For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               6 søndag i påsketiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Faderen selv elsker dere!

Joh 16:23 - 30

   23 Og på den dag skal dere ikke spørre meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal Han gi dere i mitt navn. 24 Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen. 25 Dette har jeg talt til dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen. 26 På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. 27 For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud. 28 Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen. 29 Hans disipler sa: Se, nå taler du fritt ut, og sier ingen lignelse! 30 Nå vet vi at du vet alt, og du har ikke bruk for at noen spør deg. Derfor tror vi at du er utgått fra Gud.

   Jesus talte mye i lignelser, vet vi. For at det skulle bli lettere for folk å forstå, sier mang en. Slik skal vi også bruke hverdagsbilder, som det gjerne kalles, for at folk lettere skal forstå.
   Nei, tvert imot - Jesus talte i lignelser for å skjule det for de vise og forstandige, de som allikevel aldri kunne forstå Guds vei, så lenge de var vise og forstandige. Det vil si, i egne øyne! Men samtidig, gjennom disse lignelser åpenbarte Han det for de umyndige.
   De umyndige - de som kommer til Herren og sier: Herre, vi ser ikke! Vi er blinde når det gjelder disse ting. Vi forstår det ikke. Tal til oss du! Vis oss dette!
   Det er slike Jesus er kommet for! De som er fortapte i det åndelige mørke, som synden har lagt hjerte og forstand i. Hør bare hva som vitnes om Ham, ved Hans inntreden i verden: «Du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet.» (Jes 42:7).
   Men hva skal du med en som åpner blindes øyne, dersom du mener deg å allerede se? Hva skal du med en som fører ut av fangehull og mørke, dersom du mener deg å allerede være fri og ha lyset?
   Det var jo dette Jesus pekte på for den slags folk, da Han sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.» (Matt 9:12; Mark. 2:17; Luk 5:31). Med dette satte Han disse menneskene fullstendig på utsiden. Ikke fordi de var slike store, åpenbare syndere, men fordi de mente seg å være friske! Så trengte de jo ikke Ham! Ikke som den Han virkelig var - en lege for de åndelig syke, en soning for syndere!
   Hør hva Jesus sier, for det er alvorlig i denne sammenheng: «Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige.» (Joh 9:41). Deres eget vitnesbyrd om dem selv, fanget dem altså! Men det de mente om seg selv, var i virkeligheten feil. Noe bare Guds Ånd ved Ordet kunne ha overbevist dem om. Men nå ville de jo ikke høre det!

   Jeg sa at dette Jesu ord om de friske og de som har ondt, satte disse menneskene fullstendig på utsiden - ja, men samtidig lukket det også andre inn. Nettopp det som ble en stengt dør for noen, ble en åpnet dør for andre. Stengt for den i egne øyne friske, men åpen for den som hadde ondt. Den som kjente seg igjen i denne beskrivelsen: Har ondt! Ja, Herre Jesus, jeg har ondt! Jeg har ondt på grunn av min synd! Jeg får ikke bukt med det! Nå har jeg prøvd alle slags leger, og legemidler, som mange har foreslått for meg, men jeg er like syk - ja, det er i grunn bare blitt verre med meg, egentlig!
   Er du en slik en, som har ondt? Nå har du i tillegg bekjent deg som en kristen i så og så mange år - men du har så ondt! Det blir ikke bedre med deg! Du er like syk! Og det formørker alt! Du skulle så gjerne vært en glad kristen, men ...!
   Jeg skal forkynne deg en hemmelighet. Ikke noe som er skjult i mørket - nei da, den er åpenbart. Guds ord vitner om den - om deg - som er kommet til Jesus: «Og ingen innbygger skal si: Jeg er syk!» Og hør nå begrunnelsen for dette:  «Det folket som bor der, har fått sin synd forlatt.» (Jes. 33,24). De har fått sin synd forlatt! Kan den som er uten synd være syk i Guds øyne? Nei, det er jo klart!
   Hvorfor kaller du deg syk da? Hvorfor har du ondt? Fordi du føler deg syk! Fordi du ser på ditt eget, fremfor å høre Guds ords vitnesbyrd, ikke sant? Hør du. Du er ikke syk i Hans øyne, du som har tatt din tilflukt til Jesus! Ikke fordi du nå er uten synd i deg selv, men fordi din synd er deg forlatt! Tilgitt! Guds ord taler om den nåde som vi står i. (Rom 5:2). Kan du tro dette? Eller, jeg vil heller spørre: Vil du heller tro det du finner i ditt eget? Ja men, så er jeg jo ikke lenger syk! Det føles altfor stort - altfor dristig, å si noe slikt. Men det er jo hva Guds ord forkynner: «Ved Hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5). Skal få? Nei, har fått! Disse sår som er til vår legedom, de er der! Det har skjedd!
   Og hør nå hva Peter forkynner deg, i sitt 2 brev: «Han (Jesus) som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved Hans sår er dere blitt legt.» (1 Pet 2:24). Igjen: Er legt!

E.K.

   Er det noe annet som kan ta denne smerten, denne tyngsla, bort? Noe du finner hos deg selv? Venter du på det, fremfor å ta imot budskapet om Hans sår? Ja, da er du alvorlig ute å kjøre!

   Som jeg har nevnt så mange ganger, fordi det er en så utbredt vrangforestilling blant oss dette, at Faderen likesom er den opphøyde, vrede, strenge, den som Sønnen må verge oss mot. Ja, i sin hellighet er Han - og kan ikke være annet - enn en fullkommen vrede over all synd. Men hør nå Jesu ord: «For Faderen selv elsker dere!» Og hvorfor det? Er du altså så fortreffelig du? Nei, «fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.» (v.27). Rett og slett fordi du har tatt imot vitnesbyrdet om Sønnen! Fordi du i din nød har tatt din tilflukt til Ham! Er det noe å elske deg for? Nei, men Gud er kjærlighet! Og «ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh 4:9-10). Og denne kjærlighet tar du din tilflukt til! Den som er åpenbart der på korset.
   «Se, nå taler du fritt ut, og sier ingen lignelse,» sier disiplene her. (v.29). Nei, nå taler Han like ut - og likevel er vi så trege til å tro Hans ord!
   Er du en synder? Det svarer du kan hende veldig fort ja på. Men når jeg spør deg: Er du rettferdig for Gud? Eller: Er du rettferdig som Gud? Svarer du like fort ja på det? Nei, Han må vel helst si til oss i dag, som Han sa det til sine disipler den gang: «Dere lite troende!» Og så spør Han ved et tilfelle - og det får også være et alvorlig spørsmål til oss: «Du lite troende! Hvorfor tvilte du?» (Matt 14:31). Ja, hvorfor? Holder du Ham for å være upålitelig? Å, nei! sier du. Men hvorfor tviler du da? Du ser, det er et spørsmål det er vel verd å ta inn over seg!

   Det er noen som springer så lett av gårde. Det er så enkelt dette med evangeliet og Guds rike. Hvordan kan de ha det slik, når vi jo vet, at det hviler en slik forferdelig Guds dom over alt vårt eget? De har vel aldri sett seg selv i Guds lys!
   På den annen side har vi noen, som likesom aldri kommer til rette med dette, og går så tunge og nedslåtte gjennom livet. Ja, kristne vil de jo være, og slippe det vil de ikke, men noen glede av det har de knapt hatt. Da må vi spørre: Hvordan kan de ha det slik, når Ordet forkynner dem syndenes forlatelse, og en evig legedom og fred i Hans sår?
   Det går en vei midt imellom disse - der vandrer de som bekjenner sine synder, som altså er helt på det rene med sin synd og sin svikt, men likevel tror og gleder seg i Hans løfte, at Han forlater dem syndene og renser dem fra all urettferdighet!

   Hør hva Jesus sier deg i teksten her: «Be, og du skal få, for at deres glede kan være fullkommen!» (v.24). For at! Dette er altså Hans ønske og vilje for deg - at din glede (i Ham) skal være fullkommen! Tenk fullkommen!
   Men så kommer det gjerne igjen: Kan jeg nå be med en slik frimodighet, slik som jeg nå engang er?
   Hør til slutt, et ord fra Jakobs brev. Jakob som så mange vil ta til inntekt for en gjerningsreligion, fordi de ikke har lært å skjelne rett mellom lov og evangelium. Vi må si gjerningsreligion, for å si gjerningskristendom er jo absurd! Det finnes ingen gjerningskristendom! Det er jo som å forsøke å få to motpoler til å møtes det! Kristendom er Kristus Jesus korsfestet! Frelst uforskyldt av nåde!
   Hør Jakob da: «Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den.» (Jak 1:5). Og Paulus: «Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.» (Fil 3:15).

   Så kan vel også du be da - og forvente å bli hørt!