Tilbake            
                                               3 søndag i treenighetstiden

 

 




Vi skal kalles Guds barn

1 Joh 3:1-3

   1 Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. 2 Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er. 3 Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren.

   Se! Apostelen oppfordrer menigheten og vil ha blikket deres rettet på noe helt bestemt – nemlig på Faderens store kjærlighet.
   Mange tenker på forskjellige ting, når de hører om Guds kjærlighet – konkret hjelp du har fått, bønnesvar, helbredelse, tegn og under de har sett osv. Vi kan riktignok se Guds kjærlighet også i slike ting, men det er ikke disse ting som er den virkelige og ufravikelige åpenbaring av Guds kjærlighet, og det er ikke frelse i å kjenne Gud gjennom dette, og det er heller ikke noe helt sant om vedkommendes gudsforhold som opplever det – for Gud lar sin sol gå opp over både onde og gode, lar det regne over både rettferdige og urettferdige, kan vi lese av Matt 5:45.
   Av det naturlige menneske, som i det hele tatt mener seg å tro på Gud, forståes Guds kjærlighet som noe som strømmer ut over oss alle – Han er god og hjelper oss i all nød, så du kan bare ta det med ro! – men hør du! -  dette er ikke evangeliet! Nei, det står i 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Ved dette! – merk deg det! Og det er dit apostelen vil ha menighetens blikk festet – på Ham som for dem gikk i døden, fordi det er ikke frelse i noen annen, eller noe annet. Og det er heller ikke helliggjørelse og bevarelse som kristen i noen annen eller noe annet!
   Ja evangeliet er godt til frelse – det er det gjerne skjønn enighet om – men så var det helliggjørelse og kristenliv da!
   Har du slike tanker, da skal du gi akt på det Johannes gjør her – han viser dem menigheten, de troende – de allerede troende og frelste - til evangeliet! Hva Gud i sin nåde har gitt oss i Ham! For en menighet og en enkelt troende som mister evangeliet, den første kjærlighet av syne, kommer lenger, som det gjerne heter da, og legger det mer og mindre bak seg, er på den åndelige døds vei.
   Efesusmenigheten, som vi leser om i Åp 2:4, hadde forlatt sin første kjærlighet, og Jesus sier til dem: «Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg -» Frafall, og de trengte til omvendelse! I dag ser du faktisk de frafalne ofte gå for å være de mest åndelige! Viderekomne kristne! – som nevnt, de som har sin trøst og store glede i nådegaver, tegn og under og lignende. Men den levende kristne har sin glede i Guds usigelige gave - som er Kristus!
   Jeg vil spørre deg: Er det ikke godt å være hos Jesus? «- gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!» sier Jesus til sine disipler i Luk 10:20. De var blitt så begeistret over hva de kunne utrette i Hans navn. Se, hva vi er blitt og kan! Riktignok i Jesu navn, men det er nå vi som gjør det, da! Og så blir trykket så snart liggende på vi.

   Det står noen vers i Åp 20:14-15: «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.»
   Altså all mulig grunn til å glede seg over, og forsikre seg om, det ene nødvendige: Er mitt navn skrevet der, I din bok Herre kjær? Her var nemlig ikke spørsmål om dine nådegaver, tjeneste, eller noe av den sorten, men kun om
én ting: Er ditt navn i Livets bok? Denne Livets bok, skriver den gamle Johann Arndt, er ikke en bok det er skrevet i med penn og blekk, men det er Guds hjerte!
   Så skriver også Paulus til menigheten i Korint, som var blitt så opptatt med nådegaver, tegn og under – ja, apostelen skriver endatil at de gjerne tok imot en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium. Skal si de var blitt åndelige! Til disse skriver han: «Jeg ville ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og Ham korsfestet!»

E.K.

   Stakkars mennesker som blir så snart ferdig med dette underet. Men den som har fått syn på det – Han som henger der på korset er Guds selv, i mitt sted! – det menneske er frelst! – det menneske er blitt et Guds barn! – for, som Johannes skriver i evangeliet, det er de som tror på Hans navn. Og dette menneske vil erfare en spesiell ting: «Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham.» (v.1b). En blir en fremmed i verden. Omgivelsene forstår ikke forskjellen på religiøsitet og kristendom, forstår du. Religiøsitet – hva du kan yte og få til, gjennom åndelige øvelser og virksomhet, kristendom – hva Jesus har gjort.
   De må lide på grunn av den veien de er kommet inn på, og det er en lidelse som ikke hele den synlige menighet har del i, men bare dem Herren ved sitt evangelium har tatt bolig i. Og det skal vi se på utfra Herrens ord, at ikke alle som sier Herre, Herre, går inn i Guds rike, men kun de som har sett Faderens store kjærlighet til dem åpenbart i Sønnen, og ved det er kommet til tro på Hans navn, som jo er et frelsernavn!
   Johannes skriver i sitt 2 brev, vers 4: «Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, etter det bud vi har fra Faderen.»
   Funnet noen! Dette er skrevet til en urmenighet! Det sto ikke alltid så bra til den gang heller. To flokker side om side, tilsynelatende på vei til samme mål, men altså ikke på samme vei.
  
Også de på den brede vei opplever den trengsel og elendighet som hører syndefallets jord til, men de opplever ikke trengsel på grunn av den veien de er på. De kjenner ikke til Guds barns trengsel, i deres strid med verden, djevelen og sitt eget kjød.

   «Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren,» leser vi i vers 3 her i teksten vår. Men hvordan rense seg selv? Hvordan gjør du det? For du gjør vel etter Guds ord her, du som bekjenner Jesu navn, ikke sant? Det går tilbake til vers 1: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi!» I Sak 13:1, finner vi et løsenord for dette: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.»
   Det finnes kun
én renselse fra synd, og det er Lammets blod. Som engelen sa til ypperstepresten Josva i Sak 3:4, der han sto for Herrens engel i skitne klær: «Og engelen tok til orde og sa til dem som stod foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.»
   Derfor – se, hør og lev i evangeliet!

   Men det gamle naturlige menneske, tar ikke imot evangeliet. Det vil ha grunn i seg selv for Guds gunst - Gud skal elske og velsigne meg for min skyld! - med grunn i meg!. Prøv deg selv på dette! Derfor reiser det seg imot evangeliet, og krever å få leve, krever sin rett. Den rett det fikk av djevelen i Paradis egentlig, da det selv ville være som Gud. Derfor også denne for kjødet så ydmykende vei tilbake til Paradiset – alt – absolutt alt! – i en annen person!
   Men midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn, og hver hjelp’løs seiler vinker inn til frelsens trygge havn!

   Så et trøstens ord fra Herren til sine barn: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er.» (v.2).
   Det er verd å holde ut for! Må Gud gi oss nåde til det!