For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Skjærtorsdag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Nattverdens innstiftelse

Matt 26:17 - 29

   17. På den første dag av de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa til Ham: Hvor vil du at vi skal gjøre i stand for deg til å ete påskelammet? 18. Han sa: Gå inn i byen til en mann der og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær. Hos deg vil jeg holde påskemåltid sammen med mine disipler. 19. Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og gjorde i stand påskemåltidet. 20. Da det var blitt kveld, satte Han seg til bords med de tolv. 21. Mens de spiste, sa Han: Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg. 22. De ble da dypt bedrøvet, og den ene etter den andre begynte å si til Ham: Det er vel ikke meg, Herre? 23. Men Han svarte og sa: Den som dypper hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. 24. Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om Ham. Men ve det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født. 25. Men Judas, han som forrådte Ham, tok til orde og sa: Det er vel ikke jeg, rabbi? Han sier til ham: Du sa det. 26. Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød,  velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. 27. Og Han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. 28. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. 29. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.

   Jesus er kommet til den siste påskehøytid, i sitt liv her på jord. Men det blir ikke den siste overhode - det skal komme en fullkommen påskehøytid i himmelen en dag - som Han sier her. (v.29).
   Og da, sier Han, skal Han drikke av vintreets frukt, ny med oss, i sin Fars rike.
(v.29). Og når vi da vet, at dette er den nye pakts blod, utgytt for oss til syndenes forlatelse, blir det et veldig bilde.
   Å du, hvor takken skal stige opp til Ham fra løste hjerter og løste tunger.

   Og du kan med frimodighet få slippe det løs allerede her - du som har tatt din tilflukt til dette blodet. Det er nemlig de som også vil være der, ved Hans bord i himmelen en dag - ja, på den konkrete dag Jesus omtaler her. En fremtidsdag som rykker oss nærmere for hvert sekund som går.

   Skal du være der en dag? Ja, da må du begynne å drikke dette blod, og ete dette legeme her og nå, mens du ennå er på vandring. Og da tenker jeg ikke først og fremst på den ytre mottakelsen av nattverdens vin og brød - vi ser blant annet en imellom dem her i teksten, som ikke hadde noe annet enn dom igjen for det - men jeg tenker på den som eter ut av hjertets behov for Jesu stedfortredende liv og død, fordi en erkjenner et tvers igjennom synderhjerte, der inne i barmen. Først da eter og drikker en, i ordets rette forstand.

   Det er ikke så mye godt å si om disse disiplene - de var feige, de sviktet osv. - men det er underlig å registrere hvilken selverkjennelse de alt var kommet til. «Hjertet især så bedragelig er,» som han sier Per Nordsletten i en av sine kjente sanger.
    De var blitt skeptiske til seg selv!  Og du vet, så lenge et menneske ikke er skeptisk til seg selv og sitt eget hjertes tanker, hører det ikke på andre enn seg selv. - Iallfall er en ikke åpen for det som måtte gå på tvers av sitt eget. Og Gud får en ikke i tale!

   Vi skal se noe på akkurat dette, i teksten videre - noe som også viser, at denne hjertets erkjennelse ikke stakk så veldig dypt ennå, hos noen av dem, og særlig ikke hos Peter.
   Jesus sier i v.31 i samme kapittel hos Matteus: «I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt.»
   Klar, tydelig tale fra Herrens egen munn! Men hva gjør Peter med dette?: «Men Peter svarte og sa til Ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt.»
(v.33).
   Han sier med andre ord: «Du tar aldeles feil Jesus! Jeg er ikke slik som du sier nå, og kommer følgelig heller ikke til å handle som du forutsier.»
   Da tar Jesus hardere i, og sier med like klare og tydelige ord, hvordan det vil gå: «Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.»
(v.34). Men det fører bare til at også Peter tar hardere i, og altså gjør opprør imot, og forkaster Herrens ord: «Peter sier til Ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg! På samme måte talte alle disiplene.» (v.35).
   Han var altså ikke alene om dette, Peter, men det var han som førte ordet, på de andres vegne.

   De trodde virkelig at de skulle kunne bli stående. Det var ikke noen villet ondskap, eller opprør, i dette - de fulgte bare sitt eget hjertes tanker og tro - og dermed åpenbartes gudsopprøret, og det åndelige mørke.
   Du behøver ikke gå ut og begå noen forferdelig synd - du kan bare ganske enkelt følge ditt eget hjertes tanker og råd - også når det gjelder dette å ville vandre på himmelveien - så er du på kollisjonskurs med Herren.
   Vi har av naturen et hjerte som ikke kjenner Herren, og heller ikke Hans vei.
   Hva hjelper det at du vil, dersom du er blind! Herrens ord, og ditt eget hjertes tanker og råd, er to vidt forskjellige ting. De går hver sin vei!


   Har du ikke lest om Guds ord - at det «er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg -» og stadfester hjertets tanker og råd? - Er det hva det gjør når det har trengt helt inn? Nei, det «dømmer hjertets tanker og råd.» (Hebr 4:12).

   «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.» (Jes. 55,8).

   Og så vet vi hvordan det gikk med disse disiplene, og Peter især. Ja, hvordan gikk det? Som Herren hadde sagt!

   Men nå skal du få gripe trøsten - det som bygger huset ditt på klippen - nemlig Herrens trofasthet og sannhet, uttrykt i Hans ord og løfter. Hør bare: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.» (v.29).
   Hvem er disse dere, Han taler om her - er det kun disiplene som Han der har foran seg, og som Han visste skulle svikte i prøvens stund? Deres fall skulle ikke hindre deres inngang i himmel og salighet, altså! - merk deg det! Men igjen - gjaldt det bare dem? Nei, det er også du - du som her har tatt din tilflukt til Hans legeme og blod. Du som må si av hjertet: «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds Lam, Ene i din rettferdighet, skjules all min skam.»
   Etter denne opplysningen, hører du forhåpentligvis Jesu ord på en ny måte! Les verset om igjen.

   Guds ord er ikke noe upersonlig, det taler til deg! Det forkynner deg at du er utenfor, og det forkynner deg at du er innenfor, alt etter som din stilling er.
   Du er mannen - som enten er utenfor, eller innenfor! Og er du utenfor - ja, så er du helt utenfor - hvor from og åndelig og kristelig velmenende du enn går inn for å være, og er - og er du innenfor - ja, så er du helt innenfor - hvor elendig og syndig og forkommen du enn er.
   Det står og faller med ditt forhold til dette Jesus sier til deg her: «
Ta, et! Dette er mitt legeme. Og Han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (v.26b-28).

   Men altså, en sannhets erkjennelse var, som nevnt, begynt å spire frem i dem - og da Jesus kommer med den forferdelige forutsigelse, at en av dem skal forråde Ham, så ser de ikke på de andre, men blir urolige selv, og spør oppriktig: «Det er vel ikke meg, Herre?» (v.22b). Det forekommer meg nemlig, at det kunne være meg. Med andre ord: Jeg er visst troende til det.
   Her hadde de et øyeblikk av guddommelig lys over sitt eget hjerte.
   Men så kommer da også han, som i det samme guddommelige lys, visste at det var ham, og at Jesus (Gud selv) allerede visste det, og sier det samme: «
Men Judas, han som forrådte Ham, tok til orde og sa: Det er vel ikke jeg, rabbi?» (v.25).
   Ja, en kan grøsse. Så forherdet var han blitt. Dette lyset var nemlig Judas' mulighet. Helt til det siste – til og med under forræderkysset i Getsemane - kaller Jesus ham, venn. «Venn, hva gjør du her?» spør Jesus da.
   Syns du ikke du kan høre Jesu hjertespråk i det? Det er som en mor som taler til et bortkomment barn, en siste utrakt hånd, om redning var mulig. Men på Judas var det forgjeves.
   Hatet og forakten mot denne, som hele tiden gjorde ting på sin egen - for Judas - så forunderlige måte var blitt for stort. - Ikke grep Han makten, slik han mente Han burde gjøre. Ikke brukte Han sine tegn og under til å vinne de stores gunst osv. Og så da i tillegg, denne hemmelige, årelange, synd Judas levde i - han stjal fra det som ble lagt i kassen.
   Han fant ingen vei tilbake, for i sin tilstand hørte han ikke Jesu ord, og så ikke Jesu vei. Men det gjør vel du, som leser nå?
(Les v.26-28).

   Og så altså, det løftet til sist, som ennå ikke er oppfylt, men står så støtt som Herren selv: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.» (v.29).

   Måtte den dagen snart komme!

 


  
Se! Se! Se! Og lev!
Det er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg.

E.K.