Hva skulle da loven tjene til? – og hvorfor måtte Jesus komme? Svaret på det er et frelsende svar, men føles gjerne ubehagelig for oss, og derfor går også de fleste utenom. Det blir en for trang port!
   Dette er et, for mennesket, underlig ord, om det virkelig ville stanse opp for det. Det taler jo imot det naturlige menneskets tanke om at et menneske kan oppdras til rettferdighet for Gud!
   Men er det ikke det all oppdragelse tar sikte på da, ellers er det vel meningsløst? Ja visst kan hender og føtter oppdras til å holde seg borte fra åpenbare synder til en viss grad, men er vedkommende dermed rettferdig av vesen? Og det er dette Herren taler om i sin lov – ikke å gjøre visse gode gjerninger, men å være rettferdig. Som apostelen Peter forkynner i 1 Pet 1:16: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig.».

   Derfor akter ikke Gud på de ugudeliges gjerninger – eller for å gjøre det lettere forståelig hva det er tale om her, for de ugudeliges gjerninger kan snart oppfattes som åpenbart onde gjerninger – men det er rett og slett tale om ikke-kristnes gjerninger, uansett hvilken form eller hensikt de har, for Han ser til hjertet, og finner Han da rettferdighet?

   Å utføre det en mener er rettferdighet kan ikke forandre selve personen – det gjør deg ikke til en annen enn den du er etter naturen! Tvert imot, når den ikke-troende utøver «rettferdighet» under trussel om straff, eller løfte om belønning, eller rett og slett for å sole seg i sin egen rettferdighet, så er det skuespill, hykleri, som foregår, og skulle Gud ha behag i det? – men er det av genuin empati det skjer, så har selvsagt Gud behag i det, men det kan ikke rettferdiggjøre deg for Ham, for da måtte alt ved deg være ren hellighet og rettferdighet, og det vil du vel ikke påstå at du innehar? Derfor er det en avvei, og det av de farligste avveier en kristen kan komme inn på, å regne med egne gjerninger. Det er kun Kristi fullkomne gjerninger for Gud, som rettferdiggjør en synder for Ham!

   Jeg traff en gang en, som ga uttrykk for «bekymring» overfor enkelte medvandreres lettsindighet. Jeg prøvde meg frempå med at de kanskje ikke levde i evangeliet? Men nei, jeg forsto ganske snart at han mente det var loven som manglet her. Her åpenbares en bunn falsk og ubibelsk forståelse av hva loven og dens hensikt i virkeligheten er, som igjen grunner seg på at en selv ikke lever i erkjennelse av sannheten.

   Kan loven fjerne lettsindighet? Er rettferdighet å få ved loven? Nei, langt ifra! Tvert imot! Den åpenbarer og vekker til live synd – synd som selvsagt allerede er der, ellers kunne den jo ikke vekkes - og som sådan er den nødvendig i forkynnelsen.
   Rom 7:5: «For da vi var i kjødet, ble de syndige lyster vekket ved loven, og de virket slik i våre lemmer at vi bar frukt for døden.»
    Skal forkynnelsen vekke til live synd? Ja, for at mennesket skal få se og erkjenne sitt nådebehov!

   At loven ikke kan forhindre synd, får vi et klart eksempel på i 2 Mos 19 ff, da Herren stiger ned til folket på Sinai. Da den hellige Gud åpenbarte seg i sin hellighet, var folket ved å forgå av redsel og ba om at Moses måtte være mellommann. Da talte Herren blant annet: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde.» Så stiger Moses opp til Herren på Sinai berg, og blir der 40 dager og 40 netter og får steintavlene med de ti bud. Men hva finner han når han stiger ned til folket igjen? De har i mellomtiden støpt seg (gjort seg) en gullkalv, som de tilber! Lengre hadde ikke den veldige opplevelsen av Guds hellighet ved Sinai drevet det! Og lengre kan ikke loven drive det i dag heller.

   Stikk imot hva vi tenker, at loven skal frembringe rettferdighet, alvor og rettsinn, så skal den frembringe synd. Ja, SYND! – og som nevnt synd som selvsagt allerede er til stede.

E.K.

   Dette er det mange som ellers regner seg som kristne som ikke har det minste kjennskap til, og ikke kan begripe. Og de åpenbarer da ved dette at de ikke kjenner til det å dø ved loven, som vi leser om det i Gal 2:19: «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud.»
   Men ved sine påbud og forbud vekker den alskens begjærligheter! Rom 7:8: «Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død.»
   Den er syndens kraft! Som apostelen vitner i 1 Kor 15:56: «Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven.»
   Men det er vel syndserkjennelsen og angeren som skal bli stor ved loven? Nei, SYNDEN skal! Rom 7:13c: «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.»

   Det er lovens gjerning, å gjøre selve synden stor! Å vekke lystene i deg, så du kommer i fall, og så fordømme deg, inntil den med sitt lys har trengt helt inn til gudsfiendskapet som ligger skjult der dypest inne i deg.

   Ja, men når dette har skjedd en gang, eller ti, eller kanskje hundre ganger, lysten har ført til fall, anger, fortvilelse, bønn om tilgivelse osv., da er det vel endelig blitt alvor for deg, så du skyr synden? Nei, det kan enhver som har hatt med loven å gjøre vitne om. Jeg hadde knapt reist meg av det ene fallet, fast besluttet på å kjempe alvorlig neste gang, før jeg gikk lettsindig inn i neste fall!

   Dit kan loven føre det, og ikke lenger. Den virker ikke rettferdighet, men erkjennelse av synd, erkjennelse av mangel på rettferdighet! Du reiser deg, den legger deg ned, du reiser deg igjen, den legger deg ned igjen osv. Dette er å være i fengsel under loven. Og det er til slike Herren har et godt budskap: «Se, jeg er Veien!» Jesus har oppfylt loven, og er død for dine synder – til en soning av dem, så de ikke er mer for Gud verken i tid eller evighet.

   For de sanne troende, de som i sin samvittighet er løst fra loven, er loven også nyttig til mer - ja mer enn nyttig, (den sanne troende elsker Guds lov ifølge Rom 7:25, og den er som en rettesnor for den troendes liv. Men armt er det menneske som her glemmer at han har med loven å gjøre, så han slipper den inn i samvittigheten, og lar den få felle sin dom der, i mitt forhold til Gud. Han faller ut av nådestanden, Guds velbehag og barnekåret og inn under Guds forbannelse.

   En har sagt det slik: «Blir ikke loven nådeløs, så blir heller ikke evangeliet lovløst.» Og det er sant, da har du i virkeligheten ikke med loven og evangeliet å gjøre i det hele tatt, men forfalskninger. For loven er nådeløs, og evangeliet er lovløst!

   Den falske forkynnelsen av lov og evangelium, fører til minst to tragiske forhold iblant oss. Noen ender i egenrettferdig fariseisme, da de synes det lykkes for dem etter hvert i det ytre liv, og endatil deres tanker synes dem å være svært så moralske og rettsindige.

   Mange lovens «rapp» på «fingrene» har etter hvert hindret synden i det ytre, men hva med det indre? Og hva med kjærligheten til Gud og min neste? Andre er drevet inn i «åndelig uredelighet» av frykt for «medkristnes» dom. Dette er ulykkelige sjeler med en stadig dom i samvittigheten. Som det heter i en sang: «- hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.» Her er det et bestandig sukk etter utfrielse.

   Tenk om det på regnskapets dag skulle bli åpenbart at det var dit min forkynnelse hadde ført folket! Jeg hadde formidlet trelldommens ånd, og ikke barnekårets Ånd, fordi jeg ikke hadde hørt og gitt akt på Jesu ord i Joh 15:5: « -uten meg kan dere intet gjøre!»

   Jeg vil bare si det til deg, min venn, som måtte være fremmed overfor det vi har vært inne på, da burde du søke Herren på dine knær, for å si det på den måten – hos Ham er det en for alltid åpnet dør for syndere i nød!