Jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte, skriver apostelen. Og dette var ikke tilgjorte saker, som vi ser av vers 1: «Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd!»

   Og dette bar han på for sitt folk Israels skyld. Om dem står det her v.4-5: «De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, Han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.»
   Ja men, dette er jo et velsignet folk! Fremfor noe annet folk på jorden! De er jo opphøyd til himmelen! Skulle det være noen grunn til stor sorg og stadig nød for apostelen? Det måtte vel heller være tvert imot!

   Svaret gir han ganske klart i neste kap. v3: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» Det var noe de ikke kjente, nemlig Guds rettferdighet.»

   Alle de gaver som var gitt dem, all velsignelse og all verdighet for Gud - de så ikke at dette var gitt dem i en person, Messias, Jesus! Den rettferdighet de trengte til for Gud, det var Guds rettferdighet, og den var gitt dem i denne person. «For Kristus er lovens endemål, til rett ferdighet for hver den som tror,» kan vi lese i Kapittel 10:4.

   Dette kjente de ikke til, og gav seg ikke inn under det, men søkte i stedet å grunne sin egen rettferdighet med loven som rettesnor, og egne gjerninger som de selv fant på. Og med dette forkastet de så den rettferdighet som er av Gud, den som er en gave som allerede er gitt! Det er Jesus!

   Denne Israels velsignelse, den er nå også blitt hedningene til del, vitner Ordet. Sitter det noen slike «israelitter» og leser dette, mon tro? Som har fått alt, men ikke har fått motta det, fordi de er for opptatt med å grunne sin egen rettferdighet!

   Når jeg bare gjør visse gjerninger som er «kristelige» og tror på Jesus som best jeg kan i tillegg, så har vel Gud fått det Han krever av oss? Resten av livet står vel til min disposisjon? Dette er dessverre manges «kristendom!»

   «- jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.» (v.2).  Her skal du ikke tenke på Paulus først og fremst, for han hadde bare fått del i noe høyere. Det var Guds og Jesu sorg og nød han hadde fått del i – vers 3: «For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.»
   Du må ikke tenke at Paulus, et syndig menneske, sto over Herren her. Det var jo nettopp det som skjedde med Jesus, og som Han hadde valgt av egen fri vilje, Han ble forbannet bort fra Gud, for vår skyld.

   Han gråt over Jerusalem, og Han har grått over slike «israelitter» til alle tider. Han ville så gjerne samle dem under sine vinger, i sin rettferdighet – svøpe deg, som det heter, i sin rettferdighet! Men de ville ikke. Tenk Guds rettferdighet i gave, og så velge å grunne sin egen!

   Men derfor står det også om dem som har tatt sin tilflukt til Jesus: «Hvem vil anklage Guds utvalgte?» Hvem kan? Når ikke engang Den Hellige Gud finner noe å utsette på dem, men finner dem fullkomment rettferdige, hva vil da andre si? Hva sier du selv? Ser du på deg selv og anklager, og glemmer hva Herren har talt? Visst er det mye synd og skrøpelighet i livet vårt, som vi ikke skal slå oss til ro med, men som bør bringe oss innfor Herren. En kan da tenke spesielt på disse ting vi blir til anstøt for andre mennesker ved. «Han er en kristen, og se hvordan han er!» Har du noen gang måttet gråte over deg selv av den grunn? Hvis ikke, så må din erkjennelse være rimelig grunn!

   Men ikke noe av dette rokker ved det som er gitt oss, i Jesus, innfor Gud. Det er her det virkelig alvorlige fall skjer, når en på grunn av sin egen synd begynner å mistvile på Herren. Er det nå så sikkert at Han fremdeles er meg nådig? Og dermed så er du på vei ut av «Paradiset» igjen, bort fra Herren, ut i mørket. For hvis det virkelig var tilfelle, at det ikke lenger var forlatelse hos Gud, da var det jo bare evig mørke og natt igjen.

   Det du og jeg trenger til å fatte her, det er at det er Guds forlatelse av synd, som er vår frelse. Og da ikke en gang, men én gang for alle!

   Han har ikke satt noen grense når det gjelder den sak. Da kunne du og jeg bruke et mål og si: «Så stor er Guds nåde!» Derfor bruker Skriften bilder av en slik art at de nettopp skal innprente oss at den er umålelig. «Så høy som himmelen er over jorden,» «så langt som øst er fra vest -» tilgi sytti ganger sju ganger den samme dag og lignende.

   Her var tale om en rettferdighet de ikke gav seg inn under. Får du noe i gave som du har mer enn nok av fra før, så setter du også lite pris på den. Men er det noe du virkelig trenger til, så setter du også stor pris på det.

   Hvorfor satte de så liten pris på Guds rettferdighet? Det er på sett og vis samme sak. De hadde egen rettferdighet å håpe på! De var slett ikke fornøyd med den, slik at de så seg som fullkomne. Å nei, da har vi ikke forstått saken rett, og da kan vi snart komme til å vise det fra oss på et galt grunnlag. «Disse gale fariseere og skriftIærde, som trodde de var fullkomne!» Slik er jo ikke vi! Men nei, det var ennå ting de var misfornøyde med, men de søkte å grunne, står det. De arbeidet på å bli stadig bedre, og så var de fornøyd så langt de var kommet!

    Kanskje det da rykker oss nærmere inn på livet? For å være personlig – det er ting i livet mitt jeg er rimelig fornøyd med, men min kristendom er ikke blant dem!

E.K.

   Men slikt kan vi også se mye av i dag. Jeg har fast andaktsstund, bønnestund, fast gang til kirke eller bedehus og deltar aktivt kan hende. Jeg har sluttet med og overvunnet dette og hint jeg så som galt osv. Jeg er langt fra fornøyd med meg selv, men jeg er fornøyd så langt jeg har kommet! Så langt er alt vel! Men selvfølgelig, det er et langt stykke frem, men jeg arbeider nå med det, og ved Herrens hjelp håper jeg å nå det. Og så er det dette velsignede med det da, at når Herren ser mitt ønske og min vilje, tilgir Han meg det som ennå mangler.
   Hva er dette for noe egentlig? Det er det samme som gav apostelen en stor sorg og en stadig nød i hjertet. For, da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. De hadde aldri blitt virkelige syndere for Gud! Fortapte syndere, som intet i seg har! - som vi hører i sangen av Marius Giverholt. Slik at du må gråte over deg selv for all den falskhet, svik og hykleri overfor Herren du ser.
   Og i tillegg så vil det heller ikke bli bedre Det finnes ingen fremgang å spore, men heller tvert imot, synden synes å vokse og tilta desto mer du forsøker å legge den av, og med synden i dette tilfelle, tenker jeg mest på sløvheten og likegyldigheten. Enda dine beste gjerninger ser du gjennomsyret av dette sinn som ikke er etter Gud. Så må du vel være viss på at du er fordømt, og at du hører avgrunnen til med alt ditt? Et dødens barn!

   Får du da tro - ja; da er det først blitt nåde! Og som Luther sier så greit: «Det er ikke evangeliets oppgave å skape fromme mennesker, men å skape kristne.

   Hos profeten Jeremia 1323 står det skrevet: «Kan en etiopier skifte hud, eller en leopard sine flekker? Da kan også dere gjøre godt, dere som er vant til å gjøre ondt.» I den danske oversettelse står det; «I mestre i ondt.» Mestre i ondt!
   Hva folk kan det være tale om her? Det kan da vel ikke være tale om deg? Mester i ondt!
   Du får tale med Herren om det! Og så får du spørre Ham hva Han vil ha av deg, så du kan gi Ham det? Da svarer Ordet deg: «Gi meg kjærlighet, lydighet, renhet, hellige tanker, varme oppriktige bønner, tro, takknemlighet og ydmykhet av hjertet, og alltid. Still deg bakerst i køen overalt og ikke stikk deg frem, men slipp gjerne de andre foran deg, og gled deg over at det går dem så godt, som om det skulle vært deg selv, og vær fornøyd med den plassen Herren har gitt deg uansett hva det innebærer.

    Å ja, du skal få nok å arbeide med på denne veien, og det er bare ett alternativ til denne veien. Det er å slå sine øyne ned, erkjenne sannheten slik du ser den åpenbart ut fra Guds ord, og uten noe mer snakk gi seg inn under Guds rettferdighet.

   «På den smale vei til kilden, alt mitt eget dømt jeg så. Mine planer, mine ønsker for min fot i aske lå,» synger vi en bedehussang.

   Har du virkelig gjort det Gud krever av deg? Kan du stille deg frem og si: «Han har ikke noe mer å kreve?» Hvis du må svare nei på dette, da vil jeg spørre deg: Hvor har du da skjult deg for Hans vrede og dom? For du er jo en lovbryter etter Guds ord, og ingen lovbryter forblir uten dom, selv om det dryger!

   Johannes døperen ropte ut til dem som kom til ham av Israels fromme: «Hvem lærte dere å fly fra den kommende vredesdom?»
   Merk deg nøye spørsmålet! Hvem? Er det Den Hellige Ånd, ja, da vet jeg hvor du har funnet skjul, og da gleder Guds hjerte seg over deg, hvor skrøpelig du enn er i deg selv. Men har du skjult deg i din egen rettferdighet, da har Han en stor sorg og nød, for Han er nødt til en dag å felle sin rettferdige dom - ja, den er allerede felt, og venter bare på sin fullbyrdelse. Og Han skal vite å finne deg på den dag, slik du i virkeligheten er, hva du så har forsøkt å skjule deg i!

   Men i motsetning til en slik forferdelig ende, sier Jesus i Matt 13:43: «Men da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike.» Som solen! Det er jo ikke lite, ikke sant? Den kan du ikke engang se direkte på med de øyne du nå har.
   Det er tale om Guds rettferdighet og den kan vi ikke fatte her og nå, men i den står du kledd, du som ikke vet deg noe annet til frelse, enn Jesus. Begynn å regne med det. Begynn å regne som Herren, da er du på trygg grunn!
   Ja, men jeg er så svart og urein, mer enn jeg noen gang hadde trodd på forhånd. Ja, men tror du din synd overgår Guds rettferdighet? Den frelse Jesus vant til oss, den er nok til å rettferdiggjøre hele denne falne verden!
   Du og jeg, vi har en tendens til å ta oss selv så altfor høytidelige i dette. Synden skal vi ta alvorlig, for det er den, men vi skal aldri tenke at den overgår Guds nåde. I det øyeblikk er du på vandring bort fra Herren på grunn av vantro.

   Vær frimodig, sa Jesus til dem som kom til Ham med sin synd. Sønn, datter, dine synder er deg forlatt, din tro har frelst deg! Hvilken tro? spør vi da. Den tro som har brakt deg til å søke Herrens nåde i Jesus Kristus og det har jo nettopp sin grunn i åpenbaringen av din synds art. Den lar seg ikke legge av, og den er så himmelropende stor, (da den jo i første rekke er synd imot Gud), at den ikke lar seg sone ved gaver, gjerninger eller urent blod!

   Og så står det om Jesus, (Han som du har som din tilflukt,) i en sang, helt i samsvar med Guds ord: «Å hellig håp! Å sanne, sikre løfte. Fra Ham som aldri skifter sinn og art!» S.B. 559.