For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               6 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Herrens tukt til velsignelse!

Jes 30:18-26

   18 Likevel lengter Herren etter å være nådig mot dere. Derfor reiser Han seg for å vise dere miskunn. For Herren er en rettens Gud. Salige er de som venter på Ham! 19 For du folk som bor på Sion, i Jerusalem, du skal ikke bli ved å gråte. Han vil være deg nådig når du roper. Når Han hører det, svarer Han deg. 20 Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann, men da skal dine lærere ikke mer skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere. 21 Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den! 22 Sølvplatene på dine utskårne bilder og gullplatene på ditt støpte bilde skal du da akte for urene. Du skal kaste det bort som et urent klesplagg. Ut med deg, skal du si til det. 23 Da skal Han gi regn for såkornet du sår i jorden. Han skal gi brød av jordens grøde, og det skal være kraftig og saftig. Din buskap skal på den dagen beite på en vid eng. 24 Oksene og eslene som arbeider på jorden, skal ete saltet blandingsfôr, som blir kastet med skuffe og kasteskovl. 25 På hvert høyt fjell og på hver høy bakke skal det være bekker, strømmer av vann, på den store slaktningens dag, når tårnene faller. 26 Månens lys skal bli som solens lys, og solens lys skal bli sju ganger klarere, som lyset for sju dager, på den dag når Herren leger sitt folks skade og forbinder såret av det slag det fikk.

   Det fikk et slag – folket fikk et slag, og den som slo det var Herren. Hvor ofte hører du i dag om den Gud som slår? Nei, du hører utlagt om en «kjærlighetens» Gud, på en slik måte at du blir flau på Hans vegne.
   En sentimental menneskekjærlighet – en kjærlighet som ikke refser eller slår. Men det hender Gud i sin kjærlighet må slå oss for å berge oss. Slik som med israelsfolket her.
   Skriften taler om det folk som ikke tåler tukt, og det blir så visst ikke betegnet som et salig folk. Nei, et usalig folk!
   En saueflokk har hunder på flankene for å holde dem samlet og lede dem på rett vei, men sauene føler seg truet av dem og forstår ikke at det er til deres eget beste dette skjer.
   Slik må også Herren gjete oss, og det ofte med tukt for å holde oss på veien og hindre at vi skjærer ut. At tukt så ofte er et ukjent begrep i forsamlingene i dag, og nærmest blir betraktet som at Herren har mishag i en, det er et meget dårlig tegn. Les bare Hebr 12:8: «Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.»
   Det står om den Herren hudstryker, og etter vår naturlige tankegang ville vi tenke at det var en som var gjenstand for Guds vrede – men som det står skrevet i den forbindelse, er det tvert imot den Han elsker.
   Det er noe som følger den som ikke tar imot tukt – Han tar heller ikke imot Herrens nåde. Du kaster mine ord bak din rygg og følger dine egne tanker og lyster i stedet, sier Herren. Og det er dette som har gått side om side gjennom hele historien siden mennesket åt av kunnskapens tre. Guds ord på den ene siden, og menneskets egne tanker på den andre. Satt opp mot hverandre!
   Og her viser det seg, at før Herren får tukte et menneske, ydmyke det, bøyd det, bøyer heller ikke mennesket seg for Guds ord. «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord,» som salmisten uttrykker det i Sal 119:67.

   «Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann, men da skal dine lærere ikke mer skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere.» (v.20).
   Han åpner vårt øre, våre øyne, gjennom trengsel. Men Guds hensikt og mål med det hele er alltid å berge sjelen. Og her lever vi i en særdeles farlig tid, hvor alt som har med trengsel og tukt å gjøre blir betraktet som ondt og mørkt – for alt i dag streber mot makelighet, å få det godt, å trygge seg, å nyte og søke lykke i verden og de ting som er i verden.
   Her er det mange som reiser seg imot Gud, når Han kaller til oppbrudd fra avgudene.
   Vi har lov til å bruke de ting som er i verden, og nyte dem, så sant det ikke er direkte synd, men kommer vi bort fra Herrens tukt og trøst, lov og evangelium, blir disse ting avguder for oss.
   Her hender at lovens ord slår oss i samvittigheten, og søker å få tale alvorlig med oss om vår sjels tilstand. Før vår evangeliet den åpnede dør du sprang inn gjennom, for å komme fri denne verdens synd, urenhet og elendighet. Komme fri! Nå er det hva du endatil holder opp imot Gud, som et skjold imot tuktens ord. Det er rent misbruk av evangeliet, men kalles frihet!
   Hør nå hva den sant frigjorte gjør: «Sølvplatene på dine utskårne bilder og gullplatene på ditt støpte bilde skal du da akte for urene. Du skal kaste det bort som et urent klesplagg. Ut med deg, skal du si til det.» (v.22).
   Dette er det bar evangeliet som kan virke. I Apg 19:19, leser vi om en vekkelse i Efesus. Det står at de som hadde drevet med trolldomskunster bar bøkene sine ut og brente dem. En frukt av evangeliet!
   Og når du ser på kristenflokkene i dag, alt hva de driver med, så er årsaken ikke for mye evangelium, men de har ikke fattet evangeliet med hjertet, derfor henger de fast ved sine avguder og forsvarer dem.
   Og her er dette underlige forholdet mellom lov og evangelium i vår evne til å forstå det rett, for selv om evangeliet ligger der ferdig for oss alle, tar vi ikke imot det i sannhet, før loven har fått tukte oss til en total avkledning. Det er den som likesom får slått sprekker og hull i dette mørke her inne, så evangeliets lys kan få skinne inn, med legedom under sine vinger.

E.K.

   For loven, hvor nødvendig den enn er, kan aldri bringe det lenger enn til dom. Den kan ikke frigjøre oss – verken fra synden eller syndens dom, eller Guds vrede over synden. For Gud er reelt vred, det er virkelighet, og da i særdeleshet imot avgudsdyrkelse. I den henseende sier Guds ord: Dere er blitt urene! For det er bare ett som kan rense et menneske for Gud – det er evangeliet, syndenes forlatelse, lammets blod! Og her ligger en veldig grunn til å advare mot våre egne tanker om Gud, og om åndelige saker i det store og hele. Det er nemlig det siste våre tanker faller til ro med, at syndenes forlatelse er alene den eneste vei – ja, selve veien!
   Da begynner det menneske som helt til nå har holdt kristendommen for å være streng og vanskelig, plutselig å anse den for altfor slapp og lettvint.
   Det er en så urimelig vei dette - i grunn helt skjult og hemmelig for det naturlige menneskets tanker.
   Ja, det er vel lett å høre det, men når du skal til å tro det og hvile i det, da oppdager du at du trenger en lærer av et høyere slag. «Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann, men da skal dine lærere ikke mer skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere.» (v.20).
   Vi forstår så lite av Gud, all godhets giver – ja, ikke noe som helst uten at Han gir oss det. Bare Gud kan gi åndelig mat, og Han legger det inn der hvor det er behov akkurat som en mor med et spedbarn.
   De fleste her er voksne, og hvordan har du blitt det? Jo, du har hele tiden tatt imot Guds gaver. Det er Guds gaver som har gjort det. Slik også med et åndelige liv.
   Dine synder, din avgudsdyrkelse, hva det måtte være – Han har tatt det på seg, Han har flyttet det inn i seg, så når disse ting rører seg i meg, kan jeg med rette si: Ja, ja Jesus, dette er altså ditt nå! Og når jeg leser i Skriften om Jesus, Hans renhet, syndfrihet, lydighet, himmelverdighet osv., kan jeg med rette si: Ja, ja Jesus, dette er altså nå mitt! Det er Herrens ord til enhver som søker Ham. Din tro har frelst deg!
   Det som forener deg med Gud er ikke ditt strev på selvforbedringens vei, men det er Hans ord til deg om nåde for Jesu skyld. Det er bare ett møtested mellom Gud og mennesket, og det er korset! Der ligger alt håp vi måtte ha til vårt eget i støvet. Og så er det bare en vei – korset! Men der ligger noe mer i dette støvet, nemlig Guds Sønn for våre synders skyld. Det er der gjenfødelse skjer – det er der en går over fra døden til livet. Ved det du ser der!

   Tenk å befinne seg i den situasjon, den tilstand, at dine lærere skjuler seg for deg!
   Jeg hører enkelte si: Dere taler jo bare om synder og om korset – vi trenger en gladere kristendom! Som om det kan finnes gladere kristendom enn at Han selv har sonet alle våre synder og åpnet oss en fullkommen vei.
   Det er åpenbart noe som er skjult for deres øyne. De kan ha mange fine tanker om Jesus, men hjertet kjenner ingen trøst i selve evangeliets ord. De er omvendt til noe vi må kalle kristelig-religiøst, men ikke til Jesus! Evangeliets ord, det er bare for syndere det. Det vil si, at det kun kan åpenbares for dem.

Til slutt: «Da skal Han gi regn for såkornet du sår i jorden. Han skal gi brød av jordens grøde, og det skal være kraftig og saftig. Din buskap skal på den dagen beite på en vid eng. Oksene og eslene som arbeider på jorden, skal ete saltet blandingsfôr, som blir kastet med skuffe og kasteskovl. På hvert høyt fjell og på hver høy bakke skal det være bekker, strømmer av vann, på den store slaktningens dag, når tårnene faller. Månens lys skal bli som solens lys, og solens lys skal bli sju ganger klarere, som lyset for sju dager, på den dag når Herren leger sitt folks skade og forbinder såret av det slag det fikk.»
   Her leser vi om et folk, et land, som Herren har fått brakt dit, at Han kan utøse sin velsignelse over det. For det er nemlig det som er etter Herrens hjerte – at det ikke er noen grunn til at Han må holde sin nåde tilbake!
   De hadde tatt imot tukten. Salige er alle som venter på Ham, leste vi.