Andre klær!
   Ja, her lar Gud oss få et glimt bak forhenget. Inn i den virkelighet som de fleste ikke vet noen ting om. Men som Gud ville at alle skulle kjenne til.
   De tales mye om syner i dag, visjoner, men er det ikke direkte knyttet til Ordet, så vet du aldri sikkert hva det er. Dette vi leste her, er et syn Gud har gitt oss, og det er tre ting vi ser: 1. Josva i sin naturlige tilstand – de skitne klær. 2. Anklageren – han som viser til de skitne klær. 3. Den gjenfødte Josva – de nye klærne.
   Først de skitne klærne. Det var ikke slik som mange sier, at Josva var født i rene klær – de uskyldige små, som enkelte taler om – og så skitnet han dem mer og mer til etter hvert.  Nei, Josva var født i disse skitne klærne, og hadde alltid levd i dem. Det er det naturlige menneskes drakt fra unnfangelse til død, og inn i evigheten, om det ikke skjer noe bestemt underveis. «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd,» vitner David i Sal 51:7.
   Mennesket hadde disse helt rene klær engang, men så kom det ulykksalige fallet. Og fallet det var ikke noe som skjedde gradvis, men det var som et fall direkte i gjørmehullet. De var gjennom skitne i Guds øyne med det samme det hadde skjedd. Det ser vi ikke minst av den samtalen de hadde med Herren etterpå. Hvor de skyldte på hverandre og slangen – han vi møter igjen som anklageren i teksten her. De forsøkte å peke bort fra seg selv, når det gjaldt overtredelsen som hadde skjedd, men til seg selv, når det gjaldt forsvaret. Noen som kjenner seg igjen? De var blitt egenrettferdige – en ganske annen drakt enn den Gud opprinnelig hadde kledd dem i for å bli i bildet.
   De mente nå at de selv var i stand til å skjelne mellom godt og ondt, og følgelig holdt de seg selv for gode, og Gud som gikk imot dette for noe ondt. Hvor mange har ikke måttet late livet opp gjennom historien fordi han har gått imot denne tro på at mennesket er godt? Fordi det er så mye elendighet i verden, åpenbart forårsaket av mennesket, nøyer mange seg med å hevde at det er godt på bunnen.

   Denne skitne drakten har også en bestemt egenskap, som Peter skriver om i 1 Pet 1:18: «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,»
   Den går altså i arv – du er født med den! Og det som gjør det hele så alvorlig er at Guds vrede er rettet imot denne drakten. Den vekker avsky hos Ham! Derfor møter også anklageren – som vet dette - opp her – for å peke på alt dette utøy den er befengt med: Urenhet, misunnelse, sladder, baktalelse, selvhevdelse, hovmod, stolthet, ond lyst, egenrettferdighet, sinne, vold osv. Alt dette legger anklageren frem i retten, og se, her er det åpenbart i himmelen, innfor Hans trone som er hellig! Det er en som bringer din synd frem for Gud. Du kan vel skjule den for naboen, men den er åpenbart i himmelen. Hva da om ingen har noe forsvar for deg? Forsvare deg selv kan du jo ikke, når sant skal sies.
   Å, disse forferdelige skitne klærne – har du noen erfaring med dem? Som en eldre mann fra Kragerø fortalte meg for mange år siden nå, om en vekkelse som gikk der i sin tid: Jeg lå og gravde i hagen, og jeg følte meg like skitten som jorden jeg gravde i, sa han. Jeg har også den den samme erfaring, hvor skal jeg skjule meg for Gud?
   Hør om disse som gjør denne erfaring for sent fra Åp 6:15-17: «Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?»
   Personlig tror jeg denne dag er svært nær!
   Disse klærne kleber til deg og er ikke til å få av! Har du virkelig forsøkt å rense deg for synd? Det blir i beste fall en slik ytre pynting. Du vet, disse klærne fra fallets dag tjener også som et panser mot Guds ord. Derfor kommer Han også med lovens hammer: Hvor er du? Hva har du gjort? Han slår en sprekk, så litt av lyset kan falle inn, og utøyet begynner å røre på seg – det som trives i mørket. Og der du står for Gud i skitne klær med dommen i ditt eget hjerte – nå er det ikke Josva, men du – der står også en anklager ved din høyre side. Den frekke djevelen – han som er årsak til hele elendigheten, våger å stige frem som anklager. Djevelen, Satan – navnet betyr visstnok baktaler/bakvasker. Det skulle vi nok tenke mer på. Han står og baktaler brødrene! Han kommer til deg og hvisker deg i øret om den og den person. Han forderver alt han kommer borti. «Gi ikke djevelen rom,» leser vi i Ef 4:27. Han vil inn og ødelegge for Guds rike.
   Du, dersom det er noe med en bror, så se etter om det er uenighet om det ene nødvendige eller noe som har med det å gjøre – hvis ikke kast det fra deg, for din egen del, iallfall. Det er ikke verd å ødelegge i Guds rike her på jord for.
   Djevelen, slangen, det er ikke rare åpningen som skal til før han smetter inn i tankene, med sikte på hjertet. Å du, hvor mye vi tillater ham å ødelegge iblant oss. Men i Jesu navn må han ut. Hva er vi ett i, vi som har fått del i frelsen?

E.K.

   «Så lot Han meg se Josva, ypperstepresten, som stod foran Herrens engel, og Satan som stod ved hans høyre side for å anklage ham.» (v.1).
   Misunner du Satan denne plassen? La han få lov til å ha den for seg selv, det er ikke du som skal stå der og anklage den som Gud har frikjent.
   Det står en ved din høyre side og anklager deg for Gud – og alt det han anklager deg for, må du også gi ham rett i. Det stemmer bare så altfor godt! Men det står en ved Guds høyre side også – og det er vår redning. Ikke at vi kan tilbakevise Satans anklager, og vårt eget hjertes, og vise at denne drakten i virkeligheten er ren. Nei, men det er en som taler din sak, og vil svøpe deg i sin egen drakt. En som har deg vunni så rein ei drakt!
   Og når Herren taler om dette, sier Han: Se! Se, jeg går opp til Jerusalem! Se, det Guds lam! Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg! Og som vi leser det her i vår tekst: «Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» (v.5).
   Hva fikk Josva da se? Jo, han fikk se Ham som nå sitter ved Faderens høyre hånd. Han er åpenbart i Åpenbaringsboken 5:6: «Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.»
   Likesom det hadde vært slaktet! Slik åpenbares Han for tronen! Se, sier Herren. Jeg tar din misgjerning bort! Det var det Han så gjerne ville du skulle få hvile i. «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» - leser vi i Matt 11:28. Hvile i det, slik som du er! Her kreves ingenting! Men hør! – sier Herren. Skulle du ikke våge å la Herren ta seg av det.
   Vi føler det gjerne som vi synker da, når vi må slippe vårt eget. Vi har likesom en så inngrodd tro på vårt eget – noe som særlig åpenbares når vi skal gi slipp på det.

   Du, har du noe å holde fast på? Holder det for Gud? Kan du komme frem for Gud med det? Kanskje vi skal repetere hva Guds ord forkynner oss: Det eneste som holder for Gud er Jesus! Er det Han og Hans gjerning du kommer frem for Gud med, eller har du noe mer å legge ved siden av på alteret? Et enkelt spørsmål det. Du, som forkynner er nok mer utsatt enn andre, men det åndelige kan være det farligste.
   En er opptatt med Guds ord, en virker og taler, og synes kan hende jeg får lys over så mange ting, ser ting i tiden, åndssituasjonen i lys av Guds ord osv. Men plutselig så dukker det opp en liten gnagende orm – det er bare tre ord: Den første kjærlighet! Da raser alt det andre sammen. Ikke at det ikke er bra ting, men det kan ikke bli stående for Gud, ved hva det er i selv. Det enste som holder for Ham er Hans kjærlighet til meg, og den er åpenbart meg i Jesus Kristus – og da fremfor alt ved Hans kors.
   Midt i all min åndelige syssel, kan jeg ha kommet langt fra det første! Er det lenge siden du har vært innved kilden?
   «Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg,» leser vi videre i Åp 2:5.
   Her, og bare her, blir vi alle like små, og tjenere for hverandre. Der det kommer noe i tillegg har djevelen fått rom. Renkesmeden som er kommet for å stjele, myrde og ødelegge.
   Å du, hvor små vi i virkeligheten er, når det kommer til dette. Jeg kan bare synde og fare vill, som Luther sier. Ja da trenger en noen til å ta vare på en, ikke sant? En slik en er Jesus!
   Hvordan tror du Josva følte seg der han sto for Guds engels ansikt? Jo, du vet det, ikke sant? – Med rette anklaget, og ikke kan jeg si eller gjøre noe fra eller til for å forbedre min situasjon: Jeg er med rette funnet å være en synder, det er sant. Og så ser vi hvem som gjør noe i den situasjonen: «Og engelen tok til orde og sa til dem som stod foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel stod der.» (v.4-5).
   På Golgata kors tok Han av deg de skitne klærne, og i oppstandelsen kledde Han deg i høytidsklær.
   Se, sier Herren – i Jesus Kristus ALT! Jesus er full pakke, for å bruke et slikt uttrykk. Hans tilstedeværelse her på jord, fra unnfangelse til død og oppstandelse, er hva Faderen har gitt deg som uforskyldt gave.
   Rom 4:25, til slutt: «- Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.»
   Si meg, hva ønsker du mer?