Det er et kraftig åpenbaringsord det Jesus taler her – Han taler om det naturlige menneskes møte med Den Hellige, det vil i dette tilfelle si, Han som Gud sendte til verden, altså Jesus selv!
   Han taler dette like etter at Han har fortalt lignelsen om vingårdsmennene som var satt til å passe Herrens vingård, altså fariseerne og de skriftlærde.
   Men det er vel de ugudelige motstandere av Guds rike som får et slikt ublidt møte med Ham, sier du kan hende. Men situasjonen er den, at vi alle etter det gamle menneske bærer på et gudfiendsk kjød som står den sanne – og merk deg at jeg sier: den sanne – imot! For vik kan godt tro på en gud, bare vi får danne ham i vårt eget bilde! Vi er alle fremmede for Ham etter vårt naturlige menneske, og det dødes i møte med Ham, som vi ser av hele Skriften. Til og med de største. Tror du for eksempel David kunne vitne på den siste dag av livet sitt her i verden, at han hørte naturlig hjemme i himmelen ved hvem han var etter kjødet, eller på grunn av sine gjerninger?
   Nei, han gikk dit på en helt annen grunn – det skjønner du nok om du leser om Davids liv og gjøremål.
   Et kraftig eksempel på denne steinens møte med egenrettferdigheten vår får du se i Paulus’ møte med Ham ute på Damaskusveien, der han lå på ansiktet i støvet og var selv knust til støv – det vil si, at alt hans eget gikk til grunne der i ett nu! Det skulle ikke mer til enn at Jesus åpenbarte seg!
   Dette møter du igjen i hans vitnesbyrd om seg selv i ettertid, som for eksempel i Apg 20:24a: «Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd!» Ikke et ord! – og dette kommer fra en som var blant de fremste av Israels fromme. Nå var det bare som støv for ham, det han hadde i seg selv – ja, han kaller det i Fil 3:8, for skrap, eller skarn som det tidligere var oversatt, det vil visstnok si menneskeavfall.
   Hvordan kunne dette skje? Jo, nå hadde han møtt det ekte, det 100% ekte, eller den ekte, må vi si her, og da falmet hans eget inn til nettopp støv.

   Men nå skal vi vende på dette, og spørre: Har du kommet dit hvor Paulus var? Ellers må jeg jo spørre: Hvilken Jesus har du møtt? En som berømmet ditt gamle menneske? – en som kunne ta deg inn i himmelen uten en ny fødsel? – en som ikke forkynte at alt måtte bli nytt, og at du derfor måtte ha ditt alt i Ham? Hvor har det blitt av ditt gamle menneske? – hvor plasserer du det nå? Det er jo helt klart hvor Herren har plassert det – Han tok det med seg opp på korsets tre, der forbrytere ble plassert, og deretter i grav, hvor – som vi jo vet – de døde blir lagt!
   Hva har vi så å rose oss av? Dersom du virkelig har hatt et møte med denne sanne steinen – for å bli i bildet – og lever videre med Ham, så har det jo også den samme frukt som det hadde hos ham, og hør hva det var - Gal 6:14: «Men det skal være langt fra meg – langt fra! - å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.»
   Ved det! – ved Kristi kors!
   Guds ord taler om å døde kjødet, det gamle menneske i oss, som for eksempel i Kol 3:5: «Så død da deres jordiske lemmer!» - og så kommer en beskrivelse av hva som hører disse jordiske lemmer til. Noen særlig «fromme» - i anførselstegn – iblant oss er spesielt flinke til å holde frem det, som om det har lykkes dem selv. Du må døde kjødet!
   Jeg vil spørre dem: Hvordan vil du helt konkret gå frem for å gjøre det? Hvordan vil du gå frem for å holde disse mange slags lystene i deg i sjakk? Og ikke minst den fremste lyst i kjødet, dette å ville gjelde for noe?

E.K.

   Om du synes kristenlivet ditt lykkes – om du finner noe der å rose deg av, hvordan vil du så unngå å opphøye deg selv? Nei, det denne sanne steinen knuser til støv der den kommer til, det er egenrettferdigheten, som jo i virkeligheten styrter Gud fra Hans trone!
   Du forstår at dette er å begi seg inn på lovens vilkår, og den har ingen slik funksjon i den nye pakt – nei, loven har ikke noe med troen å gjøre kan vi lese i Gal 3:12. Ikke noe!
   Men hvordan går det da til, for Skriften taler jo om det som en virkelighet? I 2 Kor 10:3, leser vi: «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis.» Hørte du det? – ikke på kjødelig vis! Da må det altså finnes et åndelig vis! I Gal 5:24, vitner apostelen slik: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.» Ikke skal korsfeste, men har! Dette har du fått å forholde deg til, det som er gitt deg i Ham! – ta din tilflukt til Jesus!
   Her må jeg nevne noe jeg hørte en kjent vekkelsesforkynner vitne om på et gammelt lydbåndopptak – han sa: Kjødet, det kan finne seg i hva som helst, strekke seg så langt at det står om livet – ja, piske seg selv til blods, som også noen drev med, bare det kan oppnå noen anerkjennelse for det. Det er bare en ting det ikke kan finne seg i, det er bare et sted det dør, nemlig der hvor det ikke blir regnet med, men satt til sides som udugelig!
   Hør du! – det kan bare skje der hvor sannheten råder! Kjødet fikk så visst ikke noe dødsstøt der Paulus virket som en skriftlærd og fariseere – nei, tvert imot, der hadde han mye å rose seg av, fordi han ikke levde i sannheten! Men se han nå som kristen: Anser ikke mitt eget et ord verd!
   Jeg spør deg igjen, for dette er alvorlig: Er det Jesus eller du som vokser i ditt kristenliv? Han skulle vokse, og du skulle avta, var det ikke så?
   Stans virkelig opp for dette, for det er mye slags Jesusforkynnelse ute og går i disse tider, som jo også Jesus selv advarte imot!
   Be om at du ved Den Hellige Ånd får ta til deg og leve i sannheten, hver tid og stund du er her på jord! – for som det forkynnes oss i Rom 8:13: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.»
   Hør det igjen!: Ved Ånden! Og hvor fører Ånden deg? – jo, alltid til Jesus og Hans verk, til det Golgata som har åpnet himmel og salighet for deg, det Golgata hvor ditt kjød ble korsfestet med Ham!
   Dette synes så begredelig for det gamle menneske, som fremfor alt vil utfolde sitt eget, men ved dette budskapet får du se inn i den fullkomne frihet som er gitt deg i Jesus, vår Herre, det saligste et menneske kan møte, og når det bare får se hva det innebærer blir det mer enn enig i det, det åpner himmelen for deg, og et åndelig liv allerede her på jord, hvor intet verken kreves eller forventes av deg, men av Jesus alene!
   «Hvem har jeg ellers i himmelen?» spør Asaf i Sal 73,25. «Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden.»

   Et sitat av Luther til slutt over hvordan han så den sanne tro: «Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen - uten helliggjørelse, anger og tro - og har all min trøst utelukkende i Kristus, at Han har gjort. og fortsatt gjør alle ting for meg!»