For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               17 mai
  Tilbake            
                                               Sankthansdag /Jonsok


 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6

Syndenes forlatelse

Mark 1:4; Luk 3:3

   4 Slik stod døperen Johannes frem i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse.

   3 Og han drog omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse.

   Johannes døperen var fremfor alt en lovforkynner: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» (Matt 3:10; Luk 3:9). Hvem har ikke hørt disse alvorlige ord fra døperens munn? Og om du ikke har hørt de før - virkelig hørt dem – så er kanskje det rette øyeblikk. Det står der nemlig fremdeles.
   Da blir jo spørsmålet veldig enkelt: Bærer du god frukt? Eller er du som alle de andre trærne? De som er ufruktbare for Gud.

   Johannes var altså den som skulle overbevise folket ut fra Guds eget ord, om at de var i behov av syndenes forlatelse. Det står om ham at «han skal berede for Herren et vel skikket folk.» (Luk 1:17). Det vil jo si et folk som har erkjent sannheten.
   Som et tegn på at denne sannheten var erkjent i hjertet, innførte Johannes sin dåp. Det var en offentlig bekjennelse fra den enkelte som gikk ut i Jordan, om at denne sannhet – behovet for syndenes forlatelse – var erkjent.
   Men det var ingen frelse i denne Johannes’ dåp. Denne erkjennelse og bekjennelse. Slik er jo rettspraksis over alt – en forbryter går jo ikke fri straff fordi han erkjenner skyld og bekjenner det. Det taler jo til hans eller hennes fordel riktignok, men loven står jo der og krever sitt likevel den.
   Mange tenker også i dag – og det i kristne forsamlinger – at erkjennelse og bekjennelse av synd frelser i seg selv. Det er en farlig forvillelse egentlig, men å, så utbredt. Nei, den gjør et menneske åpen for Guds frelse, som nettopp er syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld, men er ikke frelsende i seg selv. Da døde jo Jesus uten grunn, som det står i Gal 2:21.
   Ha det som utgangspunkt – sannhetens grunn å stå på – at dersom vi kunne bli frelst ved noe som helst annet enn at Jesus gjorde soning for oss og utøste sitt blod som et offer for synd, da døde Kristus uten grunn. Lar du det synke inn og få feste nå? Noe som helst annet! Og videre: Dersom du på noen som helst måte må bidra eller legge noe til, da er Kristi verk i seg selv ikke fullkomment.
   Det mennesker ikke ser her uten videre, det er at de ved dette gjerningsvesenet, eller tillegget av noe slag, underkjenner selve Kristi verk. Det er ikke nok det som Jesus gjorde – ikke uten at vi også osv.

   Dette vrange, det virker så uskyldig og liketil – så rimelig. Det er tanker som kommer av seg selv. Ja, nettopp – de stammer fra det gamle menneske som alltid vil rettferdiggjøre seg selv. Men hva hører vi om det motsatte?: «Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker Ham.» (1 Kor 2:9).
    «-for dem som elsker Ham.» Hvem er det? Du kunne nok møte en del også ute på gaten her, som aldri setter sin fot i kirke eller bedehus, uten ved spesielle anledninger, som ville svare ja, om du spurte: Tror du på Gud? Men spør: Elsker du Gud? Hvor mange ville da svart ja? Hva har forårsaket det, at de elsker Gud? Hva har det sin grunn i? Jo, det kan vi lese i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.»
   Det er jo nettopp hva Jesus peker på som årsaken til den kjærlighet til Herren som var i den såkalte synderinnen i Simon fariseerens hus. Jesus sier der: «Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.» (Luk 7:47).
   Ser du? Årsaken til denne kjærlighet til Herren var vissheten om syndenes forlatelse. Men hva betyr vel syndenes forlatelse for den som har lite å bekjenne av den slags? Selvsagt nettopp lite!

   Folket fikk ved Johannes’ forkynnelse se sitt behov for syndenes forlatelse, om de ikke skulle gå fortapt. Nå så de det – erkjente og bekjente. Da kunne Johannes peke bort fra alt dette som hadde med dem å gjøre, og hen på «det Guds Lam som bærer verdens synd.» (Joh 1:29). Han pekte hen på Jesus da – og hør hva Jesus sier om sitt blod ved nattverden: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt 26:28).

E.K.

   Ser du? Til syndenes forlatelse! Altså dekning av folkets behov!
   Først måtte Johannes avdekke dette behov. Men mer kunne han ikke gjøre med sin lovforkynnelse. Han måtte peke videre til Ham som taler her. Han er i besittelse av det som dekker folkets behov. Det vil med andre ord si – frelser det. Og Han forkynner at Han er villig til å utøse denne løsepengen for oss – for deg!

   Og hør nå, hva Herren vil ha forkynt på denne syndefulle jord – det leser vi i Luk 24:47: «- i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.»

   Du ser, det blir aldri noe annet budskap! Det er ikke ved noe annet den Hellige Gud og synderen smelter sammen i et fortrolig samfunn, enn ved forkynnelsen av, og vissheten om å eie syndenes forlatelse. Da blir et menneske tillitsfullt og frimodig overfor Gud. Ja, elsker Gud! Alt annet skaper bare treller.

   Du skjønner, Ordet står fast! Uansett så står Ordet fast! Du kan føle deg så tom, så kald, så likegyldig, så syndig, men det forandrer ikke Herren! Han er trofast, og kan ikke være annet, for Han kan ikke fornekte seg selv. (2 Tim 2:13).
   Vi slingrer hit og dit, mer enn hva godt er, men Gud ER. Det er Hans navn! Det er klippen du har å stå på, du som har tatt din tilflukt til denne Herre. Ingenting forandrer Ham – derfor er det mulig for et menneske i all sin synd og skrøpelighet å eie frelsesvisshet. Men da må det få se Gud! Ikke sitt eget ufullkomne verk, men Hans fullkomne. Ikke ditt kristenliv - som du helt sikkert skulle ønske var så mye bedre, om du lever i sannhetens lys. det vil si, Guds lys, med det - men Hans fullkomne liv, som tilregnes deg uforskyldt av nåde.
   I det øyeblikk dette går opp for deg, ser du dine synder alle forsvinne i nådens hav!

   Hva er ditt behov her i kveld? Litt finpussing på din kristelige fromhet? Litt seier her, og litt seier der? Eller rett og slett syndenes forlatelse? Vel, jeg kjenner iallfall mitt her jeg står.

   Paulus taler om at han er grepet av Kristus. (Fil 3:12). Hva er det han egentlig taler om da? Jo, bare hør!: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» (Gal 6:14).
   Kristi kors! – det var hva som grep Paulus! At Han den levende Guds Sønn var villig å stige ned i apostelens fortapelse, og ta den på seg. Ved det budskap fikk Jesus et fast grep i apostelen.
   Kanskje du synes jeg er noe slem nå, ved at jeg nevner det, men det er en sang som er blitt svært så populær iblant oss – oversatt fra amerikansk – som vel heter nettopp: Han grep meg. Der lyder det slik: «Han grep meg, ja Han grep meg. Mitt liv nå helt forvandlet er. Noe hendte, og nå jeg vet; Han grep meg og er meg alltid nær.»
   Ja men, er ikke det bra da? Noe hendte? Noe? Hva da? Jo da, med all godvilje kan en vel jenke det til. Men vi er ikke kalt til en bevisstløs holdning i forhold til disse ting.
   Hva hadde grepet denne synderinnen i fariseeren Simons’ hus? Hva hadde grepet Paulus? Noe? Nei, Gud hadde åpnet Hans øyne ved Den Hellige Ånd så han så Jesus med klart troens blikk! Han er min frelser, Og det vil Han væra. Det samme med synderinnen.
   Det er det som har grepet meg. Det er det som holder meg fast. Det er hva jeg alltid får vende tilbake til i min elendighet. Som salmisten uttrykker det i Sal 119:50: «Det er min trøst i min elendighet at ditt Ord har holdt meg i live.»

   Syndenes forlatelse, folk, det var hva Jesus brakte til jord.