«Dere er jo døde -» (v.3a). Skriften taler om to slags død som har med livet her i verden å gjøre. Det er altså en død vi har del i her og nå. Enten den ene eller den andre.

   Den ene omtaler Paulus i Ef 2 der han taler om vantroens barn, som er døde, og det er de i synder og overtredelser. Man har sitt liv i det syndige vesen. Man kan bøye og tøye på dette vesen i en viss grad, men det forblir det samme, enten det kaster seg ut i allslags utskeielser eller det lever etter strenge moralske normer. Det er styrt av driftene og innskytelsene som kommer fra det gamle menneske. Og dette stammer igjen fra høvdingen over luftens makter, djevelen. (Ef 2:2).
   Han er virksom i vantroens barn, kan vi lese der. Virksom! Og han er virksom der hvor det gamle menneske får utfolde seg. Til og med når det kan si som Paulus før sin omvendelse: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» I denne i alle deler lysende rettferdige mannen var det altså djevelen som var virksom. Det ser vi av hans forfølgelse av de troende. Hans forfølgelse av de troende (evangeliet), var i hans egne øyne en sann og rett gudsdyrkelse. Og vi må ikke tenke at dette var noe som døde ut ved Paulus sin omvendelse. Det vil si, at det ikke har eksistert siden. Hva ånd er virksom i min og din gudsdyrkelse? «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» Det var døperens spørsmål til den tids gudsdyrkere, og det er et like aktuelt spørsmål til meg og deg i dag!

   Gi ikke djevelen rom står det. Det er talt til de troende! Du kan gi djevelen rom. Og det som helt klart viser at en gir djevelen rom, det er dette at en begynner å gi hans rike, verden, rom. Verdens fyrste, det er ham. Den ånd og det vesen som regjerer verden, det er ham i virksomhet. Vi leste om noe av det her: «- utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse (v.5b) - vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre.» (v.8b-9a).

   Når slike ting får utfolde seg, er det altså djevelen som har fått rom. Da er det den ånd som får prege deg, den ånd som drar ditt blikk imot de ting som er i verden og gjør deg likegyldig overfor det som har med Guds rike og sjelens frelse å gjøre. Og dette bærer sin frukt, til åndelig død! – som vi leser det i Rom 8:13).

   Når ikke djevelen frem på denne veien, så sender han deg gjerne ut på en annen: Hvor du nettopp er opptatt med det du mener hører Guds rike til og strever med å legge disse dårlige egenskapene av deg. Inntil den dagen du kanskje kan si som Paulus: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» Men uten Kristi kjærlighet! Den gang var ikke Paulus, Paulus, men Saulus fra Tarsus, død i synder og overtredelser til tross for all sin selvopparbeidede fromhet.

   Da Saulus var blitt Paulus, hadde han fått del i et helt nytt liv, guddommelig liv! Men han hadde også fått del i noe mer, som en ikke hører så mye om i forkynnelsen i dag. Han hadde fått del i en helt ny død. Døden ifra synder og overtredelser. Som han skriver her: «Dere er jo døde.» (v.3).

   Vi har som troende ikke «bare» fått del i Jesu liv, men også i Hans død, døden bort i fra det gamle livet (menneske). Noen annen virkelig seier over synd kan ikke ses i Skriften. Noen annen helliggjørelse kan ikke ses i Skriften, enn denne at jeg er død og oppstanden med Kristus.

   Men da søker jeg vel det som er der oppe da? Nei, ikke uten videre. Det forstår vi av Paulus sine formaninger her. De må minnes om dette! Hva som hører det gamle menneske til og hva som hører det nye til. Det nye streber etter det som er der oppe, for der har det sitt hjem. Her er det i fremmed land. Og hør hvilken vei han pekte ut for disse som det hang så mye skrøpelighet og synd ved: «Lyv ikke på hverandre; Dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde.» (v910). Dere har! I og med troen på Jesus. La det få rom!

   Bli hva du i Kristus er, var det vel Luther som sa. Og dette skjer, har Herren selv sagt, ved at dere blir i mitt ord, i min kjærlighet, (Joh 15). Altså, Hans kjærlighet til deg - den som lyser som en sol på himmelen på Golgata kors! - se nå virkelig på det nå!
   Hva er jeg så i Kristus? Jo, blant annet, død ifra synder og overtredelser. Ja, men nå ser jeg så mye av disse dårlige ting i mitt liv? Ja, men du er død ifra det. Det tilregnes deg ikke for Jesu skyld, Han som du har fått ta din tilflukt til. Det er Hans liv og Hans død som gjelder for deg hos Gud. Når Kristus vårt liv åpenbares, vitner Skriften.

E.K.

   Det er altså ikke synden i oss som er død, men det er vi som er døde ifra den, ved Jesus Kristus. Så de som har seier over synd på en slik måte at de ser stadig mindre synd hos seg selv, er tydeligvis inntatt av en ånd som fører til frafall fra Kristus. Og her er det vel grunn til å være på vakt i dag? For du ser så mye av dette. Kraft til å seire, kalles det gjerne. Og vi må da også tenke på Herrens ord: «Når Menneskesønnen kommer igjen, mon Han da vil finne troen på jorden.»

   Men det som jo er vel så farlig for oss, er sløvheten. Dette søvndyssende som likesom legger seg innover oss og sløver en, til en blir mer og mer likegyldig og likeglad.

   Jeg vet ikke om du har opplevd å bli vekket i din beste søvn? Da du sov som dypest. Å, du er så likeglad med alle ting bare du kan få slumre inn igjen. Om det så var en fare som truet, bare du kunne få krype ned i dyna og få slumre videre. Det er likesom som om hele kroppen sover.

   Slik også åndelig. Det du før levde helt og fullt i: Guds tuktende og vekkende ord som du tok imot med glede, selv om det smertet, det er blitt så ubehagelig, og du søker mer og mer å unngå det. La meg få slumre! Og så går det hele sin skjeve gang, og etter en tid så synes du til og med at det slett ikke går så verst, og så blir du stadig mer djerv i forhold til nye og andre åndsretninger, som tidligere var fremmede og skremmende for deg.

   Du kan likesom ha det med deg, vet du, som en lekse lært fra skolen, men det er ikke hva det er spørsmål om her - men er dette selve livet for deg? Din glede, din fred, ja, det som betyr noe fremfor alt annet? At Kristus, Guds slaktede lam, sitter der oppe ved Guds høyre hånd.

   «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i Ham.» (Kol 2:6). Ja, hvordan tok vi imot Ham som Herre? Jo, den dag vi sto der i all vår synd og fikk se at Herren vår Gud var ikke en stor opphøyet person på den måten som verdens herskere er det, de som legger byrder på deg og krever lydighet. Men Han er lammet som gav sitt blod for deg! Gav sitt liv, for deg! En slik Herre er Herren! En som gav alt for meg! Er det slik jeg vandrer med Ham i dag? Hvis ikke, så trenger jeg den påminnelsen, om jeg ikke igjen skal gli inn i fortapelsens mørke, hvor alt bare er forvirring. «Se det Guds lam som bærer verdens synd.»

   Tenk slik skal vi få ta imot Jesus, og slik skal vi få vandre i Ham helt frem! Han gav seg selv for meg!

   Fører ikke dette budskapet ditt hjertes blikk imot himmelen, der hvor Jesus er?

   At der er gater av gull, krystallhav og slikt, det er sikkert bilde på noe veldig fint, men det forstår jeg så lite av. Det som gjør himmelen til himmel for meg, det er at Jesus er der!

   Du kunne piske et menneske til blods, og du kunne true med alle fortapelsens redsler. Det kunne ikke få det til å søke det som er der oppe, det vil si, elske Herren! Mange går under trellefrykten og arbeider på sitt vis på å nå himmelen, men kun for å berge seg selv. De tjener seg selv som alle de andre. Men budskapet om Gud som gikk til Golgata kors med mine synder, fordi Han tenkte på meg (l Joh 4, 10, 4, 19), det kan trekke mitt hjertes blikk imot himmelen.

   Og så slutter da også Paulus av med dette ordet: «La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!» (v.15). Til den! Kristi fred! Og slett ikke vår egen. Den som vi etter mye møye kanskje kunne få roet oss til. Men Kristi fred. Den fred som Han eier, Han som er fullkomment rettferdig og hellig, og derfor ikke har noe å skjule for Gud som allting ser. Og det Han er, er Han for oss. og det Han eier har Han gitt oss. Den fullkomne fred – Jesu fred! Som ikke gis etter fortjeneste, men av nåde til den som trenger det! Og blant dem er vel du?

   La den råde i hjertene deres, for til den ble dere jo kalt.

   Og vær takknemlige!