Denne beretningen fra Jesu liv begynner med – «Han kom til sitt hjemsted.» Johannes vitner om Ham også, og skriver i Joh 1:11: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot Ham.»
   Det er jo også hva vi er vitne til her. I denne synagogen samlet de seg jevnlig og hørte forkynnelse ut fra Skriften, det vil si, Guds ord om den lovede Messias.
   Og hva sa de om Ham? Jo, blant annet det navn Han fikk gjennom profeten – Immanuel, Gud med oss! Altså Gud – en av oss! En av våre egne! Et menneske som oss! Født av en jomfru. Altså født av et menneske som oss. Og så er vi her vitne til denne forferdelige åndelige blindhet de legger for dagen. Nettopp det som talte for Ham, brukte de mot Ham, og tok anstøt.
   Hør hva de sier: «Er Han ikke tømmermannens sønn? Heter ikke Hans mor Maria, og Hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas? Og Hans søstre, er de ikke alle her hos oss? Hvor har Han vel alt dette fra?» (v.55-56).
   Hva hadde de gjort med det ordet de hadde hørt så mang en gang? Hva hadde det fått virke? Disse blinde gudsfiendene var det altså som fylte synagogen. Det var menigheten, de som styrte og stelte med den åndelige siden i Israel.
   Jesus taler i Åpenbaringsboken 2:9, om de som sier de er jøder, men i virkeligheten er av Satans synagoge. Som sier de er jøder. De som stiller seg frem for folket og hevder, at det er de som forvalter sannheten. Se her er Han! Hos oss finner du Han!
   Hører du – de peker ikke som døperen Johannes, bort fra seg selv, og hen til Jesus, men til seg selv.
   Det bygges opp et kirkesamfunn, en organisasjon, og så sies det: Se, her er Han! – innenfor de gjerdene vi har satt opp. Som om Han lar seg binde og gjerde inne av våre forordninger. Jesus er der hvor Hans ord er! Og i det hjerte som har fått motta Hans ord til tro. Der er Guds rike! Usynlig for vårt øye, og merkes kun på dette at vi har åndssamfunn. Vi lever i og av det samme budskap.

   Her leste vi om synagogen. Det var de som forvaltet Skriftene, det vil si, sannheten, på dette stedet.
   Det var altså det budskap som gikk ut fra synagogen: Her er Han! Her finner du Han! Skal du bli frelst, må du komme hit! Men var det sant? Ja, på ett vis og på et annet ikke! Vi ser jo her at Messias ikke var i synagogen på det vis, at Han var mottatt og bodde i de som holdt til der – de drev Ham tvert imot ut! De drev i virkeligheten Gud ut av Guds hus! Men han var dog i synagogen i den forstand at bokrullene vitnet om Ham.
   Vi på bedehuset, vi har denne boken, Bibelen, og der er Han – alt du behøver å vite om Ham, finner du der. Men så er spørsmålet: Er det bare på det viset Messias er iblant oss i dag? I boken, men ikke i hjertene! I kunnskap, men ikke i kjennskap! Da er det jo ikke bedre stilt med oss enn hva det var med disse jødene på Jesu hjemsted som vi leser om her, de som på grunn av sin åndelige tilstand følgelig måtte drive Ham ut!
   Om du ber folk med til bedehuset, eller ønsker det måtte komme mange – hva er det du ønsker for dem? Hva? La oss nå stanse alvorlig opp for det! Har du selv del i noe som andre for all del må få del i – nemlig Jesus? Eller er det bare det, at du ser noe stort i at det er mange som samles på bedehuset i seg selv? At de kommer med i arbeidet. Det er jo alltids noe lettere og triveligere når en er mange. Synagogen vokser – men la oss stanse opp og spørre: Vokser Guds rike? Er det noen som vitner med en løst tunge om Jesus?
   Ja, når er det Guds rike vokser da? Det er ikke når mange slutter seg til menigheten, men når Ordet blir tatt imot og erkjent som sannhet i hjertet, og får gjøre sin gjerning der – nemlig å knytte deg stadig nærmere til Jesus, i en stadig voksende erkjennelse av den sannhet du har fått del i. Når Jesus har fått ta bolig i det sønderbrutte hjerte, da har enda en levende stein blitt lagt til templet.
   Å, hvor ofte gikk det ikke akkurat slik som Jesus forutsier i vers 20-21 i samme kapittel hos Matteus: «Den som ble sådd på steingrunn, er den som straks tar imot ordet med glede når han hører det, men han har ingen rot i seg, og holder bare ut en tid. Når det blir trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.»
   Å ja, begeistret for Jesus, for evangeliet. Og så skrives det i avisene at store ting har skjedd. Så var det bare så kort en tid, så ser du de ikke mer. Eller det kan være viljesterke personer, som siden henger med i det ytre, men uten indre liv. Nei, Guds rike, der hvor det vokser frem, der er ikke noe synlig for øyet, men etter hvert merkes det som vinden. Du ser den ikke, men den merkes.

E.K.

   Vi bør besinne oss på dette, for mye av det vi ser i dag, det er det de gamle kalte svermeri. Følelser og ytre manifestasjoner. Jeg vil – jeg vil!
   Har du sett hva Gud ville? Han ville gi deg sin enbårne Sønn – og det gjorde Han! Men så står det så tragisk og trist: «Og de tok anstøt av Ham!» (v.57a).
   Vi kan også skryte av at vi har hørt mye Guds ord – ja, men hva gagn er det i det, om vi ikke har fått motta det til tro? Det ser vi her i teksten – alt de hadde hørt ble dem ikke til noen gagn, fordi det ikke ved troen smeltet sammen med dem som hørte det. Det vil si, at de ikke tok imot, slik at det ble deres eiendom. Smeltet sammen med – Og hør du! – Jesus er din eiendom! Han er gitt deg, men hva gagn er det i det dersom Han må stå der utenfor og banke på? – fordi du kan hende mener at du allerede har det som skal til.
   La oss da raskt bli enige om, hva som skal til – Jesu blod! Hva du ellers måtte ha utenom dette, det kan være vel og bra i seg selv, men adgang til himlenes rike gir det deg ikke.
   Falsk kristendom! Tenk deg et fint utsmykket kirkerom, vakkert, og så et fint forseggjort kors, gjerne gullbeslått og skinnende, slik at de som kommer inn i rommet må se seg beundrende omkring. Men så kommer en og sier: Nei, skal det vitne om sannheten, kan du ikke ha dette korset her, men et rått trekors, og på det, det blodige liket av et ihjelslått menneske. Se her, hva din frelse kostet har!
   Ja, jo da, riktig det, men det passer ikke inn her, folk vil vemmes! Ja, det har de alltid gjort, før de har fått bruk for det for egen del. Det de vemmes ved i tilfelle, er den sanne Jesus! Har du fått presentert og tatt til deg en kristendom, hvor den sanne Jesus, et lam likesom slaktet, ikke passer inn?
   Det er de som skal være åndelig viderekomne, og som sier: Jesus er ikke på korset nå, så det skal vi ikke være så opptatt med – Han er oppstanden!
   Vel, det er et menneske som har vært i himmelen, og har sett Jesus åpenbare seg for tronen der, nemlig apostelen Johannes – og hva var det han så? - Åp 5:6a: «Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet.»
   Jo visst er Jesus stor og herlig i sin guddomsmakt, men det er ikke det som blir meg og deg til frelse, men tvert imot står det, at da Johannes møtte Ham slik, falt han ned for Ham som død, og Jesus måtte trøste ham, og minne ham på evangeliet! - Åp 1:18: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
   Det er hva som berger oss, at Jesus åpenbarer seg i himmelen, som et lam likesom slaktet! For det var for mine og dine synders skyld! «For vårt påskelam er slaktet, Kristus,» skriver Paulus i 1 Kor 5:7.
   Som H.A. Brorson skriver i sangen sin: «Hvem vil meg anklage og for dommen drage hen til Sinai? Synden jeg bekjenner, meg til Jesus vender, dermed er jeg fri. Møt meg da på Golgata, Jesus skal min sak antage! Hvem vil meg anklage?»

   Disse jødene vi møter i teksten vår her, de ventet på Messias, en løve som skulle gå med dem i striden mot romerne, og så sendte Gud et lam, som kunne sone syndene deres, og ikke bare deres, men også romernes, deres fienders.
   Den verste fiende var altså ikke romerne som hadde tatt landet deres, men som sangeren sier: «Argaste fiend ber du djupt i din eigen barm.»
   Det var denne fiende Herren først og fremst ville fri dem ifra. Dette som skilte dem fra Ham. Romerne var ikke den farligste fienden, men synden som forårsaket at de hadde Gud til fiende.
   Men dette skulle de altså ha seg frabedt – at de, jødene, skulle måtte stige ned, og bli frelst på akkurat samme vis som de i deres øyne urene hedningene. Ved at Gud ble menneske og gav sitt blod til renselse fra synd.
   Er vi urene? – vi er Abrahams barn, sa de. Ja, ethvert menneske er urent inntil det har fått tvettet sin kjortel hvit i Lammets blod, enten det er jøde eller greker, eller nordmann.
   Det var altså Guds vei, å la Jesus gi sitt liv i ditt sted! Det kan bare tros eller forkastes – forandres kan det ikke!