|
«Dette
slag kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.» (v.29). Jesus
Den Høyestes Sønn og ett med Faderen, hadde selvsagt ikke noen vanskeligheter
med å få denne onde og urene ånd til å adlyde – men vi må ikke av
den grunn tenke smått om disse, for det er mektige ånder vi har med
å gjøre her – det er falne engler, og noen er større og mektigere
enn andre, på samme måte som det er blant oss mennesker. Denne var
åpenbart blant de sterkere.
Judas skriver i sitt brev
om overmodige bekjennere: «De går i drømme, de gjør kjødet urent,
de forakter herredømme og spotter høye åndemakter.» (Jud 1:8). De
går i drømme! De er altså ikke åndelig våkne, og ser derfor
ikke hva de har for seg. De er ute av stand til å vurdere rett både
seg selv – sin egen litenhet og svake tro – og de makter de har å
kjempe med. Ja, noen går omkring og faktisk er overbevist om at de
har en stor tro! Ja, sannheten viser seg når de store bølgene kommer.
Noe ydmykhet kan rett og slett lønne seg her, så blir kan hende prøvelsene
lettere.
Da var det mer sannhet i
denne faren her. Hvem har ikke opplevd det når prøvelsene har blitt
tunge, at en må rope ut slik som han gjør her. En stoler ikke på sin
egen tro eller noe ved seg selv da, men henvender seg alene til Ham
som kan hjelpe en ut. Også godt plantede kristne kan oppleve dette!
Vi vanlige dødelige har mer
enn nok med de ting som er i verden, egne problemer og tilbøyeligheter,
mellommenneskelige forhold osv., som bringer frem mangt et sukk til
Herren, mens disse forskrudde åndskjempene ikke har nok med det, men
gir seg i kast med disse åndskrefter.
Du ser her at disiplene ikke
var ikke i stand til det. Denne ånd var for sterk. Men dette vi leser
om her står også du og jeg overfor. Det er ikke noe som bare var dengang.
Nå er vi ikke nødvendigvis plaget av disse åndene slik som denne gutten
og andre vi leser om i Skriften, men det som er farligere ved dem
enn disse plagene er den forførende innflytelse de har. Det skal vi
ikke gå innpå denne gang.
Vi leser et eksempel på denne
kamp i åndeverdenen, der engelen kommer til Daniel som en følge av
hans ydmyke bønner – der vitner engelen for ham: «Perserrikets fyrste
(en demon) stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en
av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der
hos kongene av Persia.» (Dan 10:13).
Tre uker tok det ham å nå
frem til Daniel med budskapet! Men noe vi absolutt bør merke oss i
den forbindelse er hva engelen også meddeler Daniel: «Frykt ikke,
Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand
og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og
på grunn av dine ord er jeg kommet.» (Dan 10:12).
Fra den første dag!
Hørte du det? Det vil si, med det samme! Det kan vi også få ta med
oss, om vi så synes å måtte vente lenge på svar - Han hørte
deg med det samme!
Se bare på hva som skjer
her ifølge vår tekst – denne mannen var i nød for sin sønn, og i tillegg
var også denne sønnen den som skulle trygge ham i hans alderdom, så
nøden var mer omfattende enn hva det umiddelbart synes som. I tillegg
var denne faren ikke en som kunne rope høyt om sin tro, men tvert
imot måtte beklage sin vantro høylytt. (v.24). Iallfall var det slik
han opplevde det selv.
Slik opplever kan hende
du det så ofte og – især når det er noe alvorlig som står på – denne
underlige blanding av tro og vantro i deg, som får deg til å rope
høyt til Jesus om hjelp.
Du skal merke deg at det
som gjør hele forskjellen her er ikke farens tro eller vantro, men
Han som han roper til om hjelp – Han som er kommet til denne verden
nettopp for syndere (Matt 9:13). Han hører ropet og griper inn.
E.K.
|
Du skal vite det, min venn, at Han hører deg ikke fordi du
har oppnådd en slik grad av fromhet, har en slik kvalitet eller kvantitet
på troen eller hva annet du måtte komme på av eget gods, men fordi
Han er slik Han er.
Til oss må Han gjerne si
– når sant skal sies – det samme som Han sier her: «Du vantro slekt!
Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere?»
(v.19). Men la ikke det forferde deg, og skremme deg bort fra Ham,
men kom tvert imot til Ham med det slik som det nå engang er. Jesus
vil alltid ta imot en slik en, men rike, det vil si, de som har nok
i seg selv, sender Han tomhendte bort! (Luk 1:53).
Ser du dette? Du behøver altså ikke bli rik på noe for å
kunne komme til Ham, men tvert imot så fattig som du nå engang er!
«Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han stod opp.» (v.27).
Slik reiser Han også deg
opp igjen og igjen, og det er ikke det at du stadig faller igjennom,
og mislykkes som på en måte frustrerer Herren, som vi ser det her,
men vår vantro! Det er jo åpenbart at Han er noe utav seg her, Jesus
– bare hør: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor
lenge skal jeg tåle dere?» (v.19). Altså, alle de tegn jeg har gjort,
alt det jeg har talt, alt dere har sett og hørt – likevel tror dere
ikke!
Vi har vel ikke mye å skryte
av noen av oss her, kan jeg tenke meg!
Skal vi si det på en moderne
måte, slik vi tenker ut fra det velstandssamfunn vi lever i, så kan
vi si at Jesus ordnet med alderspensjonen for denne mannen. Han sørget
for at denne gutten ble det for sin far som han var tenkt å bli –
det som var det vanlige på den tiden – den som skulle sørge for sine
foreldre, når de ble så gamle og skrøpelige at de ikke kunne brødfø
seg selv lenger.
Jesus – eller Faderen, som
Jesus selv sier, vet å sørge for oss, og en må si: Å, om jeg kunne
hvile mer i den forvissning, men må mest rope: Jeg tror, hjelp min
vantro!
Ser du denne omsorgsfulle
hjelper i nød, selv når vi frustrerer Ham ved vår vantro? - og vår
største nød er at vi står som syndere innfor Den Hellige! Ser du Ham
som har ordnet denne din største nød? Du må ikke se på korset – det
blødende Guds Lam – og så ikke tro at det gjelder deg! Ja, også en
slik en som deg! Kan hende føler du deg som Hans sykeste barn – ja,
så syk at du tviler så ofte på om du er barn av det huset i det hele
tatt – men Han forkaster deg ikke fordi du er syk og full av sår –
men du forkaster Ham om du ikke tror Hans ord om nåde for syndere!
Vi er ikke gode ifølge Skriften
– det er en forferdelig løgn, vi elsker å tro – dette at vi er nettopp
det - men vi er onde fra unnfangelsen av. Skulle Jesus derfor ha kommet
for å frelse oss fordi vi var gode, ha med oss å gjøre fordi vi var
gode, eller iallfall hadde oppnådd en særlig grad av forbedring, da
var ingen av oss blitt frelst! Da var vi redningsløst fortapt! Alt
håp var dermed ute!
Sug det til deg nå, du som
er i behov av det - «Det er ikke de friske som trenger lege, men de
som har ondt.» Dette finner du sitert i tre av evangeliene» (Matt
9:12; Mark 2:17; Luk 5:31).
Det var meningen at det skulle
nå frem til nettopp deg!
|
3 søndag
i fastetiden
