For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 pinsedag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Brødunderet

Mark 8:1 - 9

   1. På denne tid skjedde det igjen at en stor folkemengde var samlet, og de hadde ikke noe å spise. Han kalte da disiplene til seg og sa: 2. Jeg har inderlig medynk med folket. For de har alt vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. 3. Sender jeg dem hjem fastende, kunne de bli ganske utmattet på veien. Noen av dem er jo kommet langveis fra. 4. Hans disipler svarte Ham: Hvor skulle noen få tak i nok brød til å mette alle disse her i ørkenen? 5. Han spurte dem: Hvor mange brød har dere? De svarte: Sju. 6. Da bød Han folket å sette seg ned på marken. Han tok de sju brød og holdt takkebønn. Så brøt Han dem og gav til sine disipler for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket. 7. De hadde også noen få småfisker. Disse velsignet Han og bød at også de skulle deles ut. 8. Alle spiste og ble mette, og de tok opp det som var til overs av brødstykkene, sju store kurver. 9. De var omkring fire tusen. Og Han lot dem dra bort.

   Disiplene ble ofte satt på prøve under sin vandring med Jesus. Det må også du som vandrer med Ham i dag regne med. For når Jesus vil gjøre seg disipler som er verdige Ham, så «trener» og dyktiggjør Han dem ikke, slik som det ville vært naturlig for oss å gjøre det, og som du ofte kan høre det som program på bibelskoler av forskjellige slags - men Han tvert imot fratar dem all deres tillit til dem selv. Den tillit som kom inn i mennesket ved syndefallet, og beskrives slik: «- deres øyne vil bli åpnet, og dere vil bli slik som Gud.» (1 Mos 3:5).

   Mennesket skal føres tilbake dit hvor det har sitt håp i Ham alene. Kort sagt - til tro på Gud! Derfor hender det at Han fører sine opp i håpløse situasjoner - menneskelig sett. Som Moses der han sto med det uoverstigelige havet foran seg, og den mektige egypterhæren bak seg. Eller profeten Elias som under den store hungersnøden, ble sendt til Sarepta, for der å underholdes av en fattig enke som selv skulle legge seg ned for å dø sammen med sin sønn. (1 Kong 17).
   Om begge situasjoner kan sies: «For mennesker umulig.»
(Matt 19:26).
   Bare det å i det hele tatt være en kristen, er jo for mennesket selv en umulig ting, om så bare for et sekund, men det står bare klart for oss nå og da.
   Vanligvis knytter derfor mennesket det opp til noen bestemte gjerninger, livsstil eller en «tro» det tenker og tror at det selv innehar. Med dette blir det nettopp overkommelig.
   Dette er ikke hva det dreier seg om, men om å stå ren og rettferdig innfor den tre ganger hellige Gud - ja, helt uten flekk og lyte!

   I beretningen om da Jesus mettet de fem tusen i Joh. 6, står det at Jesus spurte Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å ete?»  Men så står det da videre: «Men dette sa Han for å prøve ham.»
   Og Filip vurderer naturlig nok situasjonen ut fra hva de har, og dermed står situasjonen for ham som håpløs. Troen på Jesus var ikke så stor, til tross for alt han allerede hadde vært vitne til.
   Når vi leser om disiplene så kan vi av og til nærmest hoderystende lure på hvordan de kunne være så uforstandige, blinde og lite troende, men det er bare inntil vi har lært vår egen «tro» å kjenne.

   I beretningen om samme hendelse i Luk. 9, ser vi at disiplene kommer til Ham med det «gode» forslag: «Send folket fra deg så de kan osv.»
   Uten at de selv forstår hva de egentlig sier, så ser de løsningen for folket i at de forlater Jesus, og forsøker å berge seg selv.
   Dette var Jesu disipler!

   Hvordan er det med Hans disipler i dag? Hva forslag har vi? Mer tro? Mer virksomhet? En ny strategi? Mer oppfinnsomhet hva innsamling av penger angår? Hva foreslår vi?

   Problemet for de fire og fem tusen, var ikke at de var i ørkenen uten mat - for Jesus var der - men at disiplene regnet med sitt eget.
   Skulle Jesus ha gjort som disiplene foreslo ville det gått folket nettopp slik som Han forutså - de ville ha vansmektet (som det heter i den gml. overs.) på veien.
   Dette er en alvorlig påminnelse og advarsel, til enhver som løfter sin røst hva kristen virksomhet angår - dersom disiplene hadde fått bære sitt forslag ut til folket, ville folket ha vansmektet!
   Nå fikk Jesus stanset dem. - «Han visste selv hva Han ville gjøre»
(Joh. 6,6b), står det. Og det som stanset dem var Jesu befaling: «Dere skal gi dem mat.« (Luk 9:13a). Og da altså ut fra det dere faktisk har, hvilket jo var som ingenting å regne, sett i forhold til den store mengden av folk.

   Det satte en stopper for alle tanker og forslag fra disiplenes side - nå sto de nemlig fast og hadde ikke noe annet tilbake enn å handle på Hans ord. Det ble folkets redning.

   Også i dag ser vi denne tanken så utbredt, at vi likesom driver virksomhet for Jesus. Sannheten er jo den, at det bare er Jesus selv som kan drive denne virksomheten. Uten denne erkjennelse, vil alt strande. Og det synes det da også å gjøre i dag, langt på vei.
   Det er slik at, mer enn å være redskap for Ordet, ser vi på Ordet som redskap for oss, mer enn å være redskap for Jesus, ser vi på Jesus (Hans navn), som et redskap for oss, mer enn å være et redskap for Ånden, ser vi på Ånden som et redskap for oss, mer enn å bli brukt, vil vi bruke. Derfor må Han så ofte la oss «møte veggen,» både for vår egen skyld, og for deres skyld som vi kommer til å møte på vår vei, og for Guds rikes skyld i det hele.

   Vi hører så ofte klagene fra kristen virksomhet: «Det står så dårlig til!» Og så følges det gjerne av: «Vi må dette og hint.» Kunne vi bare fått inn mer penger! (En stor pengegave ses straks på som fremgang for Guds rike for eksempel). Kunne vi bare fått opprettet flere foreninger! Kunne vi bare ...!
   Tenk om befalingen da kom: «Gi dere dem mat, av det dere faktisk har!» For, hva har dere? Dere driver vel ikke kristen virksomhet uten Jesus? Eller er det nettopp hva dere gjør? Er dere satt inn i Hans vingård, eller prøver dere å få Ham inn i deres egen?
   Han lar seg ikke fange, like lite som den som er født av Hans Ånd.
(Joh 3:8).

   Når vi står fast, da har Han sin mulighet. Er det overhodet noen av oss som ser det?

   Av de sju brød (v.5) ble det til overs - etter at de alle hadde spist seg mette - sju store kurver. (v.8).
   Slik er det altså med det Jesus velsigner. Det klokeste og mest utspekulerte menneske, kunne med all sin kløkt, ikke ha fått dette til. De hadde mer igjen, etter at fire tusen hadde spist seg mette, enn før! Å, hvor lite troende vi er!

   Vi har ikke for lite å gå med når vi har Jesus, problemet er heller at vi har for mye av vårt eget. Vi prøver å tenke ut naturlige løsninger, men Jesu løsninger er overnaturlige - ja, guddommelige.

   Dette er også, ikke minst et ord til deg som kjenner deg så fattig, så udugelig, situasjonen er så mørk, «her i mitt eige hjarta er berre synd og mein,» men da må du høre sangen videre - «men ved det verk du gjorde er eg fullkommen rein.»

   Dette som skjer her er et bilde på det livets brød som Gud brøt på Golgata, og delte ut til all verdens forkomne og fortapte syndere. Det ble ikke bare nok til alle, det ble mer enn nok.
   Han har et motiv for sin handling Herren, og det er dette du leser her i teksten: «Jeg har inderlig medynk med folket.»
(v.2a).
   Han er den Abrahams ætt, ved hvem alle jordens folk velsignes.
(1 Mos 22:18).
   Dette «brød» er altså, ifølge Guds eget ord, også brutt for deg. Ha nok i det, og du skal finne at du har nok - ja, mer enn nok!


   Se, se, se og lev
Det er liv i å se på det Golgata kors
Ja just nu er det liv og for deg.

E.K.