|
Hele galaterbrevet
er jo et brev hvor apostelen «tar dem i skole,» som det
gjerne kalles, når en skal tale noen alvorlig til rette. Problemet
med irettesettelse er jo at en så snart blir oppfattet som fiendtlig
innstilt. Men Paulus er jo slett ikke fiendtlig overfor dem, selv
om han må ta kraftig i, men rett og slett i sorg. Han taler
jo som en bekymret mor overfor barn som slår inn på farlige
veier.
Men han er åpenbart
bevisst på faren for å bli misoppfattet her av galaterne,
noe vi skjønner av vers 20 her: «Jeg skulle ønske
at jeg var hos dere nå og kunne endre min røst! For jeg
er rådvill med dere.»
Endre min røst. Du
vet, når du henvender deg til noen gjennom det skriftlige, så
ser de ikke ansiktet ditt, og hører ikke toneleiet du snakker
i. I dag hjelper vi gjerne til med å hekte på et såkalt
smilefjes og lignende. Nei, Paulus var så visst ikke fiendtlig,
han bar dem tvert imot i sitt hjerte. Paulus var seg jo så til
de grader bevisst, at hans egen frelse og samfunn med Herren, berodde
alene på nåde - ja, nåde over nåde. Slik også
med enhver sann kristen - han dømmer ikke! Han er seg bevisst
inn til margen, at det kunne like gjerne vært ham. Nei, vi får
i galaterbrevet heller et klart eksempel på å bedømme
uten å dømme. Han beskriver rett og slett deres situasjon
for dem, og det er noe ganske annet enn å dømme dem.
Her skjelnes det ofte ikke!
Å dømme et annet menneske, det har med hjertets holdning
å gjøre det - altså at du hever deg selv over det
menneske, som om det aldri kunne skjedd deg noe lignende. Du fremstiller
deg selv som bedre enn vedkommende rett og slett. Noe ganske annet
er det å bedømme en situasjon eller handling som enten
god eller ond.
Men det er jo klart, bedømmer
du for eksempel en bestemt handling som ond, så vil det mennesket
som utfører den umiddelbart oppfatte og oppleve det som en
dom over ham eller henne personlig. Det er derfor kristne ofte oppfattes
som dømmende. Av og til er det også tilfelle, dessverre,
men for de fleste tilfellers vedkommende skyldes det ganske enkelt
at de holder onde gjerninger og holdninger nettopp for hva de faktisk
er, nettopp onde gjerninger og holdninger.
I 1 Pet 4:3-4, kan du lese om de uomvendtes reaksjon på
en kristen omvendelse: «For det er nok at dere i den tid som
er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet,
lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse.
Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i
den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere.»
Og derfor spotter de dere!
De føler seg rett og slett dømt av din omvendelse og
den frukt av den, som er at du ikke lenger lever i disse ting, som
før.
Det er vel de som føler
seg provosert av at jeg ikke setter mine føtter på vinmonopolet
i min hjemby - men om jeg gjorde det ville de nok umiddelbart tenkt:
Hva gjør du her? Ser du? - uansett kommer vi ikke utenom dette.
Men jeg dømmer jo ingen ved å la være drikkelag
og festing, men det oppleves jo slik av enkelte.
I Joh 8:11, kan vi lese
fortellingen om kvinnen som var grepet på fersk gjerning i hor,
og som de da kommer trekkende med til Jesus, for å høre
Hans dom. Hun står der med den visse død for øynene,
men hva får hun høre fra Mesteren selv? Jo: «Heller
ikke jeg fordømmer deg.» Tror du hun - etter dette -
var snar til å dømme en som var falt i det samme? Da
ville det vært en svært dårlig person, i tilfelle.
Men ett spørsmål til er det viktig å få svar
på i den forbindelse: Ville hun - etter dette - holde hor for
noe annet enn en syndig, det vil si, en dårlig handling? Jeg
tenker vi vet svaret på det!
I Ef 5:11, skriver apostelen:
«Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs
dem heller!»
Refs dem! Det vil si, mørkets
ufruktbare gjerninger! Men dem som utøver dem har ikke du noen
rett til å heve deg over - men kun advare - du som jo måtte
bli frelst av nåde blott selv!
E.K.
|
Nei, Paulus var full
av vrede og sorg overfor den forførelse de var blitt gjenstand
for. At de var ført tilbake til hedningenes mørke i
deres forhold til Gud, at Han kunne tilfredsstilles ved deres gjerninger,
deres kristenliv, om du vil. Da dette deres såkalte kristenliv
nå kun sprang ut av det gamle menneske i dem, og altså
slett ikke var noe kristenliv, men kun åndelig bedrag og synd
i Guds øyne, da de jo ved dette forkastet Hans dyrebare offer,
det blødende Guds Lam! Helt åpenbart en demonisk forførelse,
da den uten at de er seg det bevisst, er en hån og bespottelse
mot Jesus og Hans verk. Men de som står bak denne forførelsen
- demonene - de som hater Jesus mer enn noe annet, de vet det!
«Jeg er bekymret for
dere og er redd at jeg kanskje har strevd med dere til ingen nytte,»
skriver han her. (v.11). «Dere tar vare på dager og måneder
og høytider og år.» (v.10). Så typisk at
de blir opptatt med den ytre gudsdyrkelsen, uten noen bekymring overhodet
for hvor hjertet befinner seg i forholdet til Herren. Lovtrelldommen
inntar dem!
Paulus skriver i Ef 6:12,
til opplysning for oss at vi ikke har kamp mot kjøtt og blod,
men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke,
mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Men vi skal være
klar over at disse åndsmakter ofte, kan hende til og med oftest,
møter oss gjennom mennesker. Så også her med den
forførelse som kom inn i galatermenigheten: «Noen legger
seg etter dere med en iver som ikke er av det gode,» skriver
han til dem. (v.17a). De har med andre ord ikke gode hensikter med
dem.
Det vil jo bli galt å
takke galaterne for deres villfarelse, men på den annen side,
uten den hadde vi ikke hatt dette galaterbrevet i Bibelen, og den
saftige utleggelse av evangeliet og kraftige fordømmelse av
vranglæren - og hva vranglæren er - som vi finner der.
Fordømmelsen av lovgjerninger som en vei til å tilfredsstille
Guds krav til mennesket - det vil si, en total avvisning og forkastelse
av Guds egen vei, nemlig Jesu Kristi offer alene.
Det er mange som regner
det å gjøre lovgjerninger, det vil si å gjøre
det loven taler om som godt, for noe galt. Men det er det jo ikke
- det som er godt, kan ikke bli galt - det er når du begynner
å regne deg dette til gode i ditt forhold til Gud, at det blir
galt.
Hør du, som stadig
må nærmest gremmes over ditt eget kristenliv, det faller
likesom så totalt igjennom at du må si med Per Nordsletten:
«Jeg ofte er i frykt og fare Og tenker alt er selvbedrag, Jeg
synes livet ei vil svare Som når det rett var hjertets sak!»
Hør Paulus' ord til galaterne - det er et ord til deg nå:
«Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger
dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen
forkynt?» (Gal 3:2).
Han har kjøpt deg
fri fra dette, ved sitt eget blod!
En annen ting er dette:
Du skal ikke slå deg til ro med ditt elendige kristenliv, men
komme til Jesus med det! Vokt deg for den falske ånd, som lar
deg leve i dine synder! Vi kommer tvert imot til frelseren og forsoneren
med vår synd! Det er det som skiller det ekte fra det falske.
Vi skal også vokte oss for den falske ånd som forkynner
din avleggelse av synder som en frelsesvei, eller bidrag til frelsen.
Den ekte har sett at det for Jesu Kristi offers skyld er mulig å
stå hellig og ren for Gud, og at det ikke finnes noe annet sted
eller noe annet middel som kan skille synderen fra hans synd, og stille
ham lyteløs fremfor en hellig Gud!
Dette var hva apostelen
hadde forkynt galaterne, og som de var kommet til tro på. Historien
om dem minner oss sterkt på sannheten i sangstrofen: «Begynt
er ikke endt, det må du vite! Du som har Jesus kjent, bli ved
å stride!»
Ja, bli ved å stride
troens gode strid! Bli i det du har hørt fra begynnelsen, og
som ble deg til frelse, som apostelen Johannes minner om i sitt brev
- 1 Joh 2:24.
Evangeliet - budskapet om
det salige blod som renser fra all synd! - la ikke noe lokke deg bort
fra det!
|
3
søndag i fastetiden
