For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                              Påskedag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Det samme sinn – tjenersinnet!

Fil 2:15b-30

    15b Dere skinner blant dem som lys i verden, 16 - idet dere holder frem livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves. 17 Men om jeg og blir ofret når jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro fram som offer, så er jeg glad, og gleder meg sammen med dere alle. 18 Gjør så dere det samme: Vær glade, og gled dere sammen med meg! 19 Jeg har det håp i Herren Jesus at jeg snart kan sende Timoteus til dere, for at også jeg kan få godt mot når jeg får vite hvordan det står til med dere. 20 Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere, 21 for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til. 22 Men hans prøvede troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått sammen med meg i tjenesten for evangeliet. 23 Ham håper jeg da å kunne sende så snart jeg får vite hvordan det går med min sak. 24 Men jeg har den tillit i Herren at også jeg selv snart skal komme. 25 Jeg fant det likevel nødvendig å sende Epafroditus til dere. Han er min bror og medarbeider og medstrider, som dere sendte for å gi meg den hjelp jeg trengte. 26 Han lengtet etter dere alle og var urolig fordi dere hadde fått høre at han var syk. 27 Han var også virkelig syk, døden nær. Men Gud forbarmet seg over ham, ja, ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle få sorg på sorg. 28 Derfor er det desto mer om å gjøre for meg å sende ham av sted, så dere kan ha gleden over å se ham igjen - og jeg selv være fri for bekymring. 29 Ta da imot ham i Herren med all glede, og hold slike som ham i ære. 30 For det var på grunn av arbeidet for Kristus han kom døden nær. Han satte livet på spill for å kunne utfylle savnet av dere i tjenesten mot meg.

   Dere skinner blant dem! Blant hvem? Jo, blant dem som Skriften kaller verdens barn. Det vil si, ufrelste, verdslige, ikke-kristne – bare for å nevne noen betegnelser.
   La det nå være sagt med det samme, så det ikke skal være noen misforståelser her – en kristen kan leve på en slik måte her i verden, at omgivelsene absolutt ikke ser noe lys, men et mørke verre enn noe annet. Du har vel sett langs veiene om vinteren, skitt på snø. Skitten fremstår aldri verre enn nettopp da.
   Jeg vil ikke være en av dem, men da jeg kjenner min egen svakhet så inderlig vel etter disse år i Herrens selskap, vet jeg ikke noe annet enn å be Ham om bevarelse.
   Ikke tross imot den stemmen som sier at dette er galt, men bekjenn det heller for Ham som har en slik kjærlighet til nettopp deg, at Han gav seg selv for deg.

   Men tilbake til tekstens ord: Dere skinner blant dem! Her er altså ikke bare tale om et alminnelig bra liv, som også mange verdens barn jo lever, men det skinner! Og du vet, det som skinner, det tiltrekker seg alles oppmerksomhet. Hadde det kommet et menneske inn i salen her nå som skinte – ja, da hadde dere glemt meg som står her, og alles oppmerksomhet hadde vendt seg mot denne forunderlige fremtoningen.
   Og det åpenbares videre i teksten, hvordan dette i virkeligheten er – nemlig: - dere skinner som lys! Som lys! Og et lys som står midt i et rom for eksempel, det er åpenbart for alle. Skal du skjule det, så må du dekke noe over det – men så lenge det er lys skinner det!
   Og da vil jeg spørre deg: Går du omkring og opplever deg selv som en som skinner! Se på meg! Jeg er en slik en! Tenker du slik om deg selv?
   Nei? Hva ser du da, når du ser på deg selv? Kan hende er du av dem som da sier: Jeg ser dessverre bare en elendig synder! Men kan du da skinne blant dem som lys? Det må jo være avgjørende å få et sant svar på det da.

   Apostelen må bringe dette triste budskap, når det gjelder hans trosfrender på den tiden: «- for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.» (v.21).
   Hvordan er det fatt i dag, mon tro? Vi kjenner vel alle til dette mer eller mindre fra vårt eget liv, dessverre. Selviskheten, egoismen er jo en velkjent synd vi stadig må bekjenne for Herren!
   Men det var noen som var annerledes av sinn – denne Epafroditus som han nevner her, og Timoteus. De var vel slike som kunne slå seg for sitt bryst her og si: Nei, jeg er ikke slik, jeg går ivrig inn for å gjøre det Herren vil for mine medvandrere! Nei, det er nok av trelldom iblant oss, og derfor også nok av treller. Det var noe som drev dem! Paulus antyder det sterkt idet han skriver: «- Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere.» (v.20).
   Ekte omsorg! Omsorg! Hørte du det? Er det virkelig det som driver deg i tjenesten? Det er i tilfelle av Gud, og virkes kun frem i den som selv trenger Hans omsorg fremfor noe annet!

   «- for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.» (v.21). Og vers 30: «For det var på grunn av arbeidet for Kristus han kom døden nær. Han satte livet på spill for å kunne utfylle savnet av dere i tjenesten mot meg.»
   Ser du? Det er dette sinn apostelen i Fil 2:5, ber om må være i oss alle!: «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus.»
   Det er snakk om Jesu Kristi sinn her, og det kan ikke du hente ut av deg selv! Det fødes frem og vokser der, hvor det arme menneske bekjenner med sangeren: «
Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned, jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjær. O Gud, meg synder nådig vær!»
   Har du vært der i det siste? Hva er det da som driver deg? – Hva er det da som gir deg frimodighet som kristen, om det ikke er den Herrens nåde som skinner for deg midt i din synd og nød?
   Og da ser du, hva det er som skinner som lys i denne mørke verden. Det er ikke ditt fromme liv, så langt du får det til, det er ikke dine riktige meninger om dette og hint, din kunnskap, din lærdom og lignende – nei, apostelen skriver det like ut her i teksten: «- idet dere holder frem livets ord!»
   Livets ord! Nå tilslutt skal vi ta for oss et par skriftsteder som viser oss klart hva dette livets ord er. Først Apg 20:32, hvor apostelen må forlate efeserne: «Og nå overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, Han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.» Hans nådes ord! Det er det som holder deg oppe også, ikke sant? Og så Ef 1:13a: «I Ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse
   Sannhetens ord, evangeliet om deres frelse!
   Og om dette – altså at de levde i dette, skriver han: «- til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves.»
   Ser du da hvor viktig det er? «
Min frelser Han sparte seg ei, Men all ting Han ofret for meg!» Her møter du ikke det sinn som søker sitt eget! – nei, her møter du det sinn som var villig til å gi seg hen i lidelse og død, for å berge din sjel! Med andre ord: Ekte omsorg!
   Det er så viktig at verden får møte denne ekte omsorg! At Gud elsker dem!
  
Selv om du er ivrig - ja, brennende, så kan det likevel vise seg at du kun kommer inn under disse som apostelen sørger over, som kun søker sitt eget! Du må holde fast på at det er synd som Skriften holder for synd, men det må ikke skje på en slik måte, at det virkes frem et fariseersinn fremfor et Kristi sinn! Det skjer der hvor du ikke er i et sant behov for denne Hans omsorg og tilgivelse selv.


  
Uverdig er jeg, Herre,
til all din miskunnhet,
fortjente ei å være
som barn blant dine med.
Jeg står så langt tilbake
i barnlig lydighet
og må nå frukten smake
i sår samvittighet.

E.K.