Levende tro!

Luk 17:11 - 19

   11 Det skjedde på vandringen til Jerusalem, at Han drog gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12 Da Han gikk inn i en landsby, møtte det Ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand 13 og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! 14 Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. 15 Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. 16 Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. 17 Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? 18 Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? 19 Og Han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.

   Tro og tro er to ting, sa Luther - og her får vi en ganske så klar demonstrasjon av sannheten i det.
   Først skal vi stanse for hvor Jesus nå befant seg - i grenselandet mellom Samaria og Galilea! Var det noe sted å oppholde seg for «en lærer kommet fra Gud,» ville fariseerne og de skriftlærde sagt. Og det gjorde de nok også. Vi kan også minnes Natanaels uttalelse, da Filip kalte ham til Jesus - til Jesus fra Nasaret: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1:46). Slik så «den sanne israelitt» på det området, og folket som holdt til der.
   Når Jesu komme forkynnes, leser vi i Skriften: «Sebulons land og Naftalis land ved veien mot sjøen, landet på andre siden av Jordan, hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge – for dem er et lys opprunnet.» (Matt 4:15-16).
   «Hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke, og i dødens land og skygge!» Ikke akkurat et sted som sto høyt i kurs kan vi trygt si. Men dit kom Han altså! Ikke bare vandrende omsider, men Han ble født av foreldre fra Nasaret, og vokste opp der.

   Hva med Samaria da - det sto vel bedre til med det? I møtet med den samaritanske kvinne ved Jakobs brønn i Sykar, setter Jesus det på rette plass, hva dette folket angår. Kvinnen sier: «Våre fedre tilbad på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en skal tilbe.» Og Jesus svarer: «Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.» (Joh 4:20-22).
   «Dere tilber det dere ikke kjenner.» Jesus sier her med andre ord: «Dere er vranglærere, hva veien til frelse angår!» Og så forkynner Han den sanne vei: «- frelsen kommer fra jødene.» Hva dette «frelsen kommer fra jødene,» egentlig vil si, kommer klart frem i resten av samtalen med denne kvinnen - forøvrig ikke bare en samaritansk, men også en horkvinne, etter Guds lov: «Jeg er denne frelse som kommer fra Jødene! Jeg er jøde!»

   Galilea - et blandingsfolk av jøder og hedninger, med svært lav status i Israel, og Samaria - et folk av vranglærere, det vil jo si, et folk i opposisjon og opprør mot den sanne Guds vei! Der - i grenselandet mellom disse to områdene befant Jesus seg nå! Og der møtte Han også disse urene! Disse spedalske og dermed utstøtte! Min venn, legg for all del merke til hvor Jesus vandrer! Det er nemlig også en meget utbredt tendens i dag, til å tenke som de rettroende jøder - og i særdeleshet fariseerne og de skriftlærde - at Jesus, dersom Han i sannhet var sendt fra Gud, oppsøkte de sanne og gode israelitter, og bare dem! Hva i all verden skulle Han blant disse utstøtte og urene å gjøre - Han som selv var ren?
   Det synges så fint sangen «Det aldri var noen som Jesus på jord»: «Så medynksfull, kjærlig og mild! Det finnes ei noen som Jesus så stor, Især for de får som fór vill.»
   Ja, hvor stor Jesus blir for slike, det ser vi av denne rensede samaritan her!

   Jesus er det eneste menneske fra fallets dag av, og til denne dag da vi sitter samlet her, som har vært ren i Guds øyne - det vil si uten synd! Og Skriften forkynner oss også hvorfor Han ble ikledd dette rene legeme - for det var tale om en ikledelse. Det var av Gud! Hør!: «For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier Han når Han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. Først sier Han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til - enda disse blir båret frem etter loven. Deretter sier Han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» (Hebr 10:4-10).

   Her - i disse vers - har du alt du trenger å vite til frelse! Det som blir sagt her, er ganske enkelt: Gud kunne ikke ta imot det syndige menneske på grunnlag av de offer det brakte til Gud! Det kunne ikke bortta synder! Heller ikke noe annet kunne gjøre det! Det er en sann erkjennelse og opplevelse Fredrik Wisløff beskriver i sangen: «Jeg var fortapt og så ingen vei.» Og: «Da ingen makt kunne frelse meg.» Ingen vei til frelse! Ingen makt kunne hjelpe! Men så ser han det Jesus beskriver her, og kan synge det ut: «Da så jeg blodet, ja blodet!» Og: «Da frelste blodet!»
   «Et legeme dannet du for meg,» sier frelseren her. En akt av Gud! og hvorfor? Jo, for å gjøre det du aldri kunne gjøre på grunn av din synd, og ditt begjær - gjøre Guds vilje! Og hør nå endelig evangeliets ord: «Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.»
   Ved denne vilje, og ikke ved alt det du holder på med!

   Vi nevnte hvor stor Jesus ble for denne rensede samaritan. Det er noe å merke seg nøye her - han ble ikke bare renset fra sin spedalskhet, men også fra sin vrange lære og tro! Han var fortsatt - og livet ut - en samaritan av fødsel og rase, men ikke åndelig! Denne samaritan ble nå - i Guds øyne - en sann israelitt! Det var da også Guds vilje med ham, slik det også er Guds vilje med deg! Jesus sier noe mektig til ham her: «Din tro har frelst deg.» (v.19).
   Det er de som sier: Å tro til frelse, er å handle på Guds ord! Da ble i tilfelle alle ti frelst, for alle ti handlet på Jesu ord - og det skjedde dem som Han hadde sagt. De opplevde altså helbredelse ved å handle på Hans ord, men likevel hører vi Ham ettersøke dem med sår røst!
   De vitnet nok mye om Jesus disse ni - hva Han i sin nåde hadde gjort mot dem, helbredet dem fra denne forferdelige sykdommen, ført dem tilbake til samfunnet og en helt ny tilværelse - men bare én av dem ble frelst! Denne takknemlige samaritanen, som også hadde fått sitt hjerte opplyst ved Guds Ånd så han så hvem Jesus var!
   Vi vet ikke hvordan det siden gikk med disse ni - det sier Skriften ikke noe om, men skal vi holde oss til det vi leser om dem her, vil du ikke møte dem i himmelen en dag - tross deres tro! Men én vil du nok møte der - denne samaritanen! Han som fikk en frelsende tro! En tro som brakte ham tilbake til Jesu føtter! Tilbake til en tilbedelse av Gud kommet i kjød! (1 Tim 3:16).

   Enn du som er her nå? Har Jesus hjulpet deg på noen måte? Kanskje fridd deg fra sykdom - fysisk eller psykisk? Kanskje fridd deg fra en kriminell løpebane, narkotika, alkohol eller andre avhengighetsplager? Så du har kunnet vende tilbake til en normal tilværelse i samfunnet. Hvilken stor nåde å få oppleve noe slikt! Men jeg må likevel få lov til å spørre deg - ikke minst på bakgrunn av slike tekster som den vi har stanset for nå - har Jesus blitt åpenbart for deg som den Han virkelig er, slik at du ligger ved Hans føtter og priser og tilber Ham? Han som lot seg kle i kjød for å sone dine synder! Gud som ble gjort til synd, for at du skulle bli rettferdig for Gud! (2 Kor 5:21).
   Kjenner du deg igjen i denne samaritan vi møter her? Han som hadde en frelsende tro!

   Når du hører om en frelsende tro - begynner du da å se etter troen din? Om den holder mål, er av rette, edle sort osv.? Det er jo ikke det det er tale om - men hvordan er ditt forhold til Jesus? Det formes og styres av, at du ser Hans forhold til deg?
   Hør dette til slutt:

   Ser du din frelser på korset, ser du den kamp Han har.
Ensom forlatt av alle, ja av sin egen far.
Det var for våre synder, at Han på korset hang.
Kun for å frelse verden fra død og undergang.
Å min kjære Jesus, aldri fatter jeg
at du kunne lide korsets død for meg!

E.K.