Han gav seg selv!

Gal 1:1-10

   1. Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som reiste Ham opp fra de døde, 2. og alle brødrene som er sammen med meg, til menighetene i Galatia: 3. Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus, 4. Han som gav seg selv for våre synder for å fri oss fra den nærværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje 5. Ham være ære i all evighet! Amen.» 6. Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra Ham som kalte der ved Kristi nåde, til et annet evangelium, 7. skjønt det ikke finnes noe annet - det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. 8. Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! 9. Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet! 10. Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.

   Når du da vet at Guds ord bærer med seg og formidler hva det sier, da stans noe for denne Paulus' hilsen til menigheten. «Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus.» (v.5).
   Det er ikke et hvilket som helst ord. Det er ikke Paulus' ord, men det er Gud Faders ord til sine barn. Så ta imot det som  det!

   Nåde hva er det? Jo, Gud har fattet kjærlighet til oss uten grunn i oss selv! Legg nøye merke til det, du som noensinne har tenkt å finne hvile. Uten grunn i oss!
   Det er vel i motsetning til svært mye av det du hører i dag, for du hører nettopp det, at Gud elsker oss på grunn av noe i oss. Vi er Hans skapninger og lignende. Men var det slik da var det ikke nåde.
   Og den som har fått et aldri så lite glimt inn i sannheten om seg selv, han vil straks begynne å spørre: Kan Gud ha noe med meg å gjøre, slik som jeg er? Det er nettopp det som kjennetegner den Gud har fått bringe til oppriktighet. Han finner ingen grunn i seg selv, men snarere tvert imot. Det eneste som kan løse et slikt menneske ut, det er å få se inn i betydningen av hva nåde er, og hvem som forkynner denne nåde. At det er Gud! Og at det det gjelder meg, slik som jeg er. Gud har fattet kjærlighet til meg, uten noen grunn i meg. «Hva Sønnen meg har givet gjør meg for Gud så kjær.»

   Og så: Fred. Hva fred er det tale om? Det er ikke den fred verden gir, og slett ikke den fred vi kan få roet oss til ved å tale trøst til vårt eget hjerte. Den fred rokkes snart. Nærmest fra øyeblikk til øyeblikk. Det er en fred som ikke tåler den minste forstyrrelse, for da flyr den straks som en fugl.
   Ikke slik med den fred som har sin grunn i at Herren har talt trøst til vårt hjerte. Det er i grunnen fred som ikke kan forgå, for som Ordet sier: Han er vår fred!
   En annen betegnelse for denne fred er: «Den himmelske harmoni.» Med andre ord, den fullkomne fred. Kjenner du noe til den? Kjenner det som skal være troens folk i dag noe til det? Dette som er kristendom, å ha fått sitt alt i Jesus!
   Du kjenner til det du som har fått se inn i evangeliet, og har sett at det er ditt det som Jesus gjorde. Du vet hva denne fred er. Det er den fred Guds barn skal eie uforstyrret i evigheten, men det er her på denne siden det er gitt deg, i Ham!

   Og la oss alle merke oss det: Det er et budskap fra himmelen som tales til oss. Et budskap som vi hører, og som selv virker tro der hvor det ikke blir avvist. Holdt nede i urettferdighet, som Skriften taler om det.
   Og noe viktig her: Den aller minste vri på dette budskap, og vi blir ikke frelst! Det vil si det aller minste tillegg eller fratrekk av mennesker. Og fordi det dreier seg om dyrebare sjelers frelse, og det som veier tyngre, en forvrengning av Guds eget ord til oss, skriver Paulus: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» Også dette er Guds ord!

   I dag finner du en Gud iblant oss som vil tjenes av menneskehender - ja, det tales snart like mye om Guds tro på oss, som det før var tale om vår tro på Ham. Videre: En Gud som har behag i rockekonserter - det vil si, artisteri og artisttilbedelse, teaterforestillinger, klovneri osv. i det uendelige snart. Du må forstå at det er en hedensk avgud som dyrkes på denne måten. Det er ikke Jesu Kristi Far! Men dette er nå bare frukt av et annet evangelium eller av at evangeliet ikke har kommet til en i Ånd og kraft, så det har fått virke hjertets omvendelse.

   Du, det er her Paulus er så nidkjær. Skulle det hvile det aller minste på oss, så er det umulig at vi kunne bli frelst. Herren er de fortaptes Gud og Frelser, og annerledes blir det ikke! De som ikke har noe å bidra med, som må si: «Jeg har bare trettet deg med mine synder og voldt deg møye med mine misgjerninger.»

   Det er i grunn en forferdelig ting for mennesket når Gud skal grunnfeste det i evangeliet. Jeg som nå er blitt en kristen, jeg skulle vel være annerledes nå? Her inne! Men så oppdager du kanskje i dag til din store sorg at du kommer til Herren for hundrede gang, med den samme synd. Og så tenker du: «Kan jeg møte Ham på det samme grunnlag også denne gang? Det må vel snart bero på hvorvidt det lykkes for meg? Eller iallfall at Herrens gjerning lykkes i meg?

E.K.

   Du, den dagen det berodde på hvorvidt det lyktes for deg og meg, den dagen var det ikke lenger noe evangelium i verden. Men hør hva Paulus vitner «- skjønt det ikke finnes noe annet -.» Å, du velsignede budskap for fortapte syndere. Guds vei er en og den samme helt frem!

   Han som gav seg selv for våre synder - » (v.4a). Ved dette har Han fridd oss ut. I Ham er vi skilt fra synd. Slik vitner Herren. Den sanne Gud. Han som taler til oss og åpenbarer seg for oss i Ordet, og ikke ham vi tenker oss. For vi tenker alltid galt om Gud ut fra oss selv. Det blir en gud det ikke er frelse i. Men denne Gud, den sanne Gud, Ham er det frelse i.
   Han som gav seg selv for våre synder, leste vi. Gav seg selv! Hvilken forunderlig frelsesvei? Og jeg som stadig tenker at jeg må være slik og slik for å tekkes Gud. Og det er det ikke noe galt i, i og for seg, at en er oppmerksom på hvordan en lever sitt liv her i verden. Det hører med til et sunt kristenliv. Det som blir galt er når du tillegger det frelsesbetydning, og synden får holde deg borte fra nådestolen, der du minnes på, ved all ønskelig klarhet, at Han gav seg selv nettopp for dine synders skyld!

   Du kan med lovens ord kreve av et menneske at det legger helt av seg den og den bestemte synd, som det strever med og stadig faller i. Hvor alvorlig lovens ord og krav enn blir for det menneske, og hvor mye det enn ber Gud om «kraft,» så opplever det likevel å falle igjen og igjen. Lysten til synd viser seg å være sterkere enn både viljen til å la være og frykten for Gud. Men du kan ut fra Guds ord forkynne det samme menneske: «Jesus har kjøpt deg fri fra din synd!» Da Han døde, døde du med Ham bort fra synden. Se, det er en helt annen vei! Det er troens vei. Gud har alt gitt deg all den kraft du trenger. Det er Jesus! «Evangeliet er Guds kraft til frelse.» (Rom 1:16).

   «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde -» skriver apostelen Johannes i 1 Joh 2:2. Altså ved innsikten i evangeliet. Men om det likevel har gått galt gang på gang, og du er ved å gi opp, så merk deg nøye hva han videre skriver: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»

   Er det ved Kristus korsfestet alene jeg frelses, ja, så er det jo ikke ved noe annet! Den dag Herren krevde noe av oss ved siden av og i tillegg, så ville Han ved det underkjenne Jesu offer, og det er en aldeles bespottelig tanke. Han har nettopp bevist oss at Han har godkjent Jesu offer ved å oppreise Ham fra de døde.
   Et annet evangelium er alltid, at noe legges til eller trekkes fra det evangelium Paulus forkynte galaterne – Jesus Kristus og det som korsfestet!

   «Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.» (v.10).
   Ved dette tilkjennegir Paulus at dette er et anstøtelig budskap for vårt naturlige menneske. Den som vil anerkjennes og vinne popularitet blant mennesker, må finne et annet evangelium å forkynne. Og mange gjør jo også det da, vet du, selv om det høres ganske likt ut ofte. Men den som vil ha anerkjennelse av Gud, han tar imot dette evangelium og takker Gud for det. For det er et stort budskap. Større enn noen av oss fatter: Fri tross alle våre synder fordi Gud selv gikk inn i vårt sted. Under dom og forbannelse for min og din skyld.