For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Aposteldagen / 6 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Kommet for å frelse!

Luk 9:51-56

   51 Og det skjedde da det led mot tiden da Han skulle opptas, da vendte Han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit. 52 Han sendte bud foran seg. De drog av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for Ham. 53 Men der ville de ikke ta imot Ham, fordi Hans ansikt var vendt mot Jerusalem. 54 Da Hans disipler, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elias gjorde? 55 Men Han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. 56 For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de drog til en annen by.

   «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (v.56). Her taler Jesus helt i samsvar med det apostelen Johannes skriver i Joh 3:17: «For Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.»
   «Men der ville de ikke ta imot Ham, fordi Hans ansikt var vendt mot Jerusalem,» leser vi her. Samaritanerne var uenig med jødenes lære om Jerusalem som Guds hellige by – de mente det var Garisim. Vi kan lese om det ved Jesu møte med den samaritanske kvinne ved Sykars brønn i Joh 4. Jesus sier da noe vi skal være veldig oppmerksomme på i Joh 4:21-24: «Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.» Du ser Jesus fremhever Jerusalem. Dere derimot, sier Han, tilber det dere ikke kjenner. Og så må du merke deg hva som kommer fra Herrens munn i denne sammenheng – et men! Han innvarsler altså noe helt nytt! «Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.» Med andre ord, en helt ny situasjon som verken har med Garisim eller Jerusalem å gjøre, men et tempel som er bygd opp av levende steiner, som Peter skriver i 1 Pet 2:5. Det er de troende! Han bor i deres hjerter, og der skjer altså den sanne tilbedelse av Gud i den nye pakts tid – som er !
   Om dette skriver Paulus i Gal 4:25-26: «Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.»
   Det finnes altså et nytt Jerusalem, som er der oppe – altså, av en høyere art enn det som er på jorden – et himmelsk Jerusalem, som ifølge Åp 21:2, en dag skal åpenbares her på jord: «Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.»
   Men hør nå! - det finnes nå i denne stund! Det er der oppe! Det var der allerede på apostelens tid! Og det er fritt, som han vitner om det! Den byen er de troendes mor. Ikke noen by eller sted eller institusjon på jorden, men denne hellige byen.
   Så snart et menneske er født på ny ved evangeliets ord, er det også en borger av denne byen.
   Det er altså dette apostelen taler om, når han skriver i Ef 2:12-13: «Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.»
   Kristi blod er det som åpner porten for deg inn til denne byen. Som vi synger i en av våre sanger: «Lammets blod er nøkkelen til selve himmelen.»

   Det var altså dette Jesus var på jord for å fullføre – gi oss en nøkkel til denne hellige byen, det vil si, himmelen!
   Ser du da hvor langt ute Hans disipler Jakob og Johannes da var, da de ville ødelegge disse menneskene ved ild! En annen ånd! Evangeliet føder ikke slike ånder, men det gjør trelldommen! - det gjør loven! Det vil si, det gjør loven der den ikke får tale helt ut med et menneske. Der den ikke har fått utført mer enn at det fremdeles er et håp igjen hos det menneske. Der stiger denne bitre ånd frem. Det er visse ting som får dette frem, et glad og frigjort sinn! Gleden i evangeliet! Takknemligheten for nåden! Jeg er fri! Som du hørte om den nye Jerusalem, det er fritt! Og Jesu løfte til den som tar sin tilflukt til Ham i Joh 8:36: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

E.K.

   Denne frie ånd ønsker ikke å ødelegge noen, den ønsker bare å vinne mennesker for det samme rike den selv er av, for Jesus! Å, om de bare kunne se!
   Men denne ånd blir ikke tålt av trellen - «Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!» (Luk 15:29-30).
   Ser du dette sinnet velle frem i sin sanne form? Han ville ikke engang kalle denne stakkaren for bror, men distanserte seg helt og fullt idet han sier: Denne sønnen din!
   Men da sier faren noe denne sønnen aldri har sett og forstått i sin glede over sitt eget formodentlige rettskafne liv – men hør du som er her nå: «Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!» (v.31).
   Men hva skal en rettskaffen med noe slikt? Det er jo en fornærmelse å tilby ham dette – han kan da betale for seg må vite! Skal hans liv ikke få regnes for noe? Nei, det er da ikke verken rettferdig eller fornuftig!

   Du kan høre det sagt nå og da: Vi må forkynne loven så strengt at folk blir syndere for Gud! Ja men, er ikke det rett? Jo, det er rett! Men jeg har sjelden møtt mennesker som er så lite syndere i egne øyne, som nettopp de folka! Der møter du nettopp denne harde ånd!
   Og nå skal du ikke tenke på om du har møtt eller har vært utsatt for slike mennesker noen gang, men spør: Det er vel ikke meg? Det er vel ikke jeg som går omkring og nedkaller fortærende ild?
   Vel, Satan er flink til å gjemme seg bak fromme fraser iallfall!

   Hør nå Jesu salige ord fra teksten vår, og be om at de må få synke inn også i deg: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse!» (v.56).
   Jesus ville frelse disse vranglærerne i Samaria Han. Det var ikke Hans vilje eller ønske at de skulle forbli i sitt åndelige mørke, men at nettopp Han som er det sanne lys kommet ned fra himmelen, skulle få opplyse dem til frelse – til den frihet ingen religiøs utfoldelse kan virke, men bare kan mottas som en fri og uforskyldt gave! Ja, som den frie og uforskyldte gave den faktisk er!
   Det virkelig alvorlige som står i denne teksten med henblikk på samaritanerne i den byen, er det som står om Jesus og Hans disipler i det siste verset: «Og de drog til en annen by.» (v.56b).
   La ikke det bli situasjonen for deg her i kveld! Om Han noen gang kom tilbake til denne byen, sier Skriften ikke noe om, men om det var tilfelle, så var det altså den evige frelse som nettopp forlot dem og drog til en annen by! Det er svært å tenke på!

   Vi kan høre mye nevnt om det norske folk i dag, det står så dårlig til, og det er jo sant, men da må vi ikke glemme det som 1 Pet 4:17, lærer oss: «For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus.»
   Ikke med verden! Ikke med det norske folk! - men med deg! David ber i Sal 139:23-24: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»