|
Her taler Ordet igjen om at det er mennesker
på denne jord som er salige. Det vil altså si at de har fått
del i den høyeste form for lykke. Det er rett og slett deres stand
- salige mennesker!
Du har vel kan hende fått
utlagt mer enn en gang hva salig egentlig er for noe, men la oss ta
det med ennå en gang – når vi hører om lykke og en lykkelig tilstand,
da tenker vi umiddelbart på noe følelsesmessig – lykkelig er jo noe
vi føler oss, ikke sant? Nei, den høyeste form for lykke er
absolutt ikke noe som åpenbares i følbarhet
– du kan føle deg som det ulykkeligste menneske og likevel
være salig. Det har sin grunn i at salighet er en stand å være i.
Det er en som har plassert deg i en spesiell stilling overfor seg!
At kjennskapet til at du befinner deg i en slik situasjon kan føre
lykkelige følelser med seg, det er så, men det er en helt annen sak.
Og hvem er så disse som befinner
seg i denne tilstand? - hvem er disse salige? Jo, «de
som bor i ditt hus,» sier teksten her.
Du vet, i Bergprekenen, taler
Jesus om hvem som er de salige – det er de fattige i ånden, for himlenes
rike er deres. (Matt 5:3). Altså fordi dette hus, Herrens hus, hører
dem til! Og så kalles de til dette hus, som allerede er deres! Herren
har gitt dem det – bestemt dem til det – og da Han forlater dem her
på jord for å vende tilbake til sitt rike, har Han dette å si dem:
«- For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg
er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen
og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er.» (Joh
14:2-3).
Med andre ord – ta dere til
det hus som er deres!
Men de som skal dit må vel
ha fortjent det? De må vel ha opparbeidet seg en fortjeneste som gode
kristne? Sier ikke også teksten oss det her, da den taler om de salige
som bor i Hans hus? - det er jo det menneske som har sin styrke i
deg, og så kommer det - «de som har sitt hjerte vendt til de jevne
veier.» (v.6).
Se det ja – de jevne veier!
Det er da vel ikke for en banditt som meg, som så ofte – ja, nærmest
alltid - likesom snubler i vei, og så ofte vet verken ut eller inn,
hva min åndelige tilstand angår? Nei, det er de som går på de jevne
veier!
Men nå skal jeg si deg noe
du trenger å høre i tilfelle du kjenner deg igjen i dette – hva er
de jevne veier egentlig? Er det tanker, ord og gjerninger i samsvar
med Guds hellige lov?
Har du hørt hva som forkynnes
om døperen Johannes – han som skulle gå foran Jesus – hva hans oppgave
var? «Han skal berede for Herren et vel skikket folk,» kan vi lese
i Luk 1:17. Og hør da: «- og han kom rundt i hele landet om Jordan
og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, således som det
er skrevet i profeten Jesajas' talers bok: Det er en røst av en som
roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør Hans stier jevne! Hver dal
skal fylles, og hvert fjell og hver haug skal senkes, og det krokete
skal rettes, og de knudrete veier jevnes, og alt kjød skal se Guds
frelse.» (Luk 3:3-6).
Dette er de jevne
veier, de salige har sitt hjerte vendt til! Altså, til dette som er
jevnet ut for dem!
Med de jevne veier tenkte du kan hende på
lovens bud? Ja, en troendes hjerte er vendt til det
- en gir Guds lov rett i sitt hjerte, at den er god! Nå skal
du høre en som hadde sitt hjerte vendt dit - apostelen Paulus:
«For
etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.» (Rom
7:22). Ser du? Men maktet han å ta seg frem på den veien?
Nei, hør!: «Det
gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det
gjør jeg.» (Rom
7:19).
Det er det samme vi hører
om fra Jes 35:8-9: «Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles
den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører Hans folk
til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill. Der skal
ingen løve være, intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke
finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der.»
|
En ryddet vei! - og de som går på den er rene! - de er renset
i Lammets blod! Hør døperen peke på den jevne vei for deg nå – fra
Joh 1:29: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» Trenger du noe
mer, min venn? Da er du i tilfelle kommet i stor uenighet med Faderen
selv! Han er nemlig fornøyd med Jesu offer, som vi blant annet kan
lese i Rom 1:2-4: «- det som Han forut har gitt løfte om ved sine
profeter i hellige skrifter, om Hans Sønn, Han som etter kjødet er
kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være
Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår
Herre.»
Skulle ikke også du være
fornøyd med Ham alene da?
Du
ser også hva Jesus peker på der Han har disse to flokkene foran seg
– de til venstre kalles geiter og de til høyre kalles sauer – der
sier Han til sauene: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv
det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt
25:34).
Du kan
vel ikke gjøre deg fortjent til et rike som er beredt for deg fra
verdens grunnvoll ble lagt! - ikke sant? Nei, det kan du bare arve,
den dag det er godtgjort at rikets eier – Han som har testamentert
deg det - er død! Og Han var virkelig død! Nå er riket ditt! Du er
kalt til å bo i Hans hus! Men om du kommer der med noen egen fortjeneste,
skal du høre hva Maria vitner i sin lovsang i Luk 1:53: «- men rikfolk
sendte Han tomhendte bort.»
Det er et rike for dem som
ingenting har i denne sammenheng, og derfor må få alt av nåde!
«Spurven har jo funnet seg
et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger,» leser vi
i salmen her. Herrens omsorg for fuglene, med andre ord! Du kan jo
tenke på Jesu ord der Han taler om at vi ikke behøver å bekymre oss
for noe, for Herren vet om alt. Der peker Han jo nettopp på fuglene
blant annet, og Herrens omsorg for dem - Matt 6:26 «Se på fuglene
under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus,
men deres* Far i himmelen gir dem føde.» - og så kommer ordet til
deg! - «Er ikke dere langt mer verd enn de?»
Vi har ingen verdi for Gud
i oss selv, vi mennesker, etter fallets dag, men de som er i Kristus,
de er gull i Guds øyne, og døren inn til denne salighet er åpnet for
alle mennesker, uansett hvor uverdige vi måtte være i oss selv – vi
har nå fått vår verdighet i Jesus Kristus, og kan gå inn i himlenes
rike i Hans fullkomne og rene drakt! Det er ikke vi som skal gå inn
til Ham – for det er vi ikke i stand til – men det er Han som er kommet
ut til oss! «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs
på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i
syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.»
(Rom 8:3).
Det gjorde Gud! Ja, du har
nok hørt det før! Nå skal du få lov til å tro det også!
Da må du ikke være som disse
Jesus forkynte frihet for, og de svarte Ham: «Vi er Abrahams ætt og
har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal
bli fri?» (Joh 8:33).
Hvem hadde de da sin frihet
i, da den ikke var i Ham? Ser du? Det var en innbilt frihet! Du ville
kanskje si: Jeg har jo alltid vært en kristen – eller: Jeg har vært
en kristen i så og så mange år – hvordan kan du da komme og si, du
kan få tro i kveld? Hør du! - du og jeg er like forkomne og fortapte
i oss selv i kveld som vi alltid har vært – det er i Kristus vi har
det, det er i Ham vi eier det, det er ved Ham vi får bo i Herrens
hus, og det trenger vi å bli minnet på igjen og igjen, så vi ikke
skal begynne å grunne det på vårt eget!
«Alltid salig, om ei alltid
glad,» synger vi i en av disse kjente bedehussangene våre - «fer eg
vegen heim til Sions stad. Om min Frelsar
syng eg glad mitt kvad: Han har gjort meg salig.»
Han har gjort meg
salig! Takk Gud for det!
|
Allehelgensdag
