For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6
Skikk
dere ikke like med denne verden! Rom
12:2 «--
men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om
hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.» |
Guds ord
vitner på mange måter om en ny fødsel, en ny ånd
og et nytt liv. Her er et av disse steder! Det lever
altså noen her på jord som Guds ord omtaler som nye skapninger.
Og da er de Jo faktisk det! Kan du tenke
deg denne formaningen rettet til et ugjenfødt verdslig menneske? Hvorledes
skulle de kunne annet enn å skikke seg lik denne verden? De er jo en del
av den. Her må altså ha kommet noe nytt inn. Grunnen
til at Gud taler til oss i formaningsord er at også den som er født på
ny fremdeles bærer med seg det gamle menneske, som jo er og blir av denne
verden. Og derfor er også faren alltid til stede for at det kan seire. Jesus har
formant sine til å vokte huset så tyven ikke skal bryte inn og røve det
du har fått. Peter bruker sterke ord om dette i 2 Pet 2:22: «Det er gått
med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender tilbake til sitt
eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen.» Tenk deg
når du sitter foran TV apparatet for eksempel, det er jo veldig aktuelt.
Der ser du etter hvert mange ting, og du vet som kristen, at dette
jeg nå ser er det som var årsaken til at Jesus måtte gå den tunge gang
til Golgata kors. Hele den ånd som disse ting er besjelet av, er den ånd
Jesus kom for å kjøpe oss fri fra med sitt blod. Det er en indre
stemme som sier fra om dette. En uro i samvittigheten. Men nysgjerrigheten
er så stor, og synden smaker så søtt til å begynne med. Og så undertrykker
du den stemmen som taler så alvorlig. Gud viser
ikke et menneske bort. Du kan på et vis si at det kan Han i grunnen ikke,
for Han har jo selv lagt den grunn Han har kalt deg på.
Så kom, hvem du enn er! Men et menneske kan forlate Ham. Ånden taler så
mildt og stilt: «Nå må du vende om. Nå må du vokte deg, for på denne veien
kan jeg ikke følge deg, men jeg må forlate deg.» «Synd og hellighet er
motpoler.» Og der hvor synden ikke blir gjort opp, der utslukkes Ånden!
Og så sitter du der. Du som hadde fått livet i gave!
Vet du hva
som tales gjennom dette? «Vend om, for du har forlatt din første kjærlighet!»
Denne tomheten i ditt liv, la den få være et rop til deg om å fly til
Jesus. Fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår! De gjelder
nemlig for deg fortsatt! Men fly NÅ! E.K. |
Slik ser
det altså ut i himmelen i denne stund, det skal du vite du som kanskje
aldri har smakt Guds gode gave, og du som er kommet på avstand som det
heter: Guds nådes offer har den samme verdi nå! Han lever, Jesus! Han
lever som et evig sonoffer for synd! Ditt sonoffer for synd har
evig liv! Ser du betydningen av dette
for din egen del? Ta nå imot det'. Det er altså ikke for ingenting at
det heter klippegrunn. Men
det ordet vi stanset for altså. Det er farlig å skikke seg
lik denne verden! Du kommer i en stilling hvor du blir fremmed for disse
åndelige sannheter. Du ser det ikke lenger! Tornekrattet har begynt å
vokse opp og kvele det som er sådd. Djevelen er den som blinder!
Først blindhet så død! Vi
er kalt, ikke til å leve som treller under synden, men til å leve i fortrolig
samfunn med Jesus. Du har full rett til å avvise enhver stemme som sier
at frelsen ikke er for deg, enten den kommer innenfra ditt eget bryst
eller gjennom andre mennesker. At du må bli mer ydmyk først, mer botferdig,
forstå mer eller hva det måtte være. Den som forstår at Jesus døde for
synden, og har fått bruk for det, har forstått mer enn nok. Alt slikt
kan du avvise på ordets grunn, som sier at Gud ved Jesu offer har tilveiebrakt
frelse for hele den falne verden. Vi er kalt til Hans fred, Hans
glede, Hans hvile. Han har delt sitt rike med syndere! Det er bare
gjennom dette fortrolige samfunn med Jesus, at vi hver dag kommer med
vår synd og våre nederlag, at vi forvandles, vårt sinn fornyes og vi vokser
i nåde og kjennskap til Ham. (v.2b). Denne kampen
å skulle avlegge syndene, det gamle menneske, kan ofte ta motet fra oss.
Helst da fordi vi selv tar kampen opp og baler med disse ting. Det må
bli tap! Noen tror de har seiret på denne veien, men de ser ikke at det
bare er det gamle menneske som har skiftet form og er oppstått i en ny
skikkelse! Nei, se på Ham som tok det gamle menneske med seg i grav. Der
døde du, der seiret du over din synd. I Guds rike
heter det tro! Ikke i hytt og vær, men et bestemt budskap som kommer
til deg. Tro på den Herre Jesus Kristus! Når en ser
utover kristen-Norge i dag, så kan det synes som om dette er en særdeles aktuell formaning.
«Skikk dere ikke like denne verden.» Men jeg er redd svært mye av dette
som kalles kristent i dag, nettopp er verden. Vi skal
avslutte med et par ord av apostlene Peter og Judas: «For ved å tale
skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som
nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, og de lover
dem frihet, de som selv er forfallets treller. For det som en ligger under
for, det er han og blitt trell av. For dersom noen ved kunnskap om vår
Herre og Frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, også igjen blir
innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre
for dem enn det første. Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde
kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg
bort fra det hellige bud som var overgitt dem.» (2 Pet. 2:18-21).
Måtte det få bli alvor for oss alle! Og Judas skriver: «Strid for den
tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.» Det skal du og jeg vite, det blir en strid
for den som vil bli i Jesus!
|