Paulus og Silas løslates el. Guds makt!

Apg 16:25-40

   25 Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. 26 Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene. 27 Fangevokteren fór da opp av søvne. Da han så at dørene til fengslet stod åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene var rømt. 28 Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle. 29 Han bad da om lys, løp inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas. 30 Så førte han dem ut og spurte: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? 31 De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! 32 De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus. 33 Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine. 34 Han førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud. 35 Da det var blitt dag, sendte styresmennene bud med rettstjenerne og sa: Sett disse menn fri! 36 Fangevokteren fortalte dette til Paulus: Styresmennene har sendt bud om at dere skal bli satt fri. Kom nå ut og dra bort med fred! 37 Men Paulus sa til dem: De har hudstrøket oss offentlig uten lov og dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, de får nok selv komme og føre oss ut! 38 Rettstjenerne brakte denne beskjed tilbake til styresmennene. De ble redde da de fikk høre at de var romerske borgere. 39 Da kom de selv og godsnakket med dem. De førte dem ut og bad dem dra bort fra byen. 40 Etter at de var kommet ut fra fengslet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så drog de videre.

   Dåpen! - det blir veldig snart et hjertesukk for en som har reist en del år med Ordet, med tanke på all den splittelse og krangel mellom troende dette og annet har skapt. Og jeg sier bevisst troende, for det tross alt ikke slike ting som skiller de sanne fra de falske, med mindre de tillegger slike selvutførte gjerninger en betydning de ikke har - noe mange dessverre gjør.
   Da beveger en seg inn i et farlig åndelig landskap, hvor en står i fare for å skape splittelse i Kristi legeme, som er menigheten - en djevelens gjerning det da naturlig nok hviler en tung dom over. Den onde er da gjennom slike ting kommet på innsiden av menigheten, som det skjedde i Galatia blant annet.
   «Og straks ble han døpt med alle sine.» (v.33b).
   Med alle sine, eller med hele sitt hus, som det også uttrykkes i Skriften i denne sammenheng – med andre ord med smått og stort! Ingen unntatt! Verken familiemedlemmer eller tjenere, og det er også lite sannsynlig at de alle var kommet til en levende tro på Jesus. Vi mennesker kan ut fra oss selv ville høre Jesus til, ville være kristne osv., men det kan likevel gå til og med år før en virkelig innser at det er på grunn av Herrens vilje vi er levende kristne, ikke vår!
   Apostlene kunne – om de da ikke i særlige tilfeller fikk en særlig åpenbaring – like lite som vi i dag, se inn i et menneskes hjerte om den sanne og levende tro var til stede – de måtte bare likesom vi forholde seg til det vedkommende sa. Når det gjaldt de umyndige, så var det husherrens vilje som rådet.
   I noen tilfeller – som i hedningen Kornelius’ hus – leser vi om at Ånden falt på de som hørte Ordet, de talte i tunger osv., mens vi i andre tilfelle som her ikke hører noe om den slags. Å, om vi kunne bøye oss i all enkelhet for Herrens ord – som når Jesus innfører dåp, la oss døpe små og store, når Han sier i henhold til nattverden, at dette ER mitt legeme, og dette ER mitt blod, ta Ordet som det lyder uten å stille spørsmål ved det, for det er disse våre «spørsmål» (les: tvil!) som er årsaken til så mye splittelse blant oss. Her er Luther et velsignet forbilde for oss! Og vi skulle også ta inn over oss hvilket alvor som hviler over dette å skape splittelse i Guds menighet!
   «Den som tror og blir døpt skal bli frelst,» kan vi lese i Mark 16:16 – hvilket viser med all ønskelig klarhet at det er frelse også i dåpen - men hvem av dem som blir døpt som også har troen, det vet bare Gud. Døperen Johannes hadde troen allerede i mors liv, ser vi av Luk 1:44, hvor Maria som hadde unnfanget Jesus, besøkte Johannes’ mor, Elisabet: «For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd!» Av fryd! Det fordi det som kreves til tro for et menneske, nemlig Den Hellige Ånd var i dette fosteret, som det sies om ham i profetien - Luk 1:15: «For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv.»
   Opplevde for en tid tilbake en som begynte å disputere kraftig med meg, når det gjaldt dette med om et spedbarn kunne tro? Jeg måtte svare: Nei, de kan like lite tro som du og jeg, men alt er mulig for Gud, og troen er av Ham, ikke av oss. Han bare blåste av dette i sin åndelige sikkerhet her, og hevdet med fynd at om noen skulle kunne tro, så krevdes Den Hellige Ånd, og et spedbarn hadde ikke Ham! Jeg viste ham da til dette verset i Luk 1:15 om Johannes som skulle bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv! Ikke engang et spedbarn, men et foster!
   Vel, etter det fikk jeg ikke flere henvendelser fra ham.
   Sett din fornuft og forstand til sides her – overlat den slags til hedningen som er i åndelig mørke – det er Gud som er virksom!

   «Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud.» (v.25). Ja, slik begynner vår tekst. Ikke mye musikk og maning som kunne sette dem i den rette stemning her – nei, overhodet ikke, men et mørkt fangehull, med bena fast i stokken og ryggen blodig etter piskeslag. Ikke underlig at de ikke sov til tross for at det var midnatt.
   De sang av hjertet for Gud i denne situasjon. De visste at til tross for hva de var blitt utsatt for, så hadde ikke Herren forlatt dem, men ville tvert imot bruke dem til frelse for fangevokteren og hans hus.

E.K.