For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               9 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Hyrden!

Matt 9:36 - 10:7

   36 Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. 37 Da sa Han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. 38 Be derfor høstens herre at Han vil drive arbeidere ut til sin høst!
   1 Og Han kalte til seg sine tolv disipler og gav dem makt over urene ånder, så de kunne drive dem ut, og til å helbrede alle slags sykdommer og plager. 2 Dette er de tolv apostlenes navn: Først Simon, han som kalles Peter, og hans bror Andreas. Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. 3 Filip og Bartolomeus. Tomas og Matteus, tolleren. Jakob, sønn av Alfeus, og Lebbeus med tilnavnet Taddeus. 4 Simon Kananeus* og Judas Iskariot, han som forrådte Ham. 5 Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, 6 men gå heller til de tapte får av Israels hus! 7 Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!

   Det er jo tiden før Jesu død og oppstandelse dette, og da er vi vitne til denne begrensning . Han kom først og fremst for Israels folk. De skulle få møte Ham først. Det var bare unntaksvis at Han møtte og hjalp hedninger i den tiden. Men vi kjenner jo til for eksempel møtet med den samaritanske kvinne ved Sykars brønn (Joh. 4), den kanaaneiske kvinnen som ropte etter Ham for sin besatte datters skyld (Matt 15; Mark 7) og den romerske høvedsmann i Matt 8.
   Og her ser vi at disiplene pålegges den samme begrensning. Men - og det er viktig for oss å få med seg - dette hadde også i seg selv en begrensning. Det vil si, en begrenset tidsperiode. Hør Jesu tale til sine disipler etter oppstandelsen: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» (Matt 28:19). Nå taler Han ikke lenger bare om Israel, men alle folkeslag, uten forbehold! «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise,» vitner apostelen. (Rom 1:14).
   Barbarer! Gud vil at barbarer skal bli frelst! Derfor kom Han også i sin tid til vikingene, vet du.

   Men også her i første fase var det enda en begrensning. Kan det være noe positivt i en begrensning? Ja, her er det virkelig det. Måtte vi bare ha fått evnen til å høre Guds ord med hjertet! Hvem skulle disse disiplene gå til? Israels hus? Nei, ikke til Israels hus i det store og hele, men «til de tapte får av Israel!» (10:6).
   Det er jo også nettopp hva Han sier i møtet med den kanaaneiske kvinne: «Men Han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus!» (Matt 15:24). De fortapte får!
   Det er jo nettopp Jesu budskap det, som vi hører det i Luk 5:32: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» Og i Luk 19:10: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» Syndere! Det som var fortapt! Og nå gjelder det altså alle folkeslag! Men også her gjelder det - Han er ikke kommet for dem som mener seg å ha noe å bryste seg av innfor Gud, men kun for de fortapte får!

   Hvem var så disse tapte får av Israels hus? Vi ser dem i teksten her: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» (9:36). Som får uten hyrde! Hvor var hyrdene hen da? De var ikke fraværende. Det står ikke her, at de var får uten hyrder - men at de var som får uten hyrde!
   Hyrdene - i stedet for å røkte dem som de skulle, hadde de tvert imot herjet dem! Som det står om disse fårene i nynorsk oversettelse, at de var ille medfarne. Det var altså noen som hadde fart ille med dem! Nemlig hyrdene! I stedet for å lede dem inn på Herrens frelsesgrunn, inn i fårefolden som var av Gud - var de nå forkomne!
   Så faller da Herrens øyne på dem - da Han så folket, leser vi. Hva skjer da? Sier Han: Å du, for en puslete gjeng! Har de da ikke evnen til å ta seg sammen osv.? Nei, Han fikk inderlig - inderlig - medynk med dem!

   Men du må ikke tenke at dette er første gang Herrens øyne faller på disse tapte får. Nei, allerede hos profeten Esekiel leser vi om disse hyrder og disse får: «Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Profetér mot Israels hyrder. Profetér og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren Herren: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Dere eter fettet, og dere kler dere med ullen. Det fete slakter dere, hjorden røkter dere ikke. Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem. Slik ble de spredt, fordi de ikke hadde noen hyrde. De ble til rov for alle markens ville dyr, og ble spredt. Så farer min hjord vill. På alle fjell og på hver høy bakke og over hele landet er min hjord spredt. Det er ingen som spør, og ingen som leter etter dem. Hør derfor Herrens ord, dere hyrder! Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Sannelig, siden min hjord er blitt til rov, og den er blitt til føde for alle markens villdyr, da den var uten hyrde, og mine hyrder ikke spurte etter min hjord, men hyrdene røktet seg selv og ikke røktet min hjord - derfor, dere hyrder, hør Herrens ord! Så sier Herren Herren: Se, jeg kommer over hyrdene og vil kreve min hjord av deres hånd og la dem slutte å røkte hjorden, så hyrdene ikke mer skal røkte seg selv. Jeg vil redde min hjord av deres munn, så de ikke skal være til føde for dem.

E.K.

For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem. Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren. De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er.» (Esek 34:1-11og 15-16).
   Vi tar med dette fra denne profetien. Som med så mange profetier tales det om flere tidsepoker på samme tid - noe er nært forestående, annet er lenger frem i tid, og atter annet dreier seg om den aller siste tid osv.
   Det er jo nettopp dette som skjer ved Jesus - Han kommer og forkaster Israels hyrder, for så å ta deres plass. Jeg er den gode hyrde!
   Nå står Han altså der, Han som profeten vitnet om - eller lånte munn til, kan vi si. Nå er Han kommet! Han som har medynk! Han som ikke farer ille med sine, men tar seg av dem på alle måter: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.» (Sal 23:1-6).
   Så forkaster Han altså disse dårlige hyrder, og innsetter sine: En for hver av de tolv Israels stammer. (10:2-4).

   En slik hyrde er altså Jesus for deg! Ikke en som driver deg med staven, for å få mest mulig ut av deg, men tvert imot den som bryter staven. «For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag.» (Jes 9:4).
   «Herrens Ånd er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, gav den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde sine øyne festet på Ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres.» (Luk 4:18-21). Her har du hyrden! Det er Han som kaller på deg, også i dag! Han som vil sette deg fri! Fri i ånden! Slik at du kan vitne med sangeren: «Frelst av nåde jeg salig står, Midt i all min nød.»
   Nå kan også en kristen se ut som et får uten hyrde, som en forkommen og ille medfaren, som Lasarus ved den rike manns dør - men synet bedrar i tilfelle, for han har en hyrde som fører ham trygt hjem til himmel og salighet. Kjødet blir det aldri noen bedring med, men en kristen har mer - han har liv i Gud! Han har barnekårets Ånd, som roper: Abba, Far! Som altså henvender seg til Gud i all sin nød! Nød på grunn av hån og spott! Nød på grunn av forfølgelse av forskjellig slag! Nød på grunn av sine nærmeste som går borte fra Jesus! Nød for synd, egen og andres! Nød på grunn av sykdom osv. Det er en Ånd i ham, som gir ham frimodighet innfor Gud i alt dette. Han har en hyrde! Den gode hyrde!

   «Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!» (10:7). Du er vel klar over at himlenes rike er kommet nær? Det kom nær ved Jesus Kristus, din frelser! Det er nær deg nå ved Hans ord - og det er nok også nær i tid, slik som verden ser ut i dag, uten at vi skal spekulere for mye i det. Sørg for å være rede! Be fårenes hyrde inn!
   Du kan gjerne høre dette: Gjør deg rede! utlagt som om vi da må ta oss sammen, stramme oss opp! Men vi kan ikke gjøre oss rede for himmelen ved noe slikt - vi må høre om Ham som ved sin gjerning, sin stedfortredende gjerning, har gjort oss rede for himmelen. Da er du rede - når du ser hva Gud i sin uforskyldte nåde har gitt deg i Ham! Han som kom for de tapte får! Han setter deg fri!