Her hører vi om Guds visdom, som ikke har skjult seg for oss mennesker, men ropt til oss, på gaten, endatil på larmfylte gater og torg.
   Jo da, vi kan se for oss noen gatepredikanter som de gjerne kalles da, men tenk nå også på bedehus og forsamlingshus og kirker med sine spir som peker direkte mot himmelen. Nå vet vi jo, at det ikke alltid er Guds visdom som forkynnes i mange av disse lokalene i vår tid, men likevel vitner og minner de om at det finnes noe mer og annet enn det denne verden tilbyr.
   Har tenkt på det mang en gang, da jeg har befunnet meg på et bedehus og hørt hvordan bilene suser forbi i begge retninger utenfor – de dro forbi, opptatt med noe ganske annet enn hva deres sjel var i behov av, og derfor var de også på vei til noe annet, noe av denne verden.
   Hva fyller ditt hjerte og sinn, hva søker du fremfor alt annet, er det hva din sjel er i behov av for å unngå den kommende vredes dom, som Guds ord taler om, eller er det hva denne verden kan tilby deg for en kort tids nytelse? Eller kanskje er du lant dem som nærmest aldri tenker over hvorfor du er her? Jeg tror det er på tide at vi begynner å stille disse spørsmål igjen. For hør denne forferdelige tilstand som beskrives her, om denne visdom går deg forbi!
   «Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for, når det dere gruer for, kommer som et uvær, og deres ulykke farer frem som en stormvind, når trengsel og nød kommer over dere. Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg.»
   Hør dette en gang til, så du kan hende kan forstå at det er alvor å ha med Gud å gjøre: «Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg.»
   Dette er også Guds ord! – og jeg taler det ikke bare for andre, men må forholde meg til det selv også - ja, hvert eneste menneske på denne jord må det! «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren,» kan vi lese i Jes 1:18.
   Det står altså et oppgjør fremfor oss, et oppgjør det ikke er mulig å komme fra eller utenom. Han vi er skyldnere overfor er en altseende, allestedsnærværende, evig Gud! «Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?» spør David i Sal 139:7. Og så ser vi hans eget svar på det spørsmålet, etter å ha støtt på de mange stengte dører i den sammenheng: Det finnes ikke noe slikt sted! – vi må alle innfor Ham, når vår time kommer!

   Men dette oppgjøret, har ikke det noe med Guds visdom å gjøre? Når du får løftet blikket opp på Golgata kors, Han som henger der, hva ser du da? Den som kan gi det rette svar på det, han har hørt den som roper på gater og torg!
   Det er nemlig Guds visdom, som Paulus vitner i 1 Kor 1:21-25: «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.»

E.K.

   Vi forkynner Kristus korsfestet! Vi forkynte Guds kall til oppgjør fra Jes 1:18, og det står videre der: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»
   Har du noen gang tenkt på hvordan det er mulig? Hebr 9:22, forkynner oss jo: - uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» Det må altså være at du kalles til et oppgjør som allerede er ferdigstilt! Ja, takk Gud! – det er en som har gjort opp for deg, og det er hva som ropes ut. Men de fleste hører det altså ikke! – forstår ikke nødvendigheten av det! Har du ikke fått øyne å se med, slik at når du vender blikket inn i deg selv, da ser du at du er i stor fare, for det er en dom på vei mot det du ser der, da ser du heller ikke behovet for redningsmannen som står der i sitt eget blod! Da er det, som det dessverre står, at Guds visdom er dårskap for deg! Det er altså en sannhet om deg som må åpenbares, for at Guds visdom skal bli visdom også for deg! Og ikke minst bli nok for deg! - for du har knapt fått forkynt et fritt evangelium før det lyder røster som - ja, men det er vel noe som heter hverdagskristendom også. Ja, kvardagskristen vil eg vara, som han skriver i sangen Mathias Orheim, men kan du fortelle meg hva det er for noe? Og da ber jeg deg om å være konkret! Er det noe du er opptatt av fordi det er pålagt deg? Er det noe du kjenner deg forpliktet til? Eller det bare et indre driv som sier deg at du bør osv., eller noe annet slikt lovisk drag, eller er det rett og slett fordi du får leve i nåden? Ikke gå så snart forbi det nå, for det er alvor!
   Nå roper denne visdom også her i kveld, og hør Herrens ord til deg!: «- de uforstandiges villfarelse dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem. Men den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for noe ondt.»
   Stans opp for det, du som tar din tilflukt til Jesus, i denne tid, hvor alt synes å gå i oppløsning, og antikrist, selve djevelen i menneskeskikkelse, står før døren – ja, hør det igjen: «- den som hører på meg, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for noe ondt.»
   Hvor salig er vel ikke det? – Han som du klynger deg til har nemlig noe viktig å si deg, også i denne situasjon - Joh 16:33: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.»
   Han har overvunnet verden! Guds visdom og Guds veier ser ut som svakhet, derfor holder også det stolte egenrettferdige menneske det for å være dårskap, og synes de må legge noe eget til, men det er i virkeligheten en enorm kraft som skal omskape hele verden i ett nu! Så vi får si som Spurgeon: Vi får overlate til dem å frykte som har grunn til det! Men om du likevel skulle frykte, så la frykten drive deg til Ham, som tar imot oss i vår skrøpelighet og svakhet – ja, endatil i vår synd, når vi bærer den til Ham, som har hatt dette veldige oppgjøret med verdens synd, som ikke noe menneske kunne!
   Så hør visdommen som roper!