For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Såmannssøndag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Jeg velger Livet!

Rom. 7, 14 - 25

   14 For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. 15 Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. 16 Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. 17 Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. 18 For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. 19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. 20 Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. 21 Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. 22 For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. 23 Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. 24 Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! 25 Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

   Lyset var sådd i Paulus' hjerte!
   Han er virkelig på dypt vann Paulus her. Her finner han ikke noe feste for foten, når han ser på sitt eget liv. Bare hør på dette: «Jeg skjønner ikke det jeg gjør.» (v.15). Har du opplevd det noen gang - da du må se på deg selv, og nærmest spørre: Hvem er du egentlig? Det er bare så ufattelig galt det hele. Jeg skjønner det ikke!
   Den godeste apostel hadde opplevd andre tider i livet, da alt så annerledes ut. Da var han den skriftlærde fariseer Saulus fra Tarsus. Hvordan fortonte livet hans seg da? Det vil si, i hans egne øyne. Jo, han vitner om det i Fil. 3,6: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» Uten lyte! Da opplevde han altså det motsatte - at han fikk til det han ville, og at han maktet å unnlate det han ikke ville. Vi bør merke oss det! Det motsatte! Apostelen må altså ha kommet inn i et lys, hvor han så noe han ikke før hadde sett.
   Ikke så langt fra der jeg vokste opp, lå det en låve - det var ikke dyr der lenger, og heller ikke noe høy å hoppe i, men det lå mengder av valmuesekker, og de hoppet vi på. Hadde vi hoppet der i mørket, ville vi ikke sett noe. Heller ikke på en gråværsdag. Men brøt sola igjennom og sendte sine stråler inn gjennom luker eller gliper i veggen - ja, da så vi all uhumskheten vi hadde virvlet opp. Støvet og skitten ble åpenbar i sollyset! I lyset!
   Apostelen Johannes skriver om Jesu komme til verden i sitt evangelium: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.» (Joh. 1,9).
   Her beskriver han Jesus som det sanne lys - og videre hva dette lys virker: «- som opplyser hvert menneske.» Det sanne lys! Den rosenianske forkynneren og forfatteren Jakob Traasdahl, som var en kjent skikkelse i kristenNorge i sin tid, skrev blant annet en bok som hadde tittelen «Lys og irrlys!» Siden er tittelen blitt forandret, for de fleste vet jo ikke hva irrlys er for noe i dag. Men det er altså noe som fortoner seg som lys, men altså viser seg å ikke være det. Her tales det derimot om det sanne lys. Og ved at han nærmest poengterer ved å bruke ordet sanne, om det, peker han på at det også finnes falske lys. Jesus sier endatil til noen: «Se da til at lyset i deg ikke er mørke!» (Luk. 11,35). Altså kan noe som fortoner seg som lys for oss, vise seg å være mørke!
   Vi kjenner begrepet mørkeredd. Det er en positiv måte å være mørkeredd på - i åndelig forstand. Redd for mørket. Da søker du lyset - lengter etter lyset! Å, måtte det snart bli lyst! Måtte mørket vike for dag!

   Så var altså lyset i fariseeren Saulus mørke! Og det ble åpenbart ved dette, at han ikke så sant på seg selv. Nå derimot var han kommet inn i det sanne lys!
   Vi forbinder jo gjerne lyset med noe positivt. Men dersom omgivelsene er så fæle, kan det være mer behagelig å befinne seg i mørket. Slippe å se, med andre ord. For hva var det han så, nå når han ikke lenger var fariseeren Saulus, men apostelen Paulus? Jo, det som fører ham dit hen som vi leser i teksten her, at han roper ut: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (v.24).
   Men i dette mørke - ja, nettopp i dette mørke - er det rakt ut en hånd fra selve himmelen, «som griper ditt hjerte med makt,» som vi synger i en kjent bedehussang. Og det er dette apostelen får se. Du kan si han får se bort fra alt det han ser i lyset, til lyset selv - og da hører vi også svaret på dette hans fortvilte utrop: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (v.25a).
   Nå får han feste blikket på Han som er selve lyset. Han som sier: «Jeg er verdens lys!» (Joh. 8,12; 9,5). Og hør nå hva Skriften vitner om det - og da også hva Paulus får del i, ved dette syn på Jesus, at Han er redningen fra dette dødens legeme, altså frelseren fra synd: «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.» (Joh. 1,4).
   Liv! Mennesket har ikke liv i noe annet! Og kan ikke oppnå liv ved noe annet!
   I dag har vi et begrep som heter å «være på kjøret.» Vi vet hva det betyr. Det er et begrep av nyere dato, og sier noe mer sant om situasjonen enn det vi gjerne brukte før om det, nemlig å «være på livet!» Levde livet, sa en gjerne om det! Og det er det som ligger i bunn hos alle mennesker, at om vi bare får utfolde oss og ta til oss av alt som denne verden kan tilby - ja, da lever vi livet! Altså å følge det syndige begjær, det skal være oss til liv! Nei, og atter nei, det kan gi deg mange opplevelser, men ikke liv! En ser også i dag hvordan mennesker søker opplevelser, i underholdning, i reiser osv. - ja, det gir opplevelser, men ikke liv!

E.K.

Opplevelser er noe som svinner igjen, og bare blir et minne, men livet blir til evig tid. Kun hos Jesus er livet å finne! Merk deg, hva Han sier til noen jøder, som ivrig søkte - ikke opplevelser, men nettopp livet, det evige: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» (Joh. 5,39-40).
   Hør det gjerne igjen og igjen: «Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» Her sier Han jo like ut, hvor - eller rettere hos hvem - livet er å finne! Og også i Joh. 10,10: «Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.» Overflod av liv!

   Men så må Han klage så ofte: «Å, om mitt folk ville høre på meg, om Israel ville vandre på mine veier!» (Slm. 81,14). Og Jer. 2,13: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.»
   Underholdning behøver ikke være av det onde. Å reise og oppleve ting behøver ikke være av det onde. Men om dette er det som er liv for deg - ja, da er det blitt noe ondt!

   Paulus var nå i lyset, og det var selvsagt svært ubehagelig det han opplevde, hva hans egen person angikk, men det var sannheten - en sannhet som førte han videre til selve livet, det evige! Der fant han Jesus, igjen og igjen! Der!
   men de fleste mennesker unndrar seg dessverre det sanne lys, fordi de ikke vil ta innover seg ubehaget ved å se seg selv slik man virkelig er. Guds ord sier om det: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde.» (Joh. 3,19). Disse kaller Skriften for mørkets barn. Altså de som foretrekker mørket fremfor lyset. Men hvordan er det så med de som kalles lysets barn, i forhold til dette vi nå er inne på? Vi kan høre en av dem - nemlig David: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (Slm. 139,23-24). Ransak meg Gud! Han trodde seg ikke å være uten synd - å nei, men han ville være i lyset med det! Han var åndelig mørkeredd, om du vil. Han fryktet for den tilstand da han ikke lenger så sant på ting. Det er lysets barn - og Skriften vitner om dem, i motsetning til de andre: «Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.» (Joh. 3,21).
   Kommer til lyset! At du synder, det er ikke av Gud - men at du kommer til lyset med din synd, og bekjenner det for Gud - ja, det er av Gud! Det er en lysets gjerning! Å ville skjule det - det er en mørkets gjerning!
   Det står i Rom. 4,7: «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult.» Legg merke til det: Ikke den som skjuler sin synd - heller ikke under et skinn av rettferdighet og gudfryktighet - men den som har fått den skjult. Altså, skjult i Jesus Kristus, det Guds lam, som bærer verdens synd! (Joh. 1,29).

   Dette var det apostelen fikk se her i teksten vår - han fikk se Jesus som veien ut av vår fortapte stilling, og inn i himmel og salighet - ut av åndelig trelldom, og inn i fullkommen åndelig frihet - ut av åndelig og evig død, og inn i åndelig og evig liv! Og så peker han på denne veien også for deg her og nå: Se! Han (Jesus) er Veien!

   Gud være lovet, min sjel er frelst, i kraft av blodet, av blodet! Nå kan du byde meg hva som helst, jeg velger blodet!