Langfredag
  Tilbake            
                                               Langfredag

 

 

 




 

Han gikk i stedet!

   Langfredag med særlig vekt på Mark 14 vers 26 - 42

   26 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. 27. Og Jesus sa til dem: Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spredes. 28. Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. 29. Men Peter sa til Ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det! 30. Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. 31. Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg. Det samme sa de alle. 32. De kom så til et sted som heter Getsemane. Og Han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber. 33. Da tok Han med seg Peter, Jakob og Johannes, og angst og forferdelse kom over Ham. 34. Han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk! 35. Så gikk Han et lite stykke frem, falt til jorden og bad at timen måtte gå Ham forbi, om det var mulig. 36. Og Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil! 37. Han kommer så og finner dem sovende, og Han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time? 38. Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. 39. Så gikk Han igjen bort og bad, og sa de samme ord. 40. Og Han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare Ham. 41. Tredje gang kommer Han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se, Menneskesønnen overgis i synderes hender. 42. Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær.
 

   Ja, det er forskjell på Herrens ord og menneskers ord! Jesus sier om sitt ord: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» (Matt 24:35; Mark 13:31).
   Slett ikke! Et av de mektige vitnesbyrd om Guds ord! Det står fast! – dit kan du fly og bli berget!

   Jesus forutsier her i teksten, det Han nå skal inn i: Disiplenes anstøt og sin oppstandelse. Og det understreker Han med: Det er skrevet! Slik Guds ord sier, slik blir det! Det er det faste! Og i dette sitt ord kommer Han til oss, møter oss og åpenbarer seg for oss. Ikke her og der i underlige opplevelser og syner, men i sitt ord! Han kan gi oss både sterke opplevelser og syner, om det skulle være nødvendig, men Han åpenbarer aldri seg selv som den sanne Kristus i slikt noe. Det finnes ikke noe sant møte med Gud utenfor Ordet. Det vil si, ikke noe møte du kan være sikker på at du har med Ham å gjøre. Gjennom dette sitt ord taler Gud til oss. Derfor, hør hva Jesus sier om dette i Luk 11:28: «Men Han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» På det! Bli værende i det - eller ta vare på det, som vi leser her. Salige er de! Der ser du hvem som er salig, det vil si: frelst! Og det står i Åp 1:5, om Jesus Kristus: Det troverdige vitne!

   Du vet, det er mange som har innordnet seg en såkalt kristelig måte å leve på. Litt forskjellig fra individ til individ, mer og mindre alvorlig, fordi det er noe det enkelte menneske finner på. Etter hvert lærer du hvordan det bør være, hva omgivelsene krever av deg, og du innretter deg etter det kristelig og gjør dine kristelige handlinger. Leser i Skriften med jevne mellomrom, ber dine bønner, går på møter, gir dine gaver, ser hvordan de andre ter seg og imiterer det osv., og dette er da kristendom. Det du gjør og lever!
   Men du har aldri hatt noe møte med Herren i Ordet, eller du har aldri kommet i en slik nød over deg selv, at du har måttet klynge deg til Ordet om Ham. Han har aldri fått tale til deg, verken om det ene eller det annet. Mange tanker og meninger om Gud - ja, du kan ha studert teologi i mange år og tilegnet deg stor kunnskao, men åpenbaringen og erfaringen mangler. Både når det gjelder sannheten om meg selv og den sanne frelsesgrunn. «Uten åpenbaring blir folket tøylesløst,» kan vi lese i Ordsp 29:18a. Det vil si – det følger sine egne tanker og påfunn fremfor Ordet, eller loven, som det står i den forbindelse.
   Jesus vil så gjerne bringe oss til sannhets erkjennelse – ja, det står i 1 Tim 2:4, at det er Guds vilje at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse, Guds vilje for deg - står her i dette Ordet som aldri forgår! Og da taler Han først like ut til oss, som Han jo gjør i sitt ord. Nytter ikke det, og det gjør det vel aldri i grunn, så fører Han oss inn i erfaringen. At du erfarer i de mange ting i livet, at det Guds ord forkynte deg, det er sannheten. For eksempel, når det talte om din iboende synd! Og salig er det menneske som Herren tar seg av på denne måten.
   Vi ser denne veien i teksten her – Jesus forutsier disiplenes anstøt, som vi møter det hos Peter: «Men Peter sa til Ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det» (v.29). Du ser, Ordet var ikke nok for Peter, på dette tidspunkt. Da taler Jesus like ut til ham: «Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» (v.30). Det er Herren selv som taler dette til Peter, men hva gjør så Peter? «Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg. Det samme sa de alle.» Peter var ikke alene om dette!
   Så var ikke Herrens tale i seg selv nok – nå måtte de også erfare sannheten i dem.
   De talte midt imot Jesus! De visste bedre mente de, når det gjaldt deres egen person og evne. En farlig innstilling til Guds ord - og til sitt eget!

   Hvordan er det når Han begynner å tale til deg? Synder, fortapthet, død? Nei, det er da vel ikke så galt, Jesus, at jeg ikke kan gjøre noen ting helt rett, det vil si, uten synd.

   Det står ikke at Jesus sa noe mer da, men at de kom til Getsemanehagen, og Han tok med seg Peter, Jakob og Johannes, gikk et lite stykke frem og ba. Da Han første gang kom tilbake til dem, fant Han dem sovende, og sa til Peter: «Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?» (v.37b).
   Du kan tro Peter begynte å bli urolig da - grunnen begynte å bevege seg under ham.
   En alvorlig advarsel og vekker! Nå begynner Peter å erfare at det han trodde om seg selv, ikke nødvendigvis stemte med virkeligheten. Tre ganger gikk Han bort og ba, Jesus, tre ganger sovnet Peter. Det var en forutsigelse av hva som siden skulle skje – tre fornektelser! «Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg.» Peters fall her! Ser du Peters fall i sin helhet? Fallet var ikke et faktum da han åpenlyst fornektet Jesus – nei, det besto i hans tro på seg selv, stikk imot Jesu ord om den saken. Peter falt før han fornektet Jesus med ord! Det ble bare åpenbart da. Da fikk Peter erfare noe av det som bodde i ham!

E.K.

   Slik er det vel ofte med oss også. Vi begynner å legge merke til ting ved oss selv, som vi før ikke aktet på. Sløvt kristenliv for eksempel – og så skal vi likesom ta et tak for å rette på det, få mer orden og system i bibellesning og bønn osv., og snart er du tilbake der du var igjen. Du lover å huske på en og annen i bønn, og plutselig en dag går det opp for deg, at du ikke har tenkt på vedkommende engang på lange tider, og langt mindre bedt for ham eller henne.
   Når Herren minner om dette, da åpenbares den samme tro på oss selv, som vi møter hos Peter her. I stedet for å gi Gud rett, strammer du deg opp, og setter i gang med ett og annet, for å rettferdiggjøre deg selv. Og Herren må føre deg videre på selverkjennelsens vei.
   Så lenge et menneske har tro på noe i seg selv, kan det ikke finne den sanne hvile i Jesus. For Gud åpenbarer det for de umyndige, men du er ennå blant de vise og forstandige, i egne øyne.
   Du er også aldeles ubrukelig for Ham, så lenge du befinner deg der, for Han bruker det – og bare det – som ingenting er!

   Jeg tror da ikke på meg selv, sier du kan hende? Nei, som oftest ikke så grovt, men hva med troen på hva Gud kan gjøre ut av meg, om Han bare slipper riktig til? Ikke det spor bedre det, vet du.
   Men hva sier Herrens ord? En ny fødsel! Ett nytt menneske! Se, alt er blitt nytt! Her er ikke noe igjen av det gamle, som Gud tar i bruk, for som Paulus vitner i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.»
   Skal det som det bor intet godt i, det vil si, vårt gamle menneske, trå i tjeneste for Gud? Nei, hør du som måtte streve med å få kristnet dette gamle menneske, som viser seg å ikke ville være lydig – du kan vel leve sånn noenlunde ordentlig, det er bare den hake ved det da, vet du, at Gud krever ikke sånn noenlunde, men krever det fullkomne, når Han krever!
   Hør hva Jesus sier her i Matt 20:18 – hør det virkelig!: «Se, vi går opp til Jerusalem!» Der hører du Stedfortrederen tale til deg!
   Sagt med andre ord: Se, jeg går i ditt sted, med nettopp dine synder på mitt legeme. Hører du Herrens ord? Se! – sier Han!
   Jesus hadde ingen synd å sone for selv – nei, se, det er din synd! Du har aldri vært lydig som du skulle, men hør Jesu ord: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for Ham.» (Joh 8:29). Alltid! Og v.36 i teksten vår: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!» Lydig til døden! Det er hva som frelser deg!
   Dog ikke som jeg vil! Det var altså Faderens vilje, at Han skulle gå i vårt sted! Med andre ord, en sikker grunn for vår frelse! Det er Guds vilje som er skjedd! Det behaget Herren å knuse Ham, kan vi lese i Jes 53:10. Ikke som om Gud hadde noen glede av det slik sett, men det var til vår frelse, og det var til glede for Ham. Har du innsett det - at det som ble gitt til nettopp din frelse, det gleder Gud? Om ikke så er det vel på tide at du får åpnet dine øyne for det da. ikke sant?
   Evangeliet – vår frelse, står fast. Det er hva Gud selv har gjort. Han har handlet i Jesus. Den synd som måtte bort fra oss, den la Han på Jesus, og den renhet og rettferdighet og hellighet vi måtte ha, den har Han gitt oss i Jesus. Gud har handlet på utsiden av oss. Vår frelse, vår hellighet, rettferdighet, den har vi i Jesus.

   Hør et par Herrens ord inn i denne tid som er så rik på kristen aktivitet, og så fattig på sanne vitnesbyrd - Hebr 9:14: «- hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!»
   Et menneske er ubrukelig – ja, dødt for Gud dersom det ikke lever i og av evangeliet. Du har vel hørt hva Han vitner i Joh 6:53: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!»
   Og hvordan trer så et menneske i tjeneste for Herren? Ved egen bestemmelse? Det står i Rom 6:18: «Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.»
   Det skjer ved evangeliet!

   Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør! (Åp 3:8). Det er den veien Jesus har gått, og det er gitt deg som en gave – en fullt ferdig frelse du ikke behøver å legge noe til! Han gikk i stedet, heter denne frelse fra Gud!

 

 

Til toppen