«Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet.» (Jes 53:3).
   Dette profeterer Jesaja mange hundre år før dette vi er vitne til i teksten vår. «- vi aktet Ham for intet.» Intet! Smak litt på det ordet! «Foraktet var Han,» leste vi. Foraktet! Smak gjerne på det også! Hvilken grad av forakt viser du et menneske, når du holder det for å være intet? Det er jo en følelse og en holdning som egentlig ikke kan uttrykkes i ord. Også om det kan vi si: Det kan ei forklares, det kan blott erfares.

   «Det er ditt eget folk og yppersteprestene som har overgitt deg til meg,» sier Pilatus her. (v.35). Her åpenbares gjennom denne hedningens munn, Israels forferdelige synd. Når Jesaja sier vi, da taler han om sitt folk. Det er sin egen Messias - Gud åpenbart i kjød - de har disse følelser mot- og holdninger til.
   Men svært mange av disse visste jo ikke - eller rettere sagt, trodde jo ikke at Han var den Han sa seg å være. Men det ser vi av Guds ord, at det var de blant dem som også visste dette. Da begynner du å ane hva for en forferdelig ting synden egentlig er - når du ser den får utfolde seg på denne måten. Men det var en ting de alle visste - Han var jøde!
   Vi har ved flere anledninger vært vitne til i nyhetene, hvor langt Israel er villig til å gå for å få én av sine tilbake fra fangenskap. Her er vi vitne til det stikk motsatte. Her overgir de en av sine egne til hedningene. «Det er ditt eget folk og yppersteprestene som har overgitt deg til meg,» sier hedningen Pilatus.
   Skulle en jøde finne på dette mot en annen jøde - ja, da måtte han virkelig akte ham for intet!
   Her som i så mange andre sammenhenger åpenbares det, at å være jøde er ikke det samme som å være Abrahams barn. Vi kan lese Jesu tale i Joh 8:39-40: «De svarte og sa til Ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger. Men nå søker dere å drepe meg - et menneske som har sagt dere sannheten, den som jeg har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham.»
   De var altså med andre ord, slett ikke Abrahams barn!
   Og leser vi videre i samme kapittel, hører vi: «Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg kommer fra Gud og er utgått fra Ham. For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men Han har utsendt meg. Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord!» (v.42-43).
   Så var de heller ikke Guds barn! Og Hans ord - sannhetens ord - tålte de ikke og støtte det fra seg!
   Hvems barn var de da? Jo, det åpenbarer Jesus både de og oss! «Dere har djevelen til far.» (v.44). Og de var jøder!
   Esau var jo også Abrahams barn etter kjødet likesom Jakob - og hans etterkommere var edomittene. Ingen jøde ville vel finne på å akseptere og holde dem for å være Abrahams barn! Men de var det etter kjødet likesom jødene!

   Nå skal vi forsøke å få frem noe viktig her, for oss som gjerne vil rose oss av sannheten. For vi er vel Jesu etterfølgere, er vi ikke? Da må du merke deg hva Han sier til Pilatus her i teksten vår: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (v.37). «Hva er sannhet?» spør Pilatus da. (v.38). Ikke for å få et sant svar på det, men som så mange andre hedninger, forsøker han å smyge seg utenom denne konfrontasjonen med sannheten, ved å slå det hen i været på denne måten.
   Men du - du hørte vel Jesu ord med oppmerksomhet, gjorde du ikke? «- jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
   Hva var så poenget vi skulle forsøke å få frem? Disse jødene var ikke djevelens barn fordi de var jøder - men de var heller ikke Abrahams og Guds barn fordi de var jøder. «Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn,» skriver Paulus - som selv var jøde - i Gal 3:7.
   Vi er ikke kalt til å springe omkring som blinde høns, men kalt til sannhet!

   Israel er Guds øyensten, kan du høre sagt. Ja, men da må vi ikke glemme at dette også gjelder de av hedningene som har fått ta sin tilflukt til den Herre Jesus - og det gjelder ikke mange av dem som er jøder etter kjødet. Var disse som her overgav Jesus til hedningene, til kors og død, Guds øyenstener? De som sto der ved Hans kors og spottet Ham, der Han hang - var det Guds øyenstener? Våkn opp! Guds øyenstener er de troende, både av jøder og hedninger - det er det nye!
   Jeg tror enhver sann kristen - gjenfødt kristen - har hjerte for jødene og deres tragedie, men vi er ikke kalt til å omgå sannheten! Det blir sekterisk og grenser iallfall meget snart til ren avgudsdyrkelse.
   Når Jesus står her for Pilatus, på vei til sitt kors og sin død, da er det for å frelse både jøder og hedninger fra deres synder. Derfor ber Han til og med for de som korsfester Ham - både jødene og hedningene, som ikke forsto rekkevidden av den synd de nå begikk. «De vet ikke hva de gjør!» Du kjenner vel disse Jesu ord, der Han ber for dem. De korsfestet herlighetens Herre, skriver Paulus i 1 Kor 2:8. De korsfestet sannheten!

E. K.

   Tror du sannheten har bedre kår i dag? Jeg tror ikke det.

   Vi skal vokte oss for den sekteriske ånd, for den er ikke av Gud! Vi finner jo massevis av dette opp gjennom hele kirkehistorien - teologiske spissfindigheter som opphøyes til en plass over evangeliet. Vi ser det særlig i dette som har med de siste tider å gjøre - nettopp fordi det er så vidt vanskelig å forstå fullt ut, får denne ånd spillerom. Og da med Israel, som vi også ser en god del av i dag. Man står ikke på sannhetens grunn og betrakter disse ting, og venter på Guds lys, men kaster seg hodestups inn i det. Og så virker det splittelse blant Guds folk - fordi det er noe annet enn Jesus Kristus og Ham korsfestet som er blitt opphøyd blant oss, til noe som nærmest er nødvendig til frelse, eller et tegn på at du virkelig har Den Hellige Ånd.
   Jesus har sagt oss, hva som er nødvendig, og hva som er et klart tegn på at Den Hellige Ånd er virksom i et menneske, der Han sitter med Maria ved sine føtter. Og da sier Han ikke: Dette og dette er nødvendig, men ett - ett - er nødvendig! Og fortsetter sitt vitnesbyrd med: «Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.»
   Dette sier altså Han som vi hører tale i teksten vår: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» Og dette er altså sannheten! Og så følger dette alvorlige ordet: «Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
   Maria var en av dem. Hun var av sannheten! Hun så altså hvem Jesus virkelig var, og hvorfor Han var kommet til denne jord. Jesus var hennes frelser, den som skulle sone for hennes synder. Jesus selv er det ene nødvendige, forstår du.

   Vi ser det også på Simeon som kom til templet drevet av nettopp Den Hellige Ånd - drevet til Jesus. Og så hører vi hans vitnesbyrd, der han står med Jesusbarnet i armene: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse.» Det var nok for Simeon. Det så han! Han sto med det ene nødvendige i armene! På denne grunn kunne han gå inn i evigheten med fred! Og det kan du også!
   Men han fortsetter å vitne om denne Guds frelse: «- som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.» (Luk 2:29-32).
   For alle folk! Her smelter jøde og hedning sammen - i Ham!

   Vi kan nok trenge - kanskje mer enn noen gang før - apostelens ord: «Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid.» Dette skriver han til sin medarbeider Timoteus. (2 Tim 2:23). Og i Tit 3:9: «Men tåpelige stridsspørsmål og ættetavler og stridigheter om spørsmål i loven skal du vise fra deg, for de er unyttige og meningsløse.» I 1 Tim 6:3, skriver han om en bestemt sort: «Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår intet. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker.»
   «- syk etter stridsspørsmål og ordkrig.» Det er jo noen som kun er opptatt med slike ting. Det ene nødvendige hører du ikke mye om fra den kanten. Dette skal du likesom Paulus og Timoteus vise fra deg, sier Ordet. Ikke lag noen krangel med et troende menneske på grunn av noe slikt! Hør apostelens ord til deg, som hører Jesus til: «Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» (Ef 4:1-3). Og i Kol 3:14: «Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.»
   Her har du noe å arbeide med, fremfor å holde på med stridsspørsmål!

   Se på Jesus nå - der Han står fremfor oss i teksten vår. Det er for din skyld! Han går nå for å frelse din sjel! Han er villig til det! Og det er Faderens vilje dette - å ofre sin enbårne Sønn, for at du skal ha fred! For at du skal ha legedom i de sår Han nå skal få! I kveld har du det - for Jesus er såret for dine overtredelser og knust for dine misgjerninger. Herren lot den skyld som lå på deg ramme Ham! (Jes 53). Det er hva du er vitne til her! Det er Guds frelse! Det er Guds usigelige gave! Det ene nødvendige!

   Spørsmålet er: Er det nok for deg? Det er iallfall nok for Gud! Takk og lov for det!