Menigheten
og hyrdene 1 Pet
5:1-4 1 De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også
har del i den herlighet som skal bli åpenbart: 2 Vokt
den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den,
ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for
ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, 3 heller ikke som
herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir
forbilder for hjorden. 4 Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere
få ærens uvisnelige krans. |
Ikke mye – nei,
overhodet ikke noe – av kjekkasholdningen å spore hos Peter her nå.
Nei, nå hadde han gått i skole – Den Hellige Ånds skole, Han som åpenbarer
sannheten. E.K. |
Da tåler dere det så gjerne! Noe så tragisk! Menigheten som –
når den er som den skal – er sannhetens støtte og grunnvoll, som vi
leser i 1 Tim 3:15, får her det vitnesbyrd at den tåler så gjerne å
få forkynt en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium! Er redd det ikke er noe ukjent fenomen iblant oss i dag heller! Og en møter ofte i de sammenhenger ikke en frimodig ånd, men en frekk og freidig! Og nettopp dette er det vi ikke lenger sporer hos Peter, men tvert imot en ydmyk ånd som helt hadde bøyd seg inn under Herrens hånd, i den sannhets erkjennelse, at det ikke var Peter som kunne gjøre noe fra eller til i denne forunderlige vingård, men Herren alene. Gjerne ved Peter, så lenge Han fikk holde Ham bøyd under sin hånd, men ikke ved Peters påfunn. Det er dette Peter gjøres kraftig oppmerksom på ved den såkalte Taboropplevelsen, hvor Peter så freidig tilbyr sin hjelp. Vi kan lese i Matt 17:2-8: «Og Han (Jesus) ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og Hans klær ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med Ham.» Da møter vi den gamle og naturlige Peter her: «Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.» Godt at vi er her! Men da skjer det noe som du må legge merke til – nøye merke til!: «Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!» Han er den jeg vil virke alt som skal virkes ved! Og da skjer det noe med disiplene her: «Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke! Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.» Her fikk de en kraftig påminnelse om sannheten, men de måtte alle – og ikke minst Peter – gå mange runder før de ble værende på det sted, i den erkjennelse! Ja, apostelen Paulus- som kom inn i bildet senere – vitner at han ikke engang var i stand til det, å bli i den sannhets erkjennelse han så mektig hadde blitt opplyst om, men ville etter sitt gamle menneske vokse frem igjen og igjen, og måtte - for at han ikke skulle opphøye seg av de overmåte store åpenbaringer, han hadde fått, ha en torn i kjødet, en Satans engel som skulle slå ham, for at han ikke skulle opphøye seg.» (2 Kor 12:7). Vi kan savne denne ånd i den kristne forsamling i dag, så en heller er på nippet til å tale om den kristelige forsamling, og ikke den kristne! For en kristen er en som har del i den samme åpenbaring som apostlene hadde, og ender derfor opp, ikke svak og unnfallende, men ydmyk! Kristi lidelse for verdens synd – din synd – er den troende forsamlings fremste oppgave å forkynne! Mye annet kan være vel og bra sett i en rett sammenheng, men bare ett er nødvendig! Ta det til deg nå – den troende forsamlings fremste oppgave, gitt den av Herrens selv, er å forkynne deg syndenes forlatelse ved Jesus Kristi offer! Det er den Ånd vi behøver også i dag! - så vi på den siste dag kan få ærens uvisnelige krans! Kom til oss, du himmelske due, du milde Guds Ånd, kom her ned, så klart vi i Skriften kan skue: At Kristus for syndere led. |