For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                              Pinsedag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6

 

Frelsernavnet!

Joel 3:3 - 5

   3. Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. 4. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. 5. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller.

   Vi som har lest vår Bibel, vi kjenner profetiene - det skal komme en dag til utfrielse for noen og til dom for alle andre, og noen tredje utgang finnes ikke.

   Her i teksten kalles denne dag for «Herrens dag ... den store og forferdelige» (v.4b).
   Det er altså den dag da Herren åpenbarer for sine fiender, hvem Han er i sin allmakt - og da står det om disse Hans fiender, at de skal rope til fjellene og haugene: «Fall over oss og skjul oss!» (Luk 23:30; Åp 6:16).
   All frekkhet og freidighet fra menneskets side er da borte - det er ingen som står frem med spott mot Gud den dagen, og du og jeg må legge oss på hjerte, at denne dagen kommer virkelig og like sikkert som dagen i dag er kommet! Like sikkert som forutsigelsene om Jesu første komme, en dag i historien ble oppfylt, like sikkert vil forutsigelsene om Hans annet komme, skje på en helt bestemt dag i historien! Dette er vår fremtid!
   Det er ingen fordel for oss å likesom gå utenom tekster som dette, fordi det kanskje oppleves ubehagelig og skremmende - det fører i tilfelle bare til, at alvoret også blir borte for oss som hører Herren til, og vi begynner å drive med denne verden som skal møte denne dommens dag. Det er vel også det som mye er skjedd i kristenheten i vår tid - slik at mennesker endatil kan bli kristne uten noen omvendelse, det vil si, uten noe oppgjør med, og avstandtagen til det som er Gud imot, både i oss og omkring oss.

   Vi skulle jo stå der og rope: Omvend dere, før Herrens dag kommer! - og ikke drive med.
   Hvordan er det nå da? Har vi vårt hjerte i dette som skal så snart forgå, eller i det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Faderens høyre hånd?
   Vi har vel alle sett denne kjente tegningen av Th. Kittilsen fra et av folkeeventyrene - en gutt som står med ryggen til oss på en mørk lynghei, med vandringstav i hånden, og der fremme ser han lyset fra Soria Moria, et land som flyter med melk og honning, kan vi si om det - du skjønner, han vil jo ikke bli der på heia, han skal jo frem dit, det er det han lengter etter og til!
   Slik skulle det være for Guds folk - vi står i denne mørke verden, med vandringstav i hånden, og hjerte og sinn allerede fremme i det som ligger foran, nemlig herligheten der hjemme hos Herren!
   Kan du tenke deg - om så bare for et øyeblikk - at verden skulle få et slikt grep på deg, at du på denne siste dag, skulle være blant dem som roper til fjell og hauger om at de må skjule deg! - at ditt forhold til Jesus altså er blitt slik, at du må rope om å bli skjult for Ham! Det er alvor!

   Se på verden i den tid vi lever i - verden har jo aldri vært i et slikt kaos før. - Mennesket prøver å få kontroll på det, men det viser seg bare, hvor hjelpeløse de i virkeligheten er. Naturkatastrofer, ekstremvær, kriger, indre splid i land etter land - vi hører om det hver dag - og tenk bare på utviklingen i vårt samfunn.
   Faren er at vi blir blinde for det, vi venner oss til det, og plutselig er altså dagen der!
   «Den time dere ikke tenker,» som Jesus sier det (Matt 24:44; Luk 12:40).

   Jeg hører på nyhetene, om hull i osonlaget over Antarktis på størrelse med Europa. Tenk deg - hull i osonlaget! - slik at disse angivelig farlige strålene slipper gjennom. Er det et tegn på himmelen?

   Og så kommer dette, som er så underlig i Guds ord, mang en gang - det likesom bråsnur - det er som det går fra storm til stille på et øyeblikk. Du har sikkert opplevd det på en grå og tung uværsdag, at solen plutselig bryter gjennom skylaget - da legger du merke til det - det er akkurat som om et lys blir slått på.
   Det står om Jesus under stormen på Genesaretsjøen: «Han svarte: Hvorfor er dere så redde, dere lite troende? Så reiste Han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille» (Matt 8:26). Ser du? Men la nå det spørsmål få lyde også her nå - når vi hører om disse ting som peker frem mot dommen: «Hvorfor er dere så redde?» At verden er redd for det, det kan vi jo forstå - men hvorfor er dere så redde? Det er et spørsmål som er verd å ta på alvor!

   Men også her i teksten møter vi det altså - det er som om solen plutselig bryter gjennom på den mørke dagen: «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!» (v.5a).

   Det er da forferdelig mye Han har krevd av deg, menneske! - eller ...?
   Den som påkaller Hans navn, skal bli frelst! - for det er jo nettopp, hva det er, det er et frelsernavn. Selve Jesu navn betyr, og garanterer for, at det Gud vil, det er din frelse. Derfor blir også den frelst som påkaller dette navn!
   Her står ikke: Den jeg finner rettferdig i seg selv, på den dagen! - ikke: Den jeg finner med mange gode gjerninger, på den dagen! - eller: Den jeg finner uten synd, på den dagen! - men: Den som påkaller mitt navn!
   Kjenner du Hans navn?
   Ja visst! - det er jo Jesus. - jeg kjenner jo det som jeg kjenner naboens navn, eller andre kjente historiske personer.
   Nei, nei! - Jesus sier noe i sin yppersteprestelige bønn, som vi skal merke oss: «Jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det» (Joh 17:26).
   «Jeg har,» sier Han.
   Det er som Han sier et annet sted, at den som har sett meg, har sett Faderen (Joh 14:9). «Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn!» - det er det navn Gud bærer.
   Dette kjenner ikke verden til, selvforskyldt idet de har skjøvet budskapet om Ham fra seg. - Det er derfor ikke blitt åpenbart for deres hjerter, det er ikke blitt kunngjort dem! - Jo da, kunngjort er det jo blitt, men de har ikke brydd seg om det, og derfor er det heller ikke blitt kunngjort dem, slik som det ble for disiplene. - Derfor har de heller ikke sett redningen, Guds frelse, og derfor påkaller de heller ikke dette navn på denne forferdelige dagen, men roper heller til klippene og fjellene og haugene!

   Det blir som med Judas, som i sin nød gikk bort og hengte seg, i stedet for å vende seg til sin frelser. Han hadde ikke hørt etter - han hadde bare vært opptatt av de jordiske fordeler han kunne ha av å følge Jesus. Og når det gikk opp for ham til fulle, at det ble svært lite jordiske fordeler av å være Hans disippel og apostel, så svek han, for iallfall å få noe ut av det.
   I dag er dette, å ha rent jordiske fordeler av å følge Jesus, i mange kretser opphøyd til å være selve kristendommens kjerne. Du kan da spørre om det er langt på natt! Ja, jeg tror det! Og det er iallfall langt på natt for de som forfører, og er blitt forført, inn i dette! Herren er likesom bare til for å sørge for velstand, helse og makelighet for meg.

   Du skal merke deg, hva Jesus sier om sine disipler i denne sin yppersteprestelige bønn: «For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem.» - Og så hører vi: «Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg» (Joh 17:8).
   Derfor kan de påkalle Hans navn!

   Du som har lært dette frelsernavn å kjenne, og påkaller det i din nød, og priser det, når du er glad - hørte du løftet fra Herren: «Jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det!»
   Det er Hans trofaste løfte til deg som henger ved Ham, som klynger deg til Ham - Han skal holde dette sitt budskap levende for deg, kunngjøre deg det igjen og igjen, så du kan påkalle Hans navn, i sannhet, helt til den stund, da du er hjemme i himmelen.
   Gjelder det meg? «Hver den som påkaller Herrens navn!» - leste vi.
   Det kommer ikke an på din person, din verdighet, og slike ting - men: «Si, kjenner du det skjønne Jesunavnet som til frelse Gud oss gav?»
   Som vi ser av den øvrige teksten hos profeten Joel, så gjelder det for så vel jøde som hedning - det er ingen, ikke ett menneske, i hele menneskehetens historie, som blir frelst ved noe annet enn ved dette navn som er oss kunngjort.
   La oss stanse med det nå - for der hvor det går opp for et menneskes hjerte: Ved Jesu navn alene! - der blir dette navnet dyrebart, og ikke bare noe vi pynter bønnen vår med! Det blir selve redningen, selve saligheten! Tenk nå bare på det motsatte - nemlig, å ikke eie dette navn - å ikke kjenne dette navn!


   Navnet over alle navn er Jesus,
det stråler med en himmelsk glans.
For intet annet navn kan gi oss frelse,
Intet annet navn enn Hans.

E.K.