En kort salme av David dette - kun tre vers. Men som med så mange av salmene, er også denne en direkte bønne/vitnesalme. Han taler direkte til Herren om hvordan han har det akkurat der og da.
   Slik er det også for enhver troende - plutselig bryter bare noe seg vei ut: Herre, du ser ...osv.
   Akkurat der og da kunne David vitne om ro og fred i sitt forhold til Gud - som et avvent barn. En sjel som er fullt ut tilfredsstilt idet den har fått alle sine behov dekket. Slik kan det også så ofte være for en troende - en faller likesom tilbake, og får hvile i den hvile som er gitt oss i Jesus. Takk Gud for denne hvile som alltid er der i Ham som er gitt oss en gang for alle, men som vi ikke alltid ser og når inn til fordi bølger av forskjellige slag slår inn over oss. Men du forstår, denne hvile er en evig hvile! Den som har fått del i denne hvile Jesus er kommet for å gi den som er trett og har tungt å bære, har allerede her i tiden fått del i den hvile som er evig! Det skal med andre ord, aldri komme en tid da det er noe annet som gjelder i ditt forhold til Gud, enn denne hvile i Jesus Kristus! Når Han i sin uendelige nåde har inderlig unnet deg denne hvile, skal ikke du slå deg til ro med noe mindre.
   Dersom jeg har lyst til å gi noe til noen - ja, så ønsker jeg jo at det blir tatt imot med takk, og at vedkommende tror det er en god vilje bak. Men vi er ofte slik overfor Gud, som om Han ikke er helt å stole på. Men det er nettopp hva Han er! - Det er du og jeg som er vankelmodige som det het med et noe gammelmodig ord. Den usikkerhet vi opplever i vår egen sjel, den overfører vi snart på Gud, som om det er Han som er slik. Men Han er trofast, Han er sanndru, Han er pålitelig utover alt vi kan begripe og forstå.
   Det er i de tider vi får se Herren slik, at vi også opplever det David beskriver her - alle mine åndelige behov er dekket. Som et barn som nettopp har fått alt det trenger til. Å, hvor godt det er i de tider vi virkelig får nåde til å tro Ordet! Og hvor godt at det Ord som gir oss denne ro og fred er der i all sin herlighet også når du ikke opplever denne ro og fred! For det er ikke din opplevelse av Guds sannhet som er avgjørende, men sannheten i seg selv! At det er like sant, når det er mørkt for meg, som når det er lyst! - At det er like sant når jeg ikke ser det klart, som når jeg gjør nettopp det!
   Nåden i Guds hjerte er en evig nåde! - derfor er også frelsen en evig frelse! Det er nemlig slik, at denne nåde er kommet til oss i Ham som er evig! Den er åpenbart oss i Hans offer, som ikke kan gjøres om! Dette velsignede offer - det blødende Guds Lam - kan ikke gjøres ugyldig! - og det er for deg! Det er brakt for dine synders skyld!
   Dette budskap er tvingende nødvendig for den som har sett inn i sitt eget forderv. Har du ikke sett inn i ditt eget forderv, så har du kun et ytre og overfladisk forhold til Gud, det vil i virkeligheten si, ikke noe forhold til Gud i det hele tatt, men bare en innbilning. Et slikt menneske frykter ikke for å ta feil - nei, dette med Gud er så greit så. Derfor får vedkommende aldri dette behovet for Guds trøst og forsikring i evangeliet. Har et menneske på den annen side fått se noe inn i hva som virkelig bor i det, og ikke får tak i dette budskap, det vil si, ikke får tro det for sin egen del, så fortviler det.
   På grunn av så mye grunn forkynnelse i vår tid, er det nok flest i den første kategorien. Men David her, han hadde fått se seg selv i Guds lys, derfor er det også sannhet det han vitner her i salmen: «Mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne er ikke overmodige. Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og for underlige for meg.» (v.1).
   Det første han gir uttrykk for her: «Mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne er ikke overmodige,» det har en følge, en konsekvens, en frukt - og det kommer til uttrykk i det følgende: «Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og for underlige for meg.»

E.K.

   Altså, denne ydmykhet som en frukt av den erkjennelse, at Gud er så mye, mye større enn ham selv på alle måter og i alle sammenhenger. Du kan ikke fravriste Gud noe Han selv ikke vil gi deg! Har du slike tanker, når du går til Ordet, da åpenbarer du bare ved det en åndelig umodenhet som gjør deg ute av stand til å motta noe som helst av Herren, på en rett måte. Døperen Johannes' disipler kom til ham ved en anledning og hadde opplysninger om Jesus og Hans virksomhet, og da svarer døperen i Joh 3:27: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.»
   Blir gitt! Merk deg det! Gud vil gjerne gi, men ...! Hva mener jeg nå med det? Sett nå at jeg fikk i hende en hel del millioner kroner - det var ikke noe jeg heller ville enn å sørge for mine barn, selvsagt, men nå hadde jeg en sønn eller datter som ettertrykkelig hadde bevist at han eller hun ikke kunne styre med penger, men satte det over styr med det samme. Hva skulle jeg da gjort? Skjønner du?
   Men den rikdom vi har i himmelen i Kristus Jesus, den vil Han gjerne gi oss et klart og stort lys over! Han vil føre oss på en slik måte, at vi ser sant på dette usigelige offer som er brakt i vårt sted, og innplante i oss bevisstheten, sannheten, at dette er det ene nødvendige, dette er det vi for all del ikke kan miste eller befinne oss uten!
   Verdsett blodet! Blodet den kostbare pris som alene kunne åpne et stengt Paradis! Men vi er i utgangspunktet så villfarne vi mennesker, at vi er ikke i stand til å verdsette det, uten at Gud i sin nåde, ved lovens skarpe ord og krav, åpenbarer sannheten om hva som bor i oss! Vår beskaffenhet, om du vil!

   Vi får høre så mye - svært ofte forkynt til unge - nå må du telle velsignelsene dine, alt du har fått, og vise din takknemlighet for det! - nå må du være en glad kristen, så verden kan se det! - nå må du være med og prise Herren! - og lignende. Så står en gjerne der med løftede hender, vrikkende hofter og smil om munnen og synger Herrens pris - men er det født av Gud! Hva hjelper det da, om det ikke er så? Det kan være ekte for noen, men Gud hjelpe deg, om det ikke er det! Da er du gjenstand for et åndelig bedrag, forstår du! Og det kan ikke bli verre for et menneske!
   Det er her vi møter David nå. Han er i en erkjennelse hvor han er tilfreds med å få være Herrens! Gir seg ikke av med store og forunderlige ting, men er tilfreds med at han får høre Herren til! Vi kan si - fornøyd med Golgata! Fornøyd med blodet! Fornøyd med Jesus og Hans gjerning! For jeg har ingen selv som forslår!
   Denne ydmykhet finner du kun hos det menneske som midt i erkjennelsen av eget forderv, har fått alle sine behov dekket av Herren selv! En åndelig tilfredshet du kun finner hos de sanne himmelvandrere. Han talte her, David, om stolte hjerter og overmodige øyne - du finner en del av det i kristenheten, og de kjennetegnes av at de forakter denne ydmykhet i et menneske, som er drevet frem av Sannhetens Ånd! De forakter i virkeligheten Guds sanne gjerning, for de kjenner ikke sannheten!

   Å du, hvor salig å få kjenne Guds sanne vitnesbyrd - vitnesbyrdet om Ham i hvem alt er oss gitt! Og da tenker jeg med salig ikke først og fremst en salig følbar tilstand, men likevel en salig tilstand - du er salig! Salig i Ham! - i Ham du nå ikke kan være foruten!
   Kristenliv er noe langt dypere enn følelser og ytre gjerninger, det er en erkjennelse - en erkjennelse av noe som er like virkelig når jeg føler det som når jeg ikke gjør det! - Det er en virkelighet jeg lever i! Takk Gud for sin usigelige gave!