|
«Brødre, vær ikke barn i forstand!» (v.20). En sterk henvendelse fra
apostelen det! Barn i forstand – hvem vil vel være det? Men
mange i den kristne forsamling er dessverre det. Og slik har det vært
fra begynnelsen av. Menigheten har bestått av de troende, og de som
kalles godtroende. I Rom. 16,17-18, kan vi lese: «Men jeg formaner
dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot
den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke
vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende
ord dårer de hjertene til de godtroende.» De godtroende! De
føres vill av disse vranglærere, fordi de er nettopp barn i forstand.
I dette tilfelle vi har stanset for, må apostelen gripe
inn overfor de som er barn i forstand, når det gjelder nådegaven å
tale i tunger. Det kan være så mange andre ting også, men her altså
denne bestemte nådegave, som de tilla en betydning – og det
en langt større betydning – enn hva den i virkeligheten hadde.
Det er noe mystisk ved den type nådegaver, vet du – og derfor
virker den også tiltrekkende, spesielt på visse karakterer.
Men nå må vi ikke falle i den motsatte grøft –
å ikke anse den for noe, for det er en Åndens gave, og derfor en velsignet
gave for den som får den. Man altså igjen: Vær ikke barn i forstand
og tillegg den en betydning den ikke har! Det er blitt gjort, vet
vi.
Nå skal jeg komme med en sterk påstand, men en påstand
jeg mener å ha bibelsk dekning for: Det finnes ikke noen sann oppbyggelse
for en troende enn det talte eller skrevne Ordet! Grunnen til at vi
tror det, skyldes nettopp at vi er barn i forstand, det vil si, i
åndelig forstand, så vi skiller ikke klart mellom det åndelige
og det sjelelige. Vi kan komme ut fra et møte og føle oss oppløftet,
på grunn av den atmosfære som var der inne. Det vi gjerne kaller ånden
i møtet.
Jeg pratet for en del år siden med en som var medlem
av AA – Anonyme alkoholikere – han talte også om ånden
i møtet. Mennesker kommer ut fra konserter, hvor de har hørt musikk
av for eksempel komponister som Mozart, Haydn, Beethoven og lignende,
og de føler seg nettopp oppløftet – de vareste sjeler blant
dem gjerne løftet til skyene og over – men det er ikke tale
om oppbyggelse i bibelsk forstand, det er sjelelig.
Det er viktig at vi ikke tar feil her – vi skal
ikke samles om felles opplevelse, men felles syn. «Jeg ser deg O,
Guds Lam å stå, På Sions bergetopp, Men akk, den vei du måtte gå,
Så
tung og trang der opp! Å byrde som på deg var kast, All verdens skam
og last! Så sank du i vår jammer ned Så
dypt som ingen vet.»
Ser du det? Nå formidlet jeg ingen følelsesmessig opplevelse
til deg – jeg forkynte deg Ordet, så du hørte det! Forstanden
kan gripe det, men bare Den Hellige Ånd kan gjøre slik at det blir
til opplysning for din ånd, og dermed til oppbyggelse. Men dersom
det bare var en masse fremmede ord som du ikke kunne gripe med forstanden,
så kunne det heller ikke bli til oppbyggelse for din ånd, samme hvor
høyt det eventuelt måtte ha løftet deg følelsesmessig.
Hør dette fra teksten vår: «For om du lovpriser Gud i
ånden, hvordan kan den som ikke er kyndig i dette, si amen til din
takkebønn? Han skjønner jo ikke hva du sier. For du ber nok en vakker
takkebønn! Men den andre blir ikke oppbygget av det.» (v.16-17).
Altså, om jeg talte i tunger nå – og det kunne
jeg gjøre – så kunne ikke det bli til oppbyggelse for din ånd,
uten at det ble tolket om til ord du kunne forstå med din forstand.
Men så vil kan hende noen si: Ja men, Paulus vitner i 1 Kor. 14,4:
«Den som taler med tunger, oppbygger seg selv.» Han forstår jo ikke
hva han selv sier eller ber! Men oppbyggelsen består ikke i den følelsesmessige
oppløftethet du eventuelt føler, etter å ha vært innfor Herrens åsyn
på denne måten, men i at Han som du ber til forstår hva ånden i deg
ber om, og vil gi deg det som det bes om.
E.K.
|
Poenget jeg gjerne vil frem til her: Hør Herrens ord! Hør hva Jesus
sier i Mt. 24,35 – og de tales til deg nå: «Himmel og jord skal
forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» Mine ord! De ord
Han har talt!
Hør noen flere ord fra Herrens munn om dette –
først Joh. 6,63: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og er
liv.» Joh. 12,48: «Det ord jeg har talt, det skal dømme ham
på den siste dag.» Og Joh. 15,3: «Dere er alt rene på grunn av det
ord som jeg har talt til dere.» Ordet til oppbyggelse!
Kristenfolk kastes hit og dit i dag av åndelige opplevelser,
manifestasjoner, tegn og under – og fordi de er barn i forstand
forstår de ikke at også djevelen kan etterligne alt dette, og at det
vi opplever i våre følelser kun er sjelelige opplevelser, dersom det
ikke springer ut av at Ordet har åpnet seg for deg!
Når du for eksempel ber til Herren på Ordets grunn, da
kommer Han deg nær, og du får gjerne en følelsesmessig opplevelse
også, av at Herren er deg nær – og det skal du jo få takke for
og glede deg over, men det er Ordet som står fast. Viker du
av fra Ordet, og begynner å holde deg til det som føles godt,
da er du i fare som kristen. Da begynner du å jage etter denne
opplevelsen som en bekreftelse, og ser ikke at det er en underkjennelse
av Ordet. Det han her i vers 20, kaller ondskap!
Jesus skal si til noen på den siste dag, som hadde
mektige opplevelser og manifestasjoner ved bruk av Hans navn: «Vik
bort fra meg, dere som gjorde urett!» (Mt. 7,23; Luk. 13,27).
Er Ordet nok for deg?
Jeg må vite på Ordets grunn at det er den levende
Gud jeg har med å gjøre! I Joh. 15,7, sier Jesus: «Dersom dere blir
i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og
dere skal få det.»
Det Ord du har hørt, det er det som står fast, forstår
du! Tenk om det var hva du følte til enhver tid? Det blir et tungt
kristenliv! Om noe kristenliv i det hele tatt! Men hør nå hva apostelen
Paulus forkynner nettopp deg nå til slutt i 1 Kor. 15,3-8: «For jeg
overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus
døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravet, og at
Han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og at Han ble sett
av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble Han sett av mer enn fem
hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er
sovnet inn. Deretter ble Han sett av Jakob, deretter av alle apostlene.
Men sist av alle ble Han òg sett av meg som det ufullbårne foster.»
Det var din frelse apostelen forkynte her - og
da skal ikke du være barn i forstand og gå etter andre ting! Det er
dette som frelser deg! Det er dette som er gitt deg
til frelse! Dette er et verk av Gud, til frelse for din sjel!
1 Joh. 4,9-10, før vi stanser for denne gang: «Ved dette»
- merk deg den formuleringen! - «Ved dette ble Guds kjærlighet
åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden,
for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har
elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning
for våre synder.»
Så kan Herrens nærvær oppleves sterkt i et møte nå og
da, hvor Hans ord blir formidlet i sannhet, men vårt fokus må være
på Ordet som blir forkynt – at det virkelig er Guds
ord – ellers kan ånden i møtet rett og slett være en annen ånd!
Det er det skumle her.
Bare se hva den samme apostel skriver i 2 Kor. 11,4:
«For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi
ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før
har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt
- da tåler dere det så gjerne.»
Altså: «Brødre, vær ikke barn i forstand! Vær småbarn
i ondskap, men vær fullvoksne i forstand!» (v.20).
|
2
søndag i påsketiden
