Ut av mørkets makt

Rom 7:7-25

   7 Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! 8 Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. 9 Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. 10 Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. 11 For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. 12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. 13 Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig. 14 For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. 15 Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. 16 Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. 17 Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. 18 For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. 19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. 20 Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. 21 Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. 22 For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. 23 Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. 24 Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! 25 Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

   Vi kjenner vel alle til Rom 7 - beskrivelsen av denne veldige kampen? Men hva dreier denne kampen seg egentlig om? Hvem er det som kjemper mot hverandre her?

   Jo, vi kan kort si - det er mørket imot lyset, løgnen imot sannheten. Paulus som i utgangspunktet var fariseeren og den skriftlærde Saulus fra Tarsus, trodde løgnen, nemlig denne, at han ved å hengi seg til å leve etter Guds vilje slik som den kom til uttrykk ved loven, kunne bli slik som Gud ville ha et menneske. Det var Paulus' tro. Den var han oppvokst med, og den var han opplært i fra barnsben av. I virkeligheten en tro på menneskets mulighet bare Gud fikk slippe riktig til.
   Du finner mye av dette i dag også - at Gud skal hjelpe meg så jeg kan stå for Gud i kraft av hva jeg er blitt i meg selv. Bare vi er lydige så skal altså dette lykkes!

   Alle sier det ikke like ut, men i hjertet er dette håpet. At Gud vil ha med aldeles elendige syndere å gjøre – nei, det blir for underlig.

   Jeg vil spørre deg nå: «Når du skal inn for Gud, hvem ser du på da? Deg selv? Om du er åndelig nok? Om du har syndet? Om du har gjort dette og hint som du vet du som kristen burde og lignende?

   Det religiøse – religiøse og ikke kristne - sinn, vokter på seg selv. En er likesom på utsiden av seg selv, og betrakter seg selv. Hvordan en mestrer rollen! Så finner en snart noe her, og snart noe der som må forandres og forbedres, og så blir en gående slik å flikke, og setter nye lapper på et gammelt klesplagg. Å, om budskapet kunne nå deg der: «Kast deg i Frelserens armer, legg deg til ro ved Hans bryst.» Det vil si: La Han få tale evangeliet inn i ditt hjerte! – ikke stå det imot!

   Hva var det Paulus fikk erfare her i Den Hellige Ånds skole? Jo, et gammelt «klesplagg», var det han forsøkte å gjøre til noe annet enn hva det faktisk var. Nemlig skittent og ubrukelig – alt sammen!

   Å, som han kjempet for sin egenrettferdighet. Men så falt han altså igjennom igjen og igjen. Å du, for en smerte. Det vet jo den som har prøvd det samme!

   Slik kan Gud slå et menneske fullstendig til jorden. Du anser deg som død og ubrukelig. Ditt eneste håp da er Guds nåde. Du lengter etter å høre nådeordet, frelsens budskap: Min nåde er deg nok! Ja, det er det eneste budskap som kan løse en synder, fra trelldom og frykt!

   Vi sier: Gud er stor! Og alt ved Gud er stort, det vil si, opphøyd! Vi fatter lite av det, men vi vet at det er slik. Så er også Hans nåde stor! Så stor at Han sendte Jesus så dypt ned i vår elendighet at det ikke går an å komme under. Hvor dypt du enn har falt, så har Han også vært der! Det står at Han fòr ned til helvete.
   Du, det er kjekt å være en kristen når livet går slik på det jevne. Det er lett å tro da! Men hva vil du trøste deg til den dagen du får se, likesom Paulus her i teksten, at helvete det finner du også her inne, i ditt eget hjerte? Hva da? Jo, da er min eneste trøst, at Jesus har også vært der. Har jeg falt dypt, så har Han vært dypere. Er alltid under meg for å ta imot, som det er blitt sagt.

   Men om Gud har fått slå et menneske ned på denne måten, så er fremdeles kjødet, «det gamle menneske» der. Og snart begynner det å ville bygge seg opp igjen.
   Det gamle mennesket, det egenrettferdige vesen, som elsker sin religiøsitet, og det å gjøre seg stor på sin egen åndelighet. Det skal ikke til himmelen for å takke Jesus, og undre seg over den store nåde at nettopp en slik som jeg nådde frem. Men det skal til himmelen for å få lønn. Lønn for strevet! Og det forferdelige er, at dette gamle menneske som er en svoren fiende av det nye, fremdeles lever i oss troende. De kan aldri bli venner. Det er og blir en livslang kamp på liv og død.
   Der denne kampen er ukjent, der er det åndelig død, og der hvor det gamle mennesket har seiret, der er det også død. Da er du ingen kristen. Da er du bare et religiøst menneske. Religiøst virksom! Det er dine egne krefter og følelser som er i sving og bedrar deg!

E.K.

   Jesus spør: «Elsker du meg? Har du meg kjær? Her ligger trykket på meg. Her blir det gamle menneske avslørt. Religiøst virksomt kan det være, men det kan ikke elske Herren! Det tar ikke sin tilflukt til Ham på grunn av syndens nød! «Bare den som kjenner, syndens nød seg vender, hen til nåden fri,» som det heter i sangen.

   Men det er altså en vesentlig forskjell på den som er født av Gud, og den som ikke er det. Den som er født av Gud kjenner det gamle menneske igjen etter dets vesen, og lider under det.

   Det stikker nemlig hodet frem i de helligste stunder. Midt i din bønn innfor Guds åsyn kan du finne deg beskjeftiget med syndige tanker. Du hører ditt hykleri, falskheten, forstillelsen, dette at du gjør deg til osv. Det finnes saktens nok av de «helgener» som benekter at det er slik. Guds herlighet er for dem at Han gjør dem store, og ikke at Han i sin nåde selv er så stor, at Han steg ned i vår synd og elendighet for siden å kunne ta seg av syndere. Hvem er du egentlig, om du skal se sant på deg selv, det vil si, i Guds lys?

   Og dette, som den troende med fortvilelse ser, ennå finnes i hans liv, har han med seg innfor Gud. Gud vær meg arme synder nådig! Han er ikke kvitt det gamle menneske. Tvert imot, det er først nå han ser sant på det. «Ifra isse til fot hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd.» Det er ingen andre enn den som har erfart det som fatter den nød det er å erfare dette, etter å ha vært kristen i årevis. Kun en eneste masse av synd, som han skriver i sangen sin Per Nordsletten.

   «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» (v 19). Hva er det den kjære Paulus skriver her? Jo, han skriver at han gjør det onde! Det er jo det han faktisk sier! Kan det være sant? Vil dagens kristne ha noe med en slik Paulus å gjøre, mon tro? Og han sier mer: «Det gode gjør jeg ikke! Nå hadde han fått se i Guds lys hva det gode virkelig var. Jeg kjenner det gode, men det gjør jeg jo ikke – selv om jeg så gjerne vil!

   Paulus kunne ikke gjøre det virkelig gode, enda det var et nytt menneske der inne. «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.» (v 22). Dette sier bare et gjenfødt menneske. Hva det nye menneske kunne, var å klage sin nød for Gud. Altså bekjenne sine synder, og det var nytt!

   Men jeg vil spørre igjen: «Vil dagens kristne ha noe med en slik Paulus å gjøre mon tro? Dette er korsets anstøt for de mange og vi må be til Gud om at vi ikke må reise oss imot dette. På grunn av dette anstøt har så mange funnet på noe svada om, at han siden flyttet inn i Rom 8, og så hadde han det ikke slik mer.
   Jo, Paulus forble like hjelpeløs i seg selv livet ut. Derfor sier han også: «Jeg roser meg av min skrøpelighet, og når jeg er svak da er jeg sterk. For da er det at Jesus får virke! Her er hemmeligheten, om forskjellen på frukt og gjerninger åpenbart.

   Tenk å oppdage en dag når det er for sent, at jeg er fremdeles i mine synder, for jeg ville ikke vite av Jesus alene til rettferdiggjørelse, helliggjørelse og forløsning, som det vitnes om det i 1 Kor 1:30.

   Det er de troendes visdom, gitt dem av Gud, at de erkjenner Jesus slik. Ham alene! Ja, jeg vil gjerne tro slik. Leve i det alltid. Men så oppdager jeg at jeg strever jo med mitt likevel! Ja, kjødet er der fremdeles med sine mange krumspring. Men det er erkjennelsen også! Den erkjennelse bare de troende har, nemlig Jesus alene til frelse og salighet!

   Se til at ikke lyset i deg er mørke, sier Jesus. Skal vi ta det alvoret inn over oss? Ja, da blir nok ropet om nåde og frelse vakt der inne!