han lover ikke å føre ham utenom disse ting, som ellers skader og ødelegger mennesker.

   Det er gjerne slik vi ynder å forestille oss Guds ledelse og førelse gjennom livet - at Han skal spare oss for møye og lidelse. Det er gjerne det vi tenker på når vi ber: «Frels oss fra det onde» også. I vår tanke bes det heller «det vonde» fremfor «det onde» i den sammenheng.

   At Gud kan frelse oss fra det onde, nettopp ved å føre oss inn i møye og lidelse, det er helst en fjern tanke. Men derfor kommer vi gjerne så galt ut også, når disse ting kommer over oss. Da knurrer vi mot Gud, og mener, at dersom Han virkelig elsker oss, slik som Han hevder i sitt ord - ja da burde Han i det minste ha spart oss for dette, osv. i samme spor.

   Men det er altså ikke det Gud har lovt å spare oss for, og føre oss utenom det som er tungt i livet - det er tvert imot noe vi trenger for å vokse i nåde og kjennskap til Ham.

   Det Han faktisk har lovt oss - noe som kommer tydelig frem i teksten her - det er, at det ikke skal kunne skade oss - nei, tvert imot skal det tjene oss til gode, sier apostelen. (Rom 8:28). Tvert imot hva det ellers ville ha virket altså, og det har den ene årsak, at Gud fører deg igjennom.

   Hør nå hva som står her i teksten: «Når du går gjennom vann ... og gjennom elver ...Når du går gjennom ild ...» Ikke noe løfte om å bli ført utenom her. Bare for at du ikke skal tro, at det er noe galt i ditt gudsforhold, fordi du opplever lidelse.

   Dette taler Han til denne Jakob, denne Israel, som Han har dannet, gjenløst og kalt ved navn. Denne som Han elsker så høyt! «Du er min!» sier Han jo.

   En kristen er vel kjent med lidelse etter hvert, og har også lidelser som verden ikke har og ikke kjenner, som for eksempel bekymringen for sine egne ufrelste, all verdens fristelser, Satans listige angrep og striden med et hjerte så fullt av synd og innfall og tanker, som nærmest roper til deg, at «du kan da ikke være et Guds barn, slik som du er!» Dette da kanskje i tillegg til en vanskelig livssituasjon. Derfor slike ord som dette, til trøst midt oppe i det hele: Det skal ikke skade deg!

   Det er vanskelig å ta til seg, når en er midt oppe i det. Gud vet det - «Han kommer i hu at vi er støv,» som det heter (Sal 103:14), og som det videre sies i Hebreerbrevet: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg.» Men så kommer det: «Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» (Hebr 12:11). Med andre ord, det skal ikke skade deg, men tvert imot.

   Men det er en tanke, som gjerne oppstår i oss, når vi opplever motgang: At dette er noe som kommer over meg, fordi jeg ikke har det rett med Gud – fordi jeg har syndet. Endelig er det også nok for Herren, og nå har Han med rette forkastet meg.

   Det står om enken i Sarepta, hun som profeten Elias fikk av Gud å ta inn hos - hun tok imot Guds mann i sitt hus, og var en meget gudfryktig kvinne - men da hennes sønn plutselig dør, da faller alle masker, og hjertets dypeste grunn blir synlig: Da sier hun: «Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø.» (1 Kong 17:18).
   Dette var det som lå skjult under all gudfryktigheten. Høye tanker om Gud dette! Hun kjente Ham altså ikke! Hun hadde bare fått kledd på seg en drakt, hun tenkte måtte passe. Enn du?

   Den som kjenner historien vet, at Elias går innfor Gud i bønn, og får nåde til å kalle sønnen tilbake til livet. «Da sa kvinnen til Elias: Nå vet jeg at du er Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.» (1 Kong 17:24). I det øyeblikk gikk hun over fra å være en gudfryktig kvinne, til en kristen kvinne, sier Krummacher om det.

   «vet jeg osv.,» sier hun. Hva hadde hun tenkt før? Hun hadde da hilst ham som en Guds mann! Ikke helt sikker? Fordi hun ikke kjente Gud i sannhet, kjente hun heller ikke Hans vitne, og kunne ikke avgjøre om ordet i hans munn var sannhet.

   Du ser, Gud ville ikke ulykke ved det som skjedde, men tvert imot - Han ville frelse en sjel, som til nå hadde stolt på sin gudfryktighet.

   Men legg altså merke til den tanken som slår inn hos henne, med det samme denne ulykken skjer: Det er for min synds skyld! Slik var Gud for henne, egentlig! En lumsk en, som endatil kunne drepe hennes eneste barn, for å straffe henne. Slikt kan altså ligge skjult under den mest utpregede gudfryktighet.
   Hvor fjernt er dette fra deg?

   Men er det slik Han er?
   En gang i historien kom Han selv til jord og ble menneske iblant oss - og vet du hva som da vitnes om Ham?: «Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» (Luk 15:1). Holdt seg
nær til Ham! De må da vel ha mer enn ant noe ved denne personen, som inga dem håp - disse som ikke hadde noen gjerninger eller gudsfrykt å komme med. Bare synd! I fra hor og tyveri til avguderisk pengekjærhet – hele spekteret. Landssvikere og horer! - Det er bare et annet uttrykk for tollere og skjøger.

   I teksten vår: Hvem er egentlig denne Jakob, denne Israel, som får så store og ubetingede løfter?
   Du kjenner vel historien om Jakob - han som holdt seg hjemme hos sin mor og lagde mat, mens bror hans var ute og jaktet. Han som bedro sin bror og sin far, for å jukse til seg velsignelsen som tilkom den førstefødte osv. -
Bedrageren Jakob.

   Hans far, Isak, kunne aldri tenke seg at det var ham Gud hadde utvalgt, så Esau var hans yndling.

   Slik tar mennesket alltid feil, i denne sammenheng. Til og med profeten Samuel, da han skulle salve en av Isais sønner til konge etter Saul, som var forkastet på grunn av sitt hovmod. Da leser vi: «Da de kom, og han fikk se Eliab, tenkte han: Sannelig, Herrens salvede står her for Herren! Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst!» Her avsløres profeten! «For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16:6-7). Stikk imot!

   Du sier: Det må være på grunn av min synd! Da svarer Guds ord: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» (Sal 103:10).

   Du ser også det samme feilgrep hos Israelsfolket da Jesus kom. - De hadde forventet en som var annerledes - en Esau, en veldig kriger, etter deres eget hjerte. Men slik var Han altså ikke – og slik gikk Han ikke frem.

   Hvordan er din Jesus? Står Han i stil med din gudfryktighets ideal, eller er Han den som stadig overrasker deg? Han er så annerledes enn du hadde tenkt deg! Han er så annerledes overfor deg, enn du synes du fortjener. Han holder deg fast gjennom ild og vann - ikke på grunn av din gudfryktighet, men til tross for din totale mangel på sådan. Jesus har nemlig utført det største av alle under - Han har gjort det mulig for en synder å leve med Gud. - Han har gjort det mulig for Gud å være synderens Gud. Han er den som tilveiebrakte forsoningsblodet. Det rant på Golgata kors, og det falt på himmelens alter. Det er ingen som kan gå inn der og ta det bort. Derfor heter det også, at «Han fant en evig forløsning.» (Hebr 9:12).

Det er blodet som gjelder for Gud, også i denne stund - deg til gode både i liv og død.

 


   Frykt ei, jeg er med deg!
Skjønne løftesord
Lyser som en stjerne
På den mørke jord.
Gjennom alt som møter,
Dette løftet står: Jeg er alltid med deg,
Så aldri du ensom går.

E.K.