Palmesøndag

   Apostelen peker her på både jødens og hedningens situasjon etter at Jesus, Guds Sønn, har vært her på jord og fullført sin gjerning. Og han tar da også utgangspunkt i at situasjonen en gang var annerledes, det var annerledes før Kristus.
   Vi forstår jo hva apostelen peker på og mener her - men likevel, hva er nå egentlig før Kristus? Er det noe før Kristus? Hør hva apostelen Johannes skriver om det i 1 Joh 2:13: «Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere kjenner Ham som er fra begynnelsen.» Og fra hans evangelium, Joh 1:2: «Han var i begynnelsen hos Gud.»
   Ser du? I begynnelsen var Han allerede!

Vi kan også ta med ytterligere et vitnesbyrd av den samme apostel fra 1 Joh 1:1-2: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord, og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss -.»
Det er i virkeligheten ikke noe før Kristus, Han er fra evighet av. Derfor kunne hedningen Rut som du leser om i Ruts bok i Bibelen og skjøgen Rahab fra Jeriko, for å nevne et par, bli frelst, sammen med alle de hellige av Israel i den gamle tid. Av en eneste grunn ble alle disse frelst, av en eneste grunn for Elias levende til himmelen i en ildvogn, Kristus var til! Det er ingen som er blitt frelst, fra fallets dag av, det er ingen som er gått inn i himmel og salighet, det er ingen som er kommet til Faderen noensinne, uten ved Ham.

Tror du de ble frelst ved noe annet før Jesu komme til verden? Hva skulle i så fall det være? Ved loven? Om det sier apostelen Paulus i Gal 2:21, idet han priser nåden: «For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.»
Ja, det er jo klart, kunne mennesker bli frelst ved lovgjerninger før Jesu komme til verden, da kunne de jo også oppnå det etter, ja, i dag. Men hvorfor skulle Jesus komme da, og innføre noe helt nytt? Da døde Han jo, som apostelen skriver, uten grunn - eller - forgjeves - som det tidligere var oversatt.

Altså har det aldri vært noe før Kristus, rett forstått, men det har vært en tid i menneskets historie, før Han ble åpenbart som menneske her i verden. Men det var aldri noe annet frelsesgrunnlag. Det samme grunnlag som du og jeg er frelst på, var også til stede i den gamle tid, og var likeså omfattende som nå, som vi ser blant annet av disse to frelste, Rut og Rahab. Ikke bare ble de frelst ved Kristus, men de er til og med tatt inn på en slik måte at du finner dem i Jesu ættetavle. To hedninger i Jesu ættetavle!

Det har fra begynnelsen av vært Guds vilje og plan at hedningene skulle få det i det samme borgerskap som Israel - også av nåde - har fått del i.

Likevel ble det noe helt nytt ved Jesu komme og Jesu gjerning som menneske her iblant oss. Da kom den tid som profeten Joel hadde profetert om: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager.» (Joel 3:1-2).
Da ble den Guds frelse som alltid hadde vært til stede i Hans hjerte og ved Hans Sønn åpenbart iblant oss her i verden. Nå var adgangen for alt som heter menneske blitt proklamert og åpenbart, på et kors på høyden Golgata. Nå kunne det ropes ut til all verden, at Gud hadde åpnet sin himmel for oss. Hva kunne ropes ut til all verden? Frelsen i Jesus Kristus! Ikke et menneske er unntatt!

   Kanskje du da tenker, jo, noen må da være unntatt! Og så ser du gjerne for deg noen personer fra menneskets historie. Da skal du få et Guds ord av meg som viser klart at du tar feil. Jeg leser fra 1 Joh 2:1-2: «- hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»
   Hørte du det? For hele verdens! Hvem er da unntatt? Og hør du!: Er du da unntatt? Er det noen synd i ditt liv som er unntatt?
   Nei, sier du kan hende, jeg tror ikke noen synd er unntatt, men hva med gjentatte synder? Hva om en stadig faller i samme synd?

E.K.

Til toppen

   Hvor mange ganger skal du tilgi din bror som synder mot deg, ifølge Jesu eget ord? Jo, sytti ganger sju! (Mt. 18,22). Tror du Han ville be sine disipler - be deg -om dette, og ikke oppfylle det selv? Nei, det er jo nettopp seg selv Han åpenbarer, ved disse ting!
   Og nå skal du høre dette ordet som en personlig hilsen til deg fra Jesus, ellers hører du ikke Ordet rett: Jeg tilgir deg sytti ganger sju!
   Hva skulle du tro, om ikke Hans ord!
   Så er den porten slått igjen også. Det er nærmest slik at Han må stenge oss inne i nåden, for vi rømmer så snart over i noe annet. Så lettskremte!

Det står det i Skriften om ulvens angrep, der hyrden ikke er, men kun en leiekar, at «ulven røver dem og jager dem fra hverandre.» (Joh 10:12) Jager dem fra hverandre! Du ser likesom en flokk spredd for alle vinder, springer hver til sitt. Så Herren må mure oss inne. Ja det står i Rom 5:21, beskrevet slik: «Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.»
Nåden herske! Hvilken rettferdighet er det den skal herske ved? Er det noen du finner hos deg selv? Nei, det har han skrevet to vers tidligere, i Rom 5:19: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.»

Ja, du står også i dag, om du har vært kristen i aldri så mange år, som synder ved det ene menneskes Adams fall, men du står også som rettferdig for Gud, ved den enes, Jesu, lydighet.

Det første krever ingen tro, for det erfarer en kristen i sitt liv, daglig, men det andre, det må tros, for det erfarer du ikke, at du er så rettferdig og hellig at du kan stå for den levende Gud, med stor frimodighet.

Vi kan erfare Guds finger i vårt liv på mange vis, men at vi er fullkomment rettferdige, nei, det erfarer vi ikke, det må vi bare tro fordi Herren sier oss det, i sitt Ord. Det skal du få lov til å tro, midt i dette at du muligens ser deg så svart og urein, som den dypest falne hedning. Du er ikke svart og urein for Gud, for Jesus din frelser er ren!

«Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet.» (v.14). Hvordan skjedde så det? «- da Han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter.» Dette må du få høre, ellers blir du aldri løst: Den er avskaffet i Kristus! Avskaffet! Hør det! Og det som er avskaffet, det er jo ikke gjeldende mer!
Vi lutheranere vi sier med Luther, at denne Guds lov anvender jeg gjerne på livet mitt her, men i mitt forhold til Gud er det som om det verken er ett eller ti bud. Der er det noe helt annet som gjelder, nemlig nåden! Nåden i Kristus! Derfor har jeg fred med Gud, midt i all min nød! Følbar fred? Ikke nødvendigvis det, for synden kan plage meg, og forskjellige forhold i livet kan plage meg, men Han er min fred! Min fred med Gud er en person!

   «Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte» det vil si, oss hedninger, «og fred for dem som var nær ved, det vil si, jødene. For gjennom Ham har vi begge, altså både jøde og hedning - adgang til Faderen i én Ånd.» (v.17-18).
   Det er bare én fred med Gud, for et hvilket som helst menneske på denne falne jord, det er Ham, Jesus, Guds Sønn, Guds Hellige, Guds Lam!

   Det er så velsignet fint uttrykt i dette verset vi leser her: «Han kom og forkynte evangeliet om fred!»
   Også her i kveld gjelder jo det! Om du da ikke er av dem som velger å leve synden ut, fremfor å ta din tilflukt til Ham som har sonet all synd for deg. Da er nåden også for deg, tiltenkt deg, men den har ennå ikke fått gjøre sin gjerning i deg, det vil si, den er ikke sett og mottatt. Da går det samme ordet ut til deg som apostelen Peter en gang talte til jødene: «Omvend dere og tro på evangeliet!» (Mark 1:15).

Hele denne tekst, og denne utleggelse, er et kall! Et kall ifra Herren! Hele Skriften er et kall til deg fra Herren!