Noter

1) Når Luther taler om troen, kaller han den som regel en sikker, fast og frimodig tillit. Dette er nettoppden frelsende tros frukt, men på ingen måte dens egentlige vesen. For at ikke noen skal få den tanke, at Moulins skrift strider mod Luthers lære, er det nødvendig å gjøre oppmerksom på følgende: På Luthers tid hadde det sneket seg en falsk lære inn i kirken, en papistisk tvil - tro, som gikk ut på, at ingen kunne oppnå visshet om Guds nåde. Derfor har Luther skrevet så ivrig om den sikre, himmelske tillit (som vi før kalte den triumferende tillit), som er den høyeste grad av tro og således den, som best imøtegår den papistiske tvil. I det øvrige er Luthers skrifter fulle av trøst for dem. som har en svak tro, og det er ikke den minste motsetning mellom hans tanker og Moulins fremstilling.

2) Moulin hentyder her ganske tydelig til Helligåndens åpenbare og direkte vitnesbyrd. som jeg har beskrevet i Del II av denne bok, og som ikke straks blir alle rettferdige og troende til del. Men om noen spør, hvorvidt Helligåndens indirekte vitnebyrd, som f.eks. trangen til å be og Åndens kamp mod kjødet, kan finnes hos oss, da må ingen benekte, at dette bør være noe, som (unntatt i anfektelsen) hører alle sant troende til.  

3) Mange skribenter forsvarer ivrig den oppfattelse, at det er nødvendig å ha en sikker overbevisning om å ha mottatt syndenes forlatelse. Men denne overbevisning er en frukt av rettferdiggjørelsen, og den følger ikke alltid umiddelbart etter syndsforlatelsen. Aller minst er, den et middel til å oppnå rettferdiggjørelsen. En sådan tanke er urimelig, hva Moulin også ganske riktig gjør oppmerksom på.

Det ville være det samme som å spenne vognen for hestene. Ingen får syndsforlatelse, bare fordi han tror, han har fått det. Nei, det er helt omvendt: han tror den, fordi han har fått den.

Papistene gjør oss således urett, når de beskylder oss for å havne i selvmotsigelse. De sier bl.a. om oss: »Ved den rettferdiggjørende tro forstår sektene den besynderlige tro, at man i tillit til Guds løfter stoler på, at alle ens synder er forlatt for Kristi skyld.« - Disse ord er både sanne og usanne, alt etter hvordan man vil oppfatte dem. Papistene bruker dem kun imot oss og sier: »Se engang disse absurde lutheranere! De lærer, at man kan få syndenes forlatelse ved å tro, at synden allerede er tilgitt. Spør jeg, hvor jeg skal begynne for å kunne bli rettferdiggjort og få del i Guds nåde, så svarer de: Tro blott, at det er sådan. Er det ikke helt urimelig? Tenk at de kan si, at et menneske, som enda ikke er rettferdiggjort, skal tro, at han er det, for at han kan bli det!« - Men der tillegger man oss en mening, vi aldri har hatt. Vi vet, at troens tillit ytrer seg på to måter ved rettferdiggjørelsen: Før rettferdiggjørelsen retter tilliten seg mot Kristus (directe); etter rettferdiggjørelsen påberoper den seg den nåde, som den allerede har mottatt og hviler trygt i den (reflexe).

På denne måte har den frelsende tro to funksjoner ved rettferdiggjørelsen:

1) Når synderen har angret sin synd og sett evangeliets løfter, så tennes troen i menneskets hjerte ved Helligånden. Den løfter synderens hjerte opp og drar det mot Kristus. Og når mennesket i sin nød rekker etter og griper om Jesus og all Hans fortjeneste, har det omtrent disse tanker: O, du Guds lam, som bærer verdens synd! Din fortjeneste, din død, dit blod skal hjelpe meg i denne angst og nød. I dine hellige sår vil jeg skjule meg. Din død, din lidelse og fyllestgjørelse setter jeg mellom meg og Guds dom. - En sådan lengsel etter og tillit til Kristus kan først komme til uttrykk, når mennesket omvender seg. Det er den sanne tros første virkning, og når den inntreffer, blir mennesket rettferdiggjort, ved at Gud oppfyller sitt hellige evangelium på den stakkars synder, dvs. erklærer ham rettferdig og fri fra fordømmelsen for Jesu skyld, den frelser, som synderen i tro har tatt sin tilflukt til.

2) Etter rettferdiggjørelsen blir troens andre funksjon virksom. For når den botferdige synder ved troen er blitt rettferdiggjort for Gud, opplever han en frimodighet og fred i samvittigheten, så han nå føler seg rettferdig og kan trøste seg ved deri nåde, han har fått i Kristus.

4) Når man sammenligner dette med, hva forfatteren tidligere har forklart om troens rette grunn, ser det ut, som om han motsier seg selv. med mindre man antar, at han her med troens »rettferdiggjørende egenskap« ikke mener rettferdiggjørelsen selv, men vissheten om denne. Og så er motsigelsen kun tilsynelatende.