For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                              Mikkelsmesse

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Alene i håp til Gud

Fil 3:3 - 11

   3. For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød. 4. Skjønt jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød! Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer: 5. Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer, 6. i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven uten lyte. 7. Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. 8. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus 9. og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, 10. så jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død – 11. om jeg bare kunne nå frem til oppstandelsen fra de døde!

   Det Paulus jo forkynner i teksten her, det er hvem som egentlig er en sann kristen, i og med at han her forkynner hva sannkristendom egentlig er for noe.
   Det har jo alltid vært mye forvirring på det området, og forvirringen er ikke minst stor i dag. 
   Her bruker apostelen uttrykket omskårne om det: «Det er vi som er de omskårne,» sier han. Det vil altså si - i motsetning til mange som hevder å være det, uten å være det. 
   Omskåret, det er jo et annet uttrykk for det som kalles «en sann israelitt.» Og begge disse uttrykk - både omskårne og sanne israelitter - bruker Paulus om de kristne, både av jøde- og hedningeætt
   Men da taler han ikke om å være omskåret på kjødet, og heller ikke om å være jøde etter kjødet, men han sier: «For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven.» (Rom 2:28-29a). 
   Han taler her om noe han kaller «hjertets omskjærelse i Ånden,» som omskjærelsen på kjødet bare skulle være et ytre tegn på. Men var ikke hjertets omskjærelse i Ånden skjedd, da var det ingen hjelp i det ytre tegn.
   Slik er det også med oss - det er ingen hjelp i at du ble døpt engang, dersom du ikke har den levende tro på Jesus i dag. - Det er ingen hjelp i at du leser i Bibelen, i at du ber, er med i kristen virksomhet osv., dersom hjertet er uomskåret.
   Det er det Paulus peker på i teksten vår her. Han setter lovens gjerninger - de ytre og de indre gjerninger, som mennesket selv kan stille opp, opp imot troen på Jesus som frelser - som Guds frelse! 
   Lovgjerninger er både av ytre og indre slags. Vi kjenner til de ytre som for eksempel å gjøre godt, gi almisser, være med i virksomheten, kle seg på en bestemt måte, ete spesiell mat osv., men også indre, slik som å ha den rette stemning i hjertet, andaktsfølelse, rene tanker, de rette motiver for sine handlinger osv. 
   Ta for eksempel den ytre omskjærelse - siden Paulus nå nevner omskjærelse spesielt her - det er jo noe som mennesket selv kan foreta seg - men å omskjære hjertet - hvordan vil du gå frem for å gjøre det? Nei, derfor heter det også «hjertets omskjærelse i Ånden.» Det er altså noe som Gud gjør i et menneskes hjerte. «Må Herrens Ånd ta dekket bort, så syndere kan se, At det som er ved Sønnen gjort, Gjør sjelen hvit som sne
   Det er altså et dekke i det naturlige menneskes hjerte, som hindrer lyset i å trenge inn og opplyse. Det er dette dekket Den Hellige Ånd tar bort - ved ordet om Jesus - der hvor Han får komme til. 
   Der hvor evangeliet har fått opplyse sjelen, slik at du er blitt en frigjort sjel ved det, der er hjertets omskjærelse i Ånden skjedd! Uten dette hjelper det ikke hva du selv kaller deg og regner deg for. 
   Det er ingen som blir en kristen ved å kalle seg det - det skjer ved et Guds inngrep. På samme måte ble ingen en sann israelitt ved å kalle seg det - nei, som vi ser av Skriften, ikke engang ved å være jøde, det vil si, Abrahams barn etter kjødet. Heller ikke ble noen omskåret i Guds øyne ved å foreta seg den gjerningen i det ytre. Det hjalp heller ikke noe til, at de i tillegg, på alle måter gikk inn for å leve og innrette seg etter Guds ord og vilje, slik som en del av jødene jo gjorde. Det hjelper ikke noe, hva vi så enn gjør, for det Gud vil ha, det er et omskåret hjerte, og det kan vi ikke gi Ham, det må vi ! 
   Et omskåret hjerte, det er et hjerte som har alt i Jesus - det er et hjerte som ser at det har alt i Jesus, og innretter seg etter det: «For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød.» (v.3). 
   Så nevner Paulus videre en hel del som han saktens kunne rose seg av, dersom det var det, det gjaldt om - helt inntil å hevde at han i rettferdighet etter loven var ulastelig. 
   Men hva sier han så om dette?: «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd.» (v.7-8a).
   Alt! - Og så videre: «- jeg akter det for skrap.» 
   Hva er skrap? En bil som ikke fungerer lenger for eksempel? Nei, den kan du jo plukke brukbare deler av - men det som er igjen etter at alt brukendes er fjernet, det er skrap, det som ikke er brukendes til noe! 
   Har du en klokke som har stoppet - ja, så kan den høyst sannsynlig repareres - men legger du den under hammeren, så er den hinsides reparasjon, med andre ord, skrap. Og når det som Paulus nevner opp var å akte for skrap, hva skal da vi si, om vårt fattige liv!

   Idet utrykket sann israelitt brukes, så innebærer jo det, at det også må ha sin motsetning, nemlig usann eller ikke-sann israelitt. Det vil altså si: En som hevder å være, uten å være det.

   Det samme gjelder, når vi sier: Sann kristen. Men det skal man visst helst ikke si i dag, for noen kunne jo bli støtt av det! Paulus og de andre apostlene var åpenbart ikke redde for det, for de visste at det ikke var to måter å bli frelst på, og at det derfor heller ikke fantes to slags kristne - men bare én. Og det er dem Paulus åpenbarer i teksten her, idet han bringer sitt vitnesbyrd.
   Når du leser denne teksten, så leser du nettopp om en sann kristen.

   Hør hvor frimodig han legger i vei: «For det er vi som er de omskårne.» Og så fortsetter han med å fremstille deres karakteristika - nemlig de som har kastet alt sitt eget og alt annet menneskelig overbord, i denne sammenheng, og har alt sitt håp knyttet til Guds gave i Jesus Kristus, i stedet. Det er en sann kristen! 
   Du, kjenner du deg igjen i dette? Er du en slik en, som ikke har hatt annet å komme til Herren med enn et fullstendig konkursbo? - Det vil si, skrap. 
   Herre, jeg har prøvd å være et godt menneske, jeg har prøvd å være en god kristen, men her ser du hva jeg har å komme med: Det har rast sammen - alt.
   Til og med de gangene det lyktes, ytre sett, var likesom ikke hjertet med i det. Det vil si, at Gud eller det medmenneske som gjerningen skulle gjøres for, var ikke i sentrum, men jeg selv, som utførte handlingen. Å, hvor god jeg var nå! 

   I stedet for å gi Gud all ære, tok jeg æren selv. Så var det jeg som ble noe, og ikke Jesus! Men selvfølgelig - munnen priste jo Jesus fremdeles. Og så trodde du - som resultatet av dette alltid  bli - at du var bedre enn andre mennesker. Iallfall bedre enn den og den du kunne komme på. Men forhåpentligvis bare for en kort stund - inntil du så deg selv i det sanne lyset igjen.

   «For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (v.8b-9). 
   Her ser du at Paulus taler om en annen rettferdighet enn sin egen. Han taler altså om en rettferdighet som tilhører en annen. Men denne rettferdighet er det mulig for et menneske å få. Og Paulus selv begjærer å bli funnet i denne rettferdighet. Det er en rettferdighet som fås «ved troen på Kristus,» og som kalles «rettferdigheten av Gud.» Det er altså Guds rettferdighet! 
   Det er bare Han som er rettferdig, i ordets sanne og egentlige forstand. Og denne sin rettferdighet har Han altså gitt deg i Jesus. 

   Det som gjør dette så problematisk for oss mennesker, det er ikke at Gud har komplisert dette for oss, eller talt dunkelt om det, men det er dette, at vi gjerne vil ha vår egen også. Men denne Guds rettferdighet tåler ikke noen annen ved siden av seg. Skal du bli frelst, så er det nåde alene - ved gave alene
   Gud har jo allerede gitt oss frelsen, da Han sendte Jesus til jord! - Hvordan kan vi da tenke på å skulle betale for den i ettertid! «Når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint,» sier Lina Sandell om det, i sangen med den forkynnende tittel: «Forsoninga er vunnen.» 
   Den er vunnen! - Og hvem vant den? Den vant Jesus! Skal du ikke slå deg til ro med det?

   I forbindelse med denne rettferdigheten av troen på Kristus, fortsetter Paulus med å si: «- så jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med Ham i Hans død – om jeg bare kunne nå frem til oppstandelsen fra de døde!» (v.10-11).
   Alt i Guds rike oppnås altså ved dette evangelium - ved å ha del i, og stå i denne rettferdighet som er av troen: Jesu Kristi rettferdighet. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 12:4).

   Hør nå dette Paulus' utsagn om de sanne kristne, til slutt: «- og som ikke setter vår lit til kjød.» (v.3b).  
   
Gjør dette! Du skal snart oppleve, at heller ikke dette makter du. Du vil snart være der og hjelpe til, med å bli en «bedre» kristen og pynte på resultatet, og altså ikke ved å holde deg til nåden i Kristus alene, men ved å bidra selv 
    
Alt må Han gjøre! Det er hva en kristen har sett, og derfor har han også sitt liv i Jesus Kristus.


   Alene i håp til Gud
Min sjel er stille.
Han redder meg sikkert ut,
Meg
usle, lille.
Han ene min klippe er
Hvorhen jeg iler,
Når stormen meg kommer nær,
Der trygt jeg hviler.

E.K.