For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                 Aposteldagen / 6 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Demoner = bedragere

   Dette er særdeles viktig å være klar over! Det virker svært, og er jo også en særlig alvorlig sak dette med demoner, eller onde ånder/åndsmakter som Skriften beskriver dem – og har også gjerne en skremmende virkning på oss, men da ofte av feil årsak, for de fleste ser gjerne - villedet av Hollywoodfilmer - demoner fremfor seg som uhyggelige fremtoninger, men det er bare ytterligere et bedrag - de er fremfor alt forførere/forførende. De leder bort fra sannheten, gjerne inn i åndelighet som skjuler sannheten for den som er gjenstand for den slags åndelighet. Når Guds enkle evangelium virkelig får skinne, kan de ikke annet enn å angripe det, gjennom de som er forført ved falsk åndelighet. Noen ganger ved åpenbart aggressive angrep, men også ved å stille «forsiktige» spørsmål ved det.
   Vi leser fra 1 Tim 4:1-2, til en innledning:

   1 Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet.

   Der lyset skinner som klarest, åpenbarer demonene seg. Det er som om de ikke kan tie da. Her i dette verset tales det om troende som er forført bort fra troen av disse maktene. Paulus skriver til menigheten i Efesus om disse - Ef 6:12: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»
   Åndehær – det vil si at det er mange, en vrimmel av dem med det ene mål for øye å bekjempe alt som hører Guds rike til, og ikke minst – alt som kan bli oss til frelse! Det er ikke mennesker, men de møter oss som oftest gjennom mennesker, og alt det forførende og lokkende den onde har opprettet i verden. Falske lærere leser vi her! Du skal merke deg, at når sanne lærere i Guds ord peker på de falske lærdommer, da fremstår disse som er forført av disse åndene som mer fromme og kristelige og kjærligere enn noen andre – og du hører: Vi må ikke dømme andre kristne! Vi må ikke sette oss over andre! Vi må ikke uroe andre kristne osv, i samme stil. Det er da Satan fremstår midt iblant oss slik som apostelen beskriver ham i 2 Kor 11:13-15: «For disse – da taler han om de før nevnte falske lærere – «er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger.»
   Hør det! – lysets engel! Han er ikke, men omskaper seg til! – så også med hans tjenere! De er ikke skapt til, som de sanne troende, men er et resultat av egen innsats!
   En lysets engel virker ikke umiddelbart skremmende på oss der han står frem, men tvert imot, vi legger gjerne øret til, og da går det som vi leser i Rom 16:18 «Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende.» Ikke troende, men godtroende!

   I vår tid ser vi at mye av kristenheten holder seg til/er forført ved opplevelser og følelser. Det er virkelig å bygge på sandgrunn – har selv sett tragiske eksempler på hvordan det har endt, når stormens tid kom. Det var jo også nettopp hva Jesus advarte oss imot, og har derfor gitt oss fjellgrunn å bygge på, nemlig Hans verk i vårt sted.
   Visst kan Gud gi oss sterke følelser av fred, men fjellgrunnen er aldri hva du føler i ditt «hjerte,» men Han er selv vår fred, likesom salighet – den høyeste form for lykke – ikke er en «følelse» av lykke, men en tilstand. Herren vil ha deg inn på den grunnvoll Han selv har lagt, og den er ifølge Paulus’ ord i 1 Kor 3:11 - Jesus Kristus!

   Jeg har inntrykk av at det tales mer om fred i hjertet enn fred i Kristus Jesus blant kristne i dag. Noe som veldig snart kan bli en avsporing for oss – og du ender i den verste av all trelldom, opplevelsestrelldom. Noen lider ondt der, og for dem er det håp, men mange synes også å trives der, for de vet ikke av noe annet. De kommer derfor veldig snart med ord som: Ja men, tar ikke Jesus og Den Hellige Ånd bolig i vårt hjerte? Kristne kan vel oppleve fred i hjertet osv. Ja, slik tales du bort fra hva det hele er tale om, nemlig at du føres fra Guds grunnvoll, som bærer for tid og evighet til en sviktende grunn!
   Eufori, følelse av fred og indre ro, opprømthet – ja, endatil ekstase, er jo ikke noe ukjent begrep også blant ikke-kristne, og da særlig blant en del falske religioner.

   Skal ikke si så mye mer om dette her og nå, men bare minne deg på et velsignet ord hos apostelen Jakob til sist - Jak 1:5: «Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den.»
   Så gjør det! Det er et sant behov for det i våre dager! Og merk deg da disse som apostelen taler om – det er ikke å fordømme noen, men å stå den onde imot: Rom 16:17: «Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem!»
   Disse dukker som nevnt snart opp der lyset får skinne klart! Men hold du fast på dette – Guds fred er ikke en følelse – selv om den ofte bærer det med seg som frukt – men det er en person!

   Avslutter med Kol 1:19-20: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.»
   Gjorde fred! - ved blodet!
   Og Ef 2:14-15: «For Han (Jesus) er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da Han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter.»
   Han er vår fred! La det få synke inn – det er Herrens fjellgrunn! – klippen David vitner om i Sal 40:3: «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.» - hvor vi alle befinner oss i utgangspunktet – «Han satte mine føtter på en klippe, Han gjorde mine trinn faste.»


Du høyrer dei dårande røyster
Som lovar deg gullglim og glans,
Men ingen legg lys over vegen
Som Jesus og kjærleiken Hans.


E.K.