|
Et vennlig folk Abraham befant seg blant
her – Hets barn som de kaltes her, hetittene. Dette folket nevnes flere steder i Skriften, men
da viser situasjonen seg å være annerledes. Da Moses står frem mange
hundre år etter dette, og skal på Herrens befaling føre israelsfolket,
som til da hadde vært slaver under egypterne, inn i det lovede land
– da er hetittene blant de folkeslag de
skulle drive ut av landet. Det vil si, blant de folkeslag hvor syndens
mål var fullt. Det kommer, eller iallfall kan komme alt etter hvordan
en ter seg, i enkeltmenneskers liv og i nasjoners liv, da det inntrår noe som heter at syndens mål er fullt. Da går
det meget raskt veldig galt!
Noe å ha klart for seg for
oss dette, både med tanke på oss selv, og med tanke på vårt land.
Når det gjelder hetittene,
så var det tydeligvis ikke alle som ble drevet ut - kan hende
hadde de tross alt en velvilje over seg med grunn i deres positive
forhold til Abraham? Kan hende. Men siden ser vi iallfall at en kriger
med en fremskutt stilling i Davids hær, Uria - som han så
ufint og svikefullt fikk tatt livet av, for å skjule at han
hadde drevet hor med hans hustru Batseba - han var hetitt. I 2 Sam
11:6, kan vi lese: «Da
sendte David dette bud til Joab: Send hetitten Uria til meg!
Og Joab sendte Uria til David.»
Vi ser flere eksempler på
det i Skriften – folk, hedningefolk som
har vært vennlige overfor Israel, men det varer bare en tid. Det er
noe der som ikke går sammen. Det er noe åndelig det der. Vi ser det
også i nyere tid – i vår tid. Da staten Israel ble opprettet i 1948
var den sosialistiske bevegelse – deriblant Det Norske Arbeiderparti
– blant deres nærmeste venner. Men som vi
jo alle vet i dag, det varte ikke så lenge. Det går bare ikke! Det
er noe nasjonene ikke har felles med Israel, nemlig forholdet til
Gud! Derfor oppstår igjen og igjen den striden som vi finner allerede
mellom Ismael, trellkvinnens sønn, og Isak løftessønnen
– det blir misunnelse, sjalusi, hedningen føler seg krenket ved det
at han ikke har samme forhold til Gud som dem – noe som er helt feil
og meningsløst egentlig, som vi skal komme inn på. Israelsfolket var
utvalgt av Gud først og fremst for at også hedningenes frelser skulle
bli født blant dem.
Som han vitner Simeon i templet,
der han står med Jesusbarnet i armene: «Herre,
nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine
øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et
lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.»
(Luk 2:29-32).
Du ser denne frelser ble
født til velsignelse for begge! Her fikk hedningen den samme adgang
som jøden – begge i og med Jesus. Som apostelen Paulus skriver i Gal
3:28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri,
her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.»
Vi kan si: I Ham har også
Ismael fått den samme rett! Men merk deg – i Ham! I Ham har
også du fått den samme rett – men igjen, merk deg – i Ham!
Noen tenker visst som så
– ut fra enkelte utsagn i Guds ord – at de skal stå seg vel med Gud
om de står seg vel med Israel. Men da har du bommet skjebnesvangert
faktisk! Det hjelper ikke å ha et vennlig forhold til Israel om du
ikke har et vennlig forhold til Jesus! Da regner du med Abraham som
kun jødenes stamfar, men Abraham er de troendes far, som vi
kan lese apostelens ord i Gal 3:9: «Så blir da de som har tro, velsignet
med den troende Abraham.» Uansett om de er jøder eller hedninger!
- det er troen på, tilflukten til, Jesus som er det avgjørende!
E.K.
|
Men her møter da den sørgende Abraham vennlighet hos Hets barn.
Og merk deg hva de sier til ham her: «Hør på oss, herre! Du er en
Guds høvding blant oss.» (v.6a).
Det var noe ved Abraham som
talte til dem altså. Slik merker også ikke-troende det, når de står
overfor levende kristne. Men som med hetittene,
så også med ikke-troende, dersom det ikke fører til at de bøyer seg
for Jesus, som den Han i virkeligheten er, utvikles et stadig mer
glødende fiendskap. Det går ganske enkelt ikke sammen. Ikke engang
fra begynnelsen, men det åpenbares gradvis!
Men i tillegg til at de åpenbart
hadde respekt for Abraham, hadde de også medfølelse med ham i hans
sorg over Sara.
To ting her! Det er aldri
fordi vedkommende er spesielt ond, at han står utenfor Guds rike –
om han nå gjør det da. Det er egentlig ikke synden som stenger oss
ute lenger, men at vi ikke vil vende oss fra den til Jesus! Ikke-troende
mennesker kan leve et så til de grader selvoppofrende liv for andre,
at enhver kristen må bare lukke munnen. Det som stiller dem på utsiden
er at de ikke vil gå inn gjennom døren som er Jesu Kristi Guds Sønns
blod, utøst til syndenes forlatelse for alt som heter menneske. Så
finnes det ikke noen annen vei for dem heller!
Det andre er dette med sorgen!
Abraham ble ikke spart for den! Det vil ikke bare si, at han også
måtte oppleve at noen av hans nærmeste døde, men følelsen av
sorg. Opplevelsen av sorg! Som jo er noe av det verste et menneske
kan oppleve!
Dette altså selv om han roses
i Skriften for sin tro, og var overbevist om at Gud kunne oppreise
Isak igjen fra de døde, om han måtte ofre ham der på Morias berg.
I 1 Tess 4:13, skriver Paulus:
«Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er
sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke
har håp.» Dette har ofte blitt misbrukt slik at en troende ikke skal
sørge, når en av deres nærmeste dør. Du skal likesom bære det! Og
når noen ikke viser særlig tegn på sorg, så roses det gjerne, for
da er vedkommende særlig troende. Slik tales det ikke i Skriften –
apostelen skriver tvert imot: «Gråt med de gråtende!» (Rom 12:15b).
Og Jesus selv gråt ved Lasarus' grav, selv om Han jo visste at Han
skulle reise ham opp fra de døde! Men vi slipper å sørge som dem som
overhodet ikke har noe håp! Jesus er vårt håp!
Vel, vi har vært inne på
forskjellige ting ut fra denne teksten, og summa summarum
blir dette: Det er ikke din vennlighet som bringer deg i et fortrolig
samfunn med Gud! - det er ikke din evne til å bære sorgen fordi du
er en troende – nei, det er ikke overhodet ved noe som kan spores
tilbake til deg, det er ene og alene ved Jesu Kristi Guds Sønns rensende
blod! Som vi synger i en av disse kjente sangene våre: «Det er ikke
din bønn, det er ikke din gråt, det er blodet som frelser deg
nu. For all verden det rant, og det taler
for deg: Det er fred mellom
deg og din Gud.»
Hørte du blodet tale nå?
Hvis ikke bør du legge øret til nå!: «Det er fred mellom deg og din
Gud.»
Forkaster du det, da har
du forkastet det mest dyrebare som er lagt, og noen sinne vil bli
lagt, fremfor deg!
|
Minnedag
