Å, du for skrekkelig alvor! Disse ord lyder fra Hans munn, som er døren. Og Han taler her, ikke om den åpenbare verden, men om mennesker som kaller Ham Herre, og likevel ikke kommer inn. Hvorledes kan det gå til, det er da vel de åpenbare forakterne og fornekterne som går fortapt, og ikke de som tiltaler Jesus som Herre?

    Det burde ligge oss på hjertet å få klarhet i dette, det står jo om sjelens frelse eller fortapelse. Vi får noe mer lys over saken når vi hører Jesus tale i Matt15:18-19, om syndens sete, nemlig hjertet. Det er oppkommet for synden i mennesket, og nettopp denne syndens kilde og festning er det den Hellige Guds Sønn inntar og tar bolig i. Da er hele personen renset og helliget ved Ham som bor i hjertet. Hjertet er nemlig menneskets «trone», kan du si, og hele personen styres, og ikke minst bedømmes av Gud etter hvem som sitter på denne trone. Tro og antakelse, forakt og fornektelse, har altså med hjertet å gjøre. Skjult for det naturlige øye, og bare åpenbart for Ham, for hvem alt ligger nakent og bart. Han ser forbi din munns bekjennelse til hjertets tro og tillit. Er det der din munns bekjennelse har sitt utspring?
   Hva sier så Jesus i Matt 15, om det naturlige menneskes hjerte?: «Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.»
   Altså, det som bor der, det sverter hele mennesket! – gjør deg uren for Gud fra topp ti tå! Satan fikk altså plantet sitt i selve sentrum av deg, og ditt hjertes tanker og råd er derfor av ham og deg selv, og ikke lenger av Guds ord. Derfor står det i Hebr 4:12, om konsekvensen av at Guds ord begynner å bli mottatt av et menneske – hør!: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» - dømmer hjertets tanker og råd! Fordi de ikke er av Gud og derfor ikke av sannhet!

   Det finnes altså mennesker som har bekjennelsen av Jesus i munnen og fornektelsen av Ham i hjertet, på samme tid. Guds ord har bare nådd til forstanden, og er derfor fortsatt gjenstand for det falne menneskes vurderinger. Det har ennå ikke nådd til hjertet og rusket opp i det som finnes der! Har ikke fått det frem i lyset!

   Jesus taler om noen som fulgte Ham for tegn og underes skyld, men Jesus betrodde seg ikke til dem, kan vi lese i Joh 2:23-24. Der var ikke noe fortrolig samfunn. Det kaster jo også sin glans over vår person, å være i følge med en slik en, som gjør store tegn og under for menneskenes øyne. Noen fulgte Ham også for brøds skyld, som vi ser av Joh 6:27. Altså med fokus på den umiddelbare fordel de kan ha av Ham!
   Du ser da gudsfrykten som en vei til vinning, (1 Tim 6:5), og er da opptatt med de gaver og fordeler som følger med dette å høre Herren til. Og man har selvsagt de som arbeider med håp om lønn. Det er de som gjerne hevder, at det er ikke nok å feste lit til hva Jesus har gjort for oss, for dette må også vise seg i livet vårt. Først da kan du være trygg og sikker! En må jo spørre da: Er de trygge og sikre på denne grunn selv?
   De driver de svake og sanne til fortvilelse, for den som lever i lyset blir aldri fornøyd med seg selv, men det forblir et like stort under hver dag på ny, at Jesus fremdeles vil ha med han eller henne å gjøre.

E.K.

   En sann kristen vil aldri kunne slå seg til ro med å leve i strid med Herrens ord – nei, det er de synder han må bekjenne for Herren hver dag på ny, men noen tilleggsgjerning til frelse ut over hva Jesus har gjort, avviser han som den dødelige gift det i sannhet er for det nye livet!
   Ja, sin lønn skal de få, hva de er verd, men himlenes rike får de ikke! Alle disse sier - Herre, Herre, men kommer ikke inn!

   Atter andre er takknemlige for nådig hjelp i vanskeligheter. Helbredelse og lignende ting, men har ikke behov for Jesus selv, og er ute av stand til å verdsette det oppdrag Han hadde fra Gud. Nemlig å sone våre synder, og gjenopprette syndefallet. En ser for sin egen del ikke noe behov for en forsonet Gud, og har derfor heller ikke noe behov for Jesus selv, Han som er kommet for å søke og frelse det som var fortapt, som vi hører Han forkynne i Luk 19:10. 

   Tenk, der går du kanskje så tynget ned av alt dette som har lykkes så dårlig for deg, kald er du, tom, uåndelig og så skrekkelig likegyldig i grunn, selv om du jo vet hva det står om. Du har forsøkt å ta deg sammen så mang en gang, men det lykkes ikke, så altfor snart gled du tilbake i «det gamle,» og synden synes bare å tilta. Så treg til det gode - ja, til det må du kraftig tilskyndes, kanskje nærmest trues i perioder, mens det onde ligger deg for hånden, som apostelen Paulus beskriver det i Rom 7:21. Når det gjelder sladder og baktalelse så løper nærmest munnen av seg selv, mens det å si noe godt om et menneske kan falle tungt. Iallfall er lysten til baktalelse der, som jo har sin grunn i din forakt for den du baktaler! Bekymringer av forskjellige slag kommer og går, mens det å tro Ham som har lovt å ta seg av alt i ditt liv, det faller vanskelig - og så videre, sinne, urene tanker, selvhevdelse osv.
   Å, om du midt i alt dette, kunne høre Herrens ord: «- er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» Da først ser du hva slags Herre, dette er, en Herre for fortapte, for syndere. En lege! Da ser du også at Han er en Herre for deg, og du er blant dem som sier - Herre, Herre! og, i motsetning til dem vi hører om i teksten vår – kommer inn.

   Du tenkte Han var en Herre for rettferdige, men nei, Han er selv sine brødres rettferdighet. (Jer 23:6). Deres eneste og fullt ut tilstrekkelige rettferdighet.

   Skulle du ikke be denne Herre inn? Ikke noe hjerte har vært for syndig ennå. Tvert imot, jo større synd, desto større grunn til å be Ham inn. Jo større makt synden viser seg å ha i ditt liv, desto større grunn til å henge fast ved Ham! – for, som vi leser i Rom 5:20b: «- der synden ble stor, ble nåden enda større!»
   Han kommer med legedom under sine vinger, forkynner profeten Malakias 4:2.
   Men mange hjerter har dessverre ansett seg for å være for rettferdige til å be Ham inn. De sier forgjeves: Herre, Herre! for de gjør ikke Hans himmelske Fars vilje, hvilket vil si å motta Jesus, der Han kommer til deg i sitt ord! Jo da, jeg vil gjerne ha Jesus, men ikke bare Jesus - ikke Jesus alene!
   Vi leser om det i Joh 6:29, til slutt nå: «Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» Dette er Guds gjerning, merk deg det! Guds gjerning til frelse!