«Fortelle det ganske enkelt som til et lite barn! Fortell meg det så langsomt at det kan trenge inn» - lyder det i en kjent sang.
   Evangeliet er enkelt, men viser seg likevel så vanskelig for oss å tro!
   Skal vi prøve å stanse for det enkle her nå - i bønn om at Herren lar oss se?
   At denne Guds frelsesvei var en dårskap for det naturlige menneske, det visste Paulus vel av egen erfaring, han som hadde vært en skriftlærd og en fariseer, og nettopp en forfølger og utrydder av denne for ham dårskap.
   Der hvor det naturlige menneske i det hele tatt tenker på noen personlig Gud, der er Han også noe veldig og stort og høyt hevet over skapningen. Derfor må også Hans frelsesvei være noe høyt å heve og strekke seg imot. En vei som bare de mest karakterfaste, «gode» og skarpsindige har mulighet til å nå frem på.
   Dette kjenner vi igjen som lovens Gud! – som jo ikke er noe usant bilde av Gud – nei, tvert imot!

   Men en Gud som stiger ned og blir menneske, underlegger seg våre kår i alle deler, for så å dø som en illgjerningsmann på et kors, for derved å sone for våre synders skyld, at det skulle være Guds frelsesvei - nei, det er nettopp dårskap for det naturlige menneske.

   Men, vitner den som har fått grepet det, sammen med Paulus - for oss som blir frelst, er det en Guds kraft! Slett ikke noen dårskap, men tvert imot en kraft som bærer oss gjennom dette livet og like til himmel og salighet!

   Det er viktig i mange sammenhenger, når en leser Guds ord, at det går opp for en hvor trykket i setningen ligger. Og legg nøye merke til hvor trykket ligger her, nemlig på det lille ordet - det! For oss – er det en Guds kraft. Det, og ikke noe annet! Og hva er så det? Jo, det er ordet om korset! Og er det en Guds kraft til frelse - ja, så er det ikke noe annet som er det!
   Guds kraft kan vise seg på mange måter - Han knuser fjell, Han skapte hele dette univers vi befinner oss i, den kraft som kommer til oss gjennom loven knuser oss, osv., men kraften til frelse, den kommer til oss gjennom den stille susen av evangeliets ord til oss
   Andre ting kan være viktige nok i sin sammenheng, men bli oss til helliggjørelse og frelse kan det ikke.
   Det ligger et alvor for oss alle i dette Paulus' utsagn, at det er en dårskap for det naturlige menneske, det som går fortapt. Vi har alle dette i oss fra vår naturlige fødsel av, at vi vil legge noe til ordet om korset, for det er og blir en dårskap for oss, når det skal prøves med forstanden. Men når Herren ved sin Ånd har fått åpenbare det for hjertet, da ser vi – dette er Guds kraft.

   Det er det himmelske syn, som Paulus vitnet om for kong Agrippa. Det han ikke ble ulydig imot, som han vitner i Apg 26:19.

   Slik også for enhver troende. Det er dette en fremfor alt må få holde fast ved, om en da ikke er blitt sløv og er begynt å bli liggende etter. Da blir en ett lett bytte for ulven. Den tar først og fremst det syke som ikke lenger makter å holde tritt med flokken.

E.K.

   Det tragiske ofte er at den syke selv, tror han nå løper raskere enn andre, ser mer, forstår mer, har større kunnskap og innsiktosv. men han ser ikke at kraften er blitt en annen! - har en annen kilde!
   Dette himmelske syn, er det, som er en så stor forargelse for det naturlig-religiøse, og fremfor alt for det kristelig-religiøse menneske, som raser imot det. Bare tro, bare tro, blir det sagt i en foraktelig tone - ja, det er vel en lettvint vei. Men det de ikke begriper, er at troen i seg selv er en Guds gjerning og verk i et menneske. Derfor har den også så stor virkning! Det har skjedd noe guddommelig med det menneske som er kommet til tro. Bare se på verden omkring deg - det er vel naturlig å fable om en gud, men det faller så visst ikke naturlig å tro evangeliet. Nei, det er nettopp en dårskap!

   Men det er dette djevelen fører et stormløp imot, det himmelske syn, det eneste han frykter, for å få deg til å gjøre noen innrømmelse. Så har du slått inn på fornektelsens vei.

   Det var også her pavekirkens press på Luther lå, om han bare ville fire noe på dette. Også de forkynte Kristus, nåden og troen, men i motsetning til Luther og de øvrige reformatorene, manglet de det ene ordet - alene! Jo da, til dette hele, men ikke dette alene, og det gjorde i virkeligheten hele forskjellen!
   Dette er noe å merke seg for oss også i dag.

   Det er her anstøtet ligger, men hør hva Ordet forkynner om det - for dem som går fortapt. Men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.

   Stans nøye for det, under bønn til Gud, du som tenker at dine synder og svik er så store og mange, og du selv er av en slik art, at det ikke kan være for deg dette som har med kristendom og frelse å gjøre. Ordet om korset er en Guds kraft til frelse, vitner Guds ord.
   Hva utførte så Jesus på dette foraktede korset? Han var der nettopp for syndens og din bortvendte naturs skyld!
   Dette er altså veien Guds ord anviser deg, du som aldri får noen skikk på det, selv om du har både ønsket, bedt og prøvd - Jesus Kristus og Ham korsfestet! I dag, som den første gang du kom til troen, for den tusende, som for den første synd!

   La ikke ditt hjerte få lure deg til å betrakte Guds visdom som dårskap og gå fortapt, men hold urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet! (Hebr 10:23).
   Som vi synger i en sang: «Ved ditt kors, ved ditt kors, Gi du meg å være inntil jeg med skaren stor gir deg takk og ære.»
   Der er himmelen åpen over deg – ja, åpnet av Ham selv for deg! Noen annen dør inn dit er ikke å finne noe sted!