Noter her

Pierre du Moulin (Petrus Molinæus):

Den rettferdiggjørende tros virkelige vesen.
(Oversatt fra fransk av Erik Pontoppidan).

Den frelsende tros natur er beskrevet klart i de nederlandske reformerte kirkers bekjennelse, hvor det i art. 22 heter: »Den sanne tro er den, som griper om Kristus og all Hans fortjeneste, tar imot Ham som sin frelser og ikke søker annet enn Ham.«

Men de, som beskriver troen som en sikker visshet, hvormed den kristne til stadighet tror, at hans synder er tilgitt ham i Kristus, de har etter min mening ikke forstått troens natur rett. De beskriver snarere troens fullkommenhet enn dens egentlige vesen.

På samme måte er det ukorrekt å si, at troen er en sikker overbevisning om frelsen i Kristus. Denne faste overbevisning er nemlig den høyeste form for tro, men ikke troens vesentligste form. Det vesentlige ved troen kan sammenfattes i følgende tre punkter, som alle er inneholdt i den før siterte bekjennelse: 1) Å gripe om Kristi fortjeneste, 2) Å tilegne seg Ham som sin frelser, 3) Ikke å søke frelse i noe utenfor Ham.

Men dette finnes jo også hos dem, som tviler og bever. Og hvem vil benekte, at den månesyke. gutts far hadde den frelsende tro, da han gråtende utbrøt: »Jeg tror, hjelp min vantro!« (Mark. 9,24). Derfor er det meget uklokt å lære barn og enfoldige mennesker, at troen er en hel og full overbevisning om, at deres synder er dem forlatt. For det er jo det samme som i et sprang å komme fra det nederste trappetrinn til det aller øverste. Av den grunn skjer det ofte det, at mennesker, som er nye i troen, mister motet med det samme. Ja, også mange, som er kommet et godt stykke frem ad troens vei, plages i samvittigheten, fordi de har fått den oppfattelse, at hvis de ikke er fullt forvisset om deres frelse, da har de slett ingen tro. Imidlertid er sannheten ofte den, at den sanne tro nettopp finnes i rikt mon hos dem, som er minst tilfredse med seg selv. For det er umulig å sørge over, at man mangler tro, uten allerede å ha troen. Eller sagt på en annen måte: Det er umulig å vite, at man kun har en smule tro, uten først å eie troens sanne vesen. 1)Nå er det langt fra vår hensikt å etterlade folk i tvil og uvisshet (som papistene gjør) ved å berøve troen dens visshet og faste tillit, som er grunnlaget for all vår trøst. Tvert i mot formaner vi de troende til av alle krefter å strebe etter vissheten om, at Gud er forsonet med oss i Kristus. Vi lærer, at man ikke skal bli stående ved en alminnelig kunnskap om Kristus og Hans velgjerninger (for det er papistenes falske, udugelige og tørre tro). Men man skal tilegne seg Kristi velgjerninger så meget og så vedholdende, som det er mulig. Og når man så allikevel synes, at ens fortrøstning og tillit er svak og skrøpelig, må man alvorlig og uten opphør bede Gud om, at Han vil tale om fred til vår sjel, og at Hans Ånd vil vitne sammen med vår ånd, at vi er Guds barn (Rom. 8,16).

Denne Guds Ånd er den forjettede Helligånd og pantet på vår arv (Ef. 1,14). Derfor er denne Ånd like så ufeilbarlig som Gud selv; for det er Gud, som taler i vårt hjerte. Vi må derfor ta avstand fra den mening, Bellarmin gjør seg til talsmann for, når han hevder, at Helligåndens vitnesbyrd kun kan gi en formodet visshet om rettferdiggjørelsen.

Det er den samme forskjell mellom disse to slags tro som mellom å bede og å få, å søke og å finne. Gjennom den første griper vi om Guds løfter, og gjennom den annen besegler Gud sine løfter i vårt hjerte. Vi kan kalle den første en tilfluktstro og den annen en følelsestro. Tilfluktstroen søker Guds nåde i Kristus, og følelsestroen fornemmer, at denne nåde er beseglet i hjertet. Og det er tydelig, at de to er forskjellige.Denne lære er ennå ikke blitt behandlet så grundig i vår kirke, som den burde. Derfor - og for å trøste bange sjeler - vil jeg her klart hevde, at tilflukten, den bevegelse i hjertet, som i sin nød griper etter Guds nåde i Kristus, er det egentlige middel til rettferdiggjørelsen, ja, den er troens egentlige vesen. Jeg fremsetter følgende grunner til dette synspunkt:

1: Løftene er ikke gitt til den siste, men til den første slags tro. Det ses av bl.a. Ap.gj. 2,21: »Og det skal skje, at enhver, som påkaller Herrens navn, skal frelses.« Matt. 11,28: »Kom hit til meg, alle I; som er trette og tynget av byrder, og jeg vil gi dere hvile.« Joh. 6,37: »Den, som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.« - Disse skriftsteder viser, at forjettelsene gjelder den, som kommer, det menneske, som søker sin tilflukt til Gud gjennom Kristus. Derimot finner jeg intet ord i Bibelen, som sier, at frelsesvisshet kun gis til dem, som kommer frimodig, og som har Guds Ånds vitnesbyrd om deres frelse. 2) For alle Bibelens formaninger til og eksempler på en hellig frimodighet og visshet skal tjene til å styrke troen og gjøre den mere fullkommen, likesom de også skal overbevise dem, som lærer tvil og ikke tro. Men dette betyr på ingen måte, at mennesket skulle bli rettferdiggjort, fordi det har visshet om sin frelse.

2: Når vi undersøker saken nøye, forholder det seg sådan, at løftene ikke rekkes til dem som finner, men til dem som søker. Å finne er jo belønningen for å søke, »Søk, så skal dere finne« (Matt. 7,7). Og det ville være urimelig å si, at det evige liv kun skulle loves dem, som har funnet det. Det menneske, som ved Helligåndens vitnesbyrd er overbevist om sin frelse, har allerede funnet sin frelse. Og hvis alle troende alltid kunne finne pantet på denne frelse i deres hjerte, så hadde de ikke lenger bruk for Guds løfter. Men da vår tro er svak og ufullkommen, er det stadig nødvendig for oss å søke det, som vi har funnet.

3: De, som sier, at man kun kan ha den rettferdiggjørende tro, hvis man har visshet om sin frelse, de motsier seg selv. For i virkeligheten sier de dermed: For at du kan bli rettferdiggjort for Gud, må du føle og fornemme, at du er rettferdiggjort. Men denne setning strider jo mot all fornuft. Forholdet er det omvendte: Man må være rettferdiggjort, før man kan føle og erfare rettferdiggjørelsen. 3)

4: Det er derfor nødvendig å skjelne mellom troens to forskjellige funksjoner. Med den første griper vi om Kristus (actio directa), med den annen erkjenner vi vår egen tilstand og fornemmer, at vi er i Kristus (actio relexa). Med den første tror vi i egentlig forstand på Kristus, med den annen får vi visshet om, at vi tror, og derfor faller den tro, som har grepet om Kristus, blidt tilbake i seg selv. Nå er det imidlertid mange mennesker, som virkelig er kommet til Kristus, men som ikke føler det. Disse mennesker er ikke desto mindre rettferdiggjorte. For det er ved troens første funksjon (actio directa) vi blir rettferdige. Vi blir nemlig rettferdiggjorte, ikke fordi vi føler, at vi tror, men fordi vi tror

5: Hva vil det da si: å tro til frelse? Ikke annet enn å ta sin tilflukt til Gud gjennom Kristus. Jesus sier jo selv: »Jeg er livets brød. Den, som kommer til meg, skal ikke hungre; og den, som tror på meg, skal aldri tørste« (Joh. 6,35). Disse ord viser tydelig, at det »å tro« og »å komme« er det samme, og at alle de, som kommer til Jesus, får del i det evige liv. Også v. 37: »Den, som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort« lærer oss, at vi må forstå troen som det å komme til Jesus.

7: Troens kraft viser seg tydeligst der, hvor visshet og fred i samvittigheten (actio reflexa) ikke gir seg til kjenne. Det er ikke så underlig, om vi stoler på Guds godhet, når Han sier til vår sjel: »Jeg er din frelse« (Slm. 35,3). Men det er ros og forundring verd, at vi holder fast ved Gud, når Han skjuler sitt ansikt for oss.8: Da tro er »fast tillit til det, man håper, overbevisning om ting, man ikke ser« (Hebr. 11,1), kan man ikke nekte, at det er å ha tro, når man griper Guds nåde i Kristus, selv om man verken ser eller føler den. Men de, som gjennom Helligåndens indre vitnesbyrd er nådd frem til en tro, som er full av lys og trøst, de vandrer ikke alene i troen, men på en viss måte også i beskuelse. 

Jeg mener da i disse åtte punkter å ha gjort rede for, at troens rettferdiggjørende vesen består i vår tilflukt til Gud på grunn av Jesu Kristi fortjeneste, og ikke i det enkelte menneskes visshet om sin frelse. For selv om disse to ting henger nøye sammen - sådan at vår tilflukt til Gud gjennom Kristus først blir fullkommen, når den i oss skaper visshet om vår frelse - så blir vi allikevel ikke rettferdiggjorte ved denne visshet, men ved vår tilflukt til Kristus. Grunnlaget for vår rettferdiggjørelse er, at vi søker frelsen i Kristus og helt forlater oss på Ham - hva man jo også kan gjøre med frykt og beven, likesom en dødsdømt helt gir seg kongens nåde i vold, selv om han er bange for å miste livet.

Sant nok bør man skamme seg over sin tvil (frykt). Men ikke desto mindre er den et sikkert tegn på den rettferdiggjørende tro, likesom svakhet er et tegn på, at mennesket stadig er i live. Den, som bekymrer seg for og tviler på sin frelse, han har også gudsfrykt, selv om han på en måte misbruker den og forvandler den til angst. Men under alle omstendigheter er denne gudsfrykt en virkning av troen. Derfor mener jeg, det er farlig å lære folk, at troens rettferdiggjørende egenskap og vesen består i, at man er overbevist om sin egen frelse. Mange er havnet i dyp fortvilelse på grunn av denne lære. Og en teolog, som har en sådan oppfattelse, er heller ikke i stand til å trøste og styrke et bevende hjerte uten først å kaste sine egne meninger over bord. For til sist må han jo innrømme, at troen ikke er ens hos alle mennesker, og at mennesket ikke frelses på grunn av sin visshet, men på grunn av Gud, som for Kristi skyld er nådig mot oss. Og så lenge et menneske søker sin tilflukt hos denne faste støtte, har det fintet å frykte. Vel er den bevende tro syk, siden den ikke fryder seg i sin Gud. Men den er stadig levende, så lenge den støtter seg til Gud.

Det, som har vært anledning til denne villfarelse, er, at man har misforstått ordene i Jak. 1,6-7: »Men han skal be i tro, uten å tvile; den, som tviler, ligner nemlig en havets bølge, som jages og kastes hit og dit av vinden; og et sådant menneske må ikke vente å få noe fra Herren.« Disse vers tolker man på den måte, at den, som har tvil og frykt, ikke skal vente å bli rettferdiggjort. Men det er en forkjært slutning å dra. For det første taler Jakob på dette sted ikke om dem, som søker frelse, men om dem, som ønsker visdom. Og for det annet blir saken helt klar, når vi også leser det etterfølgende vers: »en tvesinnet mann, som han er, ustadig på alle sine veie« (v. S). En tvesinnet mann er et menneske med et dobbelt, et delt hjerte. Det tales altså her om et menneske, som ikke helhjertet holder fast ved Kristus, men som deler sitt hjerte mellom det sanne og det falske, ja, som endog er i tvil om, hvorvidt han skal stole på Gud eller ei. Et menneske med en svak tro har imidlertid ikke fortjent å få økenavnet »tvesinnet« heftet på seg, så lenge han oppriktig stoler på Gud og ikke søker frelse i noen annen enn Kristus alene.
Videre vil jeg nevne, at det også finnes andre klare vitnesbyrd om den rettferdiggjørende tro, nemlig alle helliggjørelsens gaver, som springer ut av troen. For troen er virksom i kjærlighet (Gal. 5,6). Overalt hvor du møter kristen godhet, en utilslørt gudsfrykt, en brennende kjærlighet, en oppriktig iver etter å ære Gud, da kan du si det samme, som Jakob sier om Abraham: »Du ser altså, at troen virket sammen med hans gjerninger, og ved gjerningene nådde sin fullendelse« (Jak. 2,22). Alt, hva som er i oss av godt, er en virkning av troen.

Men for at ingen skal beskylde meg for, at jeg forsvarer enhver tvil, så vil jeg ytterligere si, at den faste tillit ikke alene er rettferdiggjørelsens fullkommenhet, men også selve dens natur. Men ettersom troen retter seg mot to mål, nemlig Kristus og Kristi velgjerninger, så er den faste tillit ikke like nødvendig i begge tilfelle. Kristus er troens første mål, frelsen det annet. Håpet retter seg først og fremst mot det fremtidige (Rom. 8,24), hvorimot troen ser på det nåtidige og nærværende. Troens mål er Guds kjærlighet i Kristus. For frelsen virkeliggjøres først i den kommende verden, men Kristus har vi del i allerede i denne verden.

Hva angår troens annet mål, frelsen, så bør man også regne helt og fullt med den. Men om denne tro nå ikke er så sikker og fast, som man gjerne ville, så betyr det ikke, at man ikke har noen rettferdiggjørende tro, når man blott av hele sitt hjerte griper om troens første mål, Kristus og Hans fortjeneste. For når et menneske rettferdiggjøres, skjer det gjennom tro på Kristus. Men troen på Kristus vil alltid, før eller senere, medføre en overbevisning om frelsen. Det uttrykker Paulus på denne måte: »Da vi nå er rettferdiggjorte av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus« (Rom. 7,1).

Gud gi oss nåde til å holde »den tillit, vi hadde i begynnelsen, urokkelig fast til det siste« (Hebr. 3,14). Og måtte vi alltid rette »vårt blikk mot Jesus, troens banebryter og fullender« (Hebr. 12,2). Da kan vi være overbeviste om, »at Han, som har begynt sin gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag« (Fil. 1,6).

Til toppen