Kan
hende det også kommer en fremmed – leser vi i teksten her (v.41a),
det vil si, en hedning. Da vil Gud – Israels Gud – høre ham, vitner
Salomo, for – og dette er et viktig punkt: Han vil at «alle jordens
folk må lære å kjenne Hans navn og frykte Ham likesom Hans folk Israel,
og forstå at det er Hans navn som nevnes over dette hus som Salomo
har bygd.»
Alle jordens folk!
Gud er all jordens Gud! Israel var kun det folk i hvilket Han skulle
bli født som menneske – komme i kjød – som Skriften beskriver det,
det folk ved hvilket Han skulle brede ut kunnskapen om seg til alle
folk. Det er ikke Israel som er navnet over alle navn, men Jesus!
Som Paulus skriver det til Filipperne i Fil 2:9-11: «Derfor har og
Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn,
for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen
og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus
Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
Jesus er det navn som er
over alle navn!
Det var dette jødene – og
da i særdeleshet fariseerne og de skriftlærde – ikke kunne tåle, nemlig
at det var Ham, det vil si, Gud alene som skulle gjelde for noe, og
ikke dem. Derfor sier de ved en anledning - Matt 21:38:
«Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de seg imellom: Dette er arvingen.
Kom, la oss slå Ham i hjel, så kan vi overta arven Hans!»
De tålte altså ikke dette
at Han likesom skulle ta deres plass, så de ville gå til dette skritt
for å ivareta den plass de mente seg å inneha.
Den samme fare står vi i,
om vi får for høye tanker om oss selv som kristne. Det vi er, det
er vi nemlig i Kristus, ikke i oss selv eller i noe av vårt eget!
Slik var heller ikke jødene noe i seg selv, men viste seg på like
måte som så mange hedninger, som den sanne Guds bitreste fiender.
Hør hva Moses, han som virkelig
ble opphøyet til en stor stilling innfor Gud, sier til sitt folk i
5 Mos 33:26a: «Det er ingen som Gud, Jesurun!»
- og så følger en lengre lovprisning av Herren – og om folket, det
vil si, Israel, sier han i det 29ende vers: «Salig er du, Israel!
Hvem er som du, et folk som har sin frelse i Herren. Han er ditt hjelpende
skjold og ditt høye sverd.»
Merk deg! – hva er det de
roses for? – ikke for sitt eget, men fordi de er et folk som har sin
frelse i Herren!
Det var for Ham Salomo bygde
templet i Jerusalem! – Det var Hans navn som var knyttet til det!
Det var Ham hedningen skulle komme og be til – og da ville han også
bli hørt, bønnhørt! Det var Hans navn som skulle bredes ut over jorden
til frelse for alt folk som hørte det til tro!
Vi mennesker er så snare
til avgudsdyrkelse – det vil si, at vi begynner å dyrke andre navn,
ved siden av det navn som er over alle navn, som vi hørte. Vi begynner
så snart å dyrke kristennavnet i stedet for eksempel, eller konfesjonsnavn
til og med, og også navnet og landet Israel. Men ikke noe av dette
er noe i seg selv! Og legg merke til hva jeg sier da – i seg selv!
For visst er det noe! Israel er et folk elsket av Gud den dag i dag
for fedrenes skyld, og landet er gitt dem av Gud! De kristne er et
folk ikke noe mindre enn Guds sønner og døtre, opphøyd til nådestand,
himmelborgere og vi kunne fortsette med hedersnavn – men ikke noe
av dette ut fra egen fortjeneste! – det er poenget som så snart glipper
for oss!
Gud hører ikke din bønn fordi
du hører til en bestemt konfesjon, eller et bestemt folk, eller hva
det nå ellers måtte være, men fordi du kjenner dette navn over alle
navn og har sett hva det innebærer! Hva det gjelder for i himmelen
– hva det gjelder for deg! Det er ikke noe smått å være en kristen
– nei, det er tvert imot noe uendelig stort, men du ser ikke det ved
å rette blikket mot deg selv eller andre kristne, men mot Ham vi har
fått dette høye i!
E.K.
|
Det
farlige med denne avgudsdyrkelsen og selvopphøyelsen er blant annet
dette, at vi faller i fariseerens snare. Merk deg hva Jesus sier,
da han taler om fariseeren og tolleren som gikk opp til templet for
å be - Luk 18:9: «Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.»
Hørte du? - stolte på seg
selv at de var rettferdige – der møter du selvopphøyelsen! – og så
følger frukten av den: - og foraktet de andre.» Hør hva som står i
en av våre kjente bedehussanger – så sant!: «Vi blir så små hos Jesus,
det vil Han vi skal bli. Først da kan vi om Jesus, det rette ord få
si. Da blir det Ham alene og ikke meg og mitt, og hvis jeg så får tjene,
da er det nåde blitt.»
«-
da er det nåde blitt.» Det er den andre store fare ved det – du faller
ut av nåden! Dess mer du vokser her, dess mindre bruk har du for nåden!
Behovet blir borte! Hva tror du er årsaken, når det gjelder en bygd
hvor kanskje 150 uten å blunke ville bekjenne seg som kristne, men
når det kalles inn til samling om Ordet, så er du heldig om du får
mer enn ti på bedehusbenken? Kan hende går det noe såkalt bra på TV
den kvelden? – en fotballkamp for eksempel! Du blir umiddelbart stemplet
som en lovisk forkynner, om du våger å påpeke slikt i dag – men så
si du meg hva årsaken er da. Hvorfor er ikke trangen der? Hvorfor
er dette behovet for sannhetens ord blitt borte? Hvorfor er det lettere
å samle kristenfolket om andre ting? Litt krutt her: Er det samling
om Israel for eksempel, da er det gjerne fullt hus, men er det samling
om Jesu Kristi evangelium, da samles noen få! Er det ikke nettopp
kristenfolket som samles om Israel da? Har du noe svar på dette? Det
skulle vel ikke være dette, at det ikke lenger er kristenfolk? Men
et dødt skal hvor kjernen er borte – om det noen gang har vært noen
kjerne da!
Nyheter og annet på internett,
porno – men et Guds ord, hva med det? Har Den Hellige Ånd veket fra
oss, kan vi spørre, så vi kun står igjen med vår egen virksomhet?
Kanskje også vi nå skulle søke til det navn som var nevnt over templet,
nemlig Jesu navn, for det er ikke frelse å finne i noe annet, om det
så er Israel, eller den høyeste engel innfor Gud – nei, i Jesu navn
alene!
Det hviler et veldig alvor
over dette, og jeg har fått se noe inn i det, kan jeg si – det er
derfor jeg snakker så vidt like ut om det: «Våkn opp, du som sover!
Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg,» kan vi les i Ef
5:14.
Du som sover – du er død!
Åndelig død på vei til den evige! Stå opp fra de døde, lyder
det her.
Men alt alvor til tross –
ennå er det mulig da, selv når det er så alvorlig fatt! Men du vet
jo ikke hvor lang tid du har! Og det er dette med åndelig søvn, du
er jo ikke våken, og kan dermed heller ikke skjelne rett og beskytte
deg mot det som vil inn og ha plass – hjerteplass! Og hjerteplass,
det vil jo si, den plass hvor Herren alene skulle sitte!
Hør dette løftet fra Herrens
eget ord formidlet til deg hedning, som har hørt om Hans store navn og om Hans sterke hånd og om Hans utrakte
arm - når du så kommer og ber, vendt mot dette hus, Les: dette navn!),
så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den
fremmede roper til deg om!
Du vet, når et menneske roper,
da er det blitt noe om å gjøre å få svar, ikke sant!
Kanskje er det nettopp det
Han venter på, når det gjelder deg? Det er i orden for deg der hjemme
i himmelen, men hvor er du? – er du fremdeles i villmarka?
Tenk at du er kjøpt til Gud
med Hans blod! La ikke det bli lite for deg, min venn! For noe større enn det finnes ikke!
|