At denne Guds frelsesvei var en dårskap for det naturlige menneske, det visste Paulus vel av egen erfaring - han som hadde vært en skriftlærd og en fariseer. Der hvor det naturlige menneske i det hele tatt tenker på noen personlig Gud, der er Han også noe veldig og stort og høyt hevet over skapningen. Derfor må også Hans frelsesvei være noe høyt å heve seg, og strekke seg imot. En vei som bare de mest karakterfaste, «gode» og skarpsindige har mulighet til å nå frem på.

   Men en Gud som stiger ned og blir menneske, underlegger seg våre kår i alle deler, for så å dø som en illgjerningsmann på et kors, for derved å sone for våre synders skyld - at det skulle være Guds frelsesvei - nei, det er dårskap.

   Men, vitner den som har fått grepet det, sammen med Paulus - for oss som blir frelst, er det en Guds kraft!

   Det er viktig i mange sammenhenger når en leser Guds ord, at det går opp for en hvor trykket i setningen ligger. Og legg nøye merke til hvor trykket ligger her, nemlig på det lille ordet - det! For oss er det - Ja, nettopp det - en Guds kraft. Og hva er så det? Det er Ordet om korset! Og er det en Guds kraft til frelse - ja, så er det dermed ikke noe annet! Andre ting kan være viktige nok i sin sammenheng, men bli oss til rettferdiggjørelse, helliggjørelse og frelse kan det ikke.

   Det ligger et alvor for oss alle i dette Paulus' utsagn, at det er en  dårskap  for  det  naturlige menneske - det som går fortapt. Vi har alle dette i oss fra vår naturlige fødsel av at vi vil legge noe til Ordet om korset, for det er og blir en dårskap for oss, når det skal prøves med forstanden. Men når Herren ved sin Ånd har fått åpenbare det for hjertet, da ser vi - dette er Guds kraft.

   Dette himmelske syn, er det som er en så stor forargelse for det naturlig religiøse, og fremfor alt for det kristelig religiøse menneske, som raser imot det. Bare tro, bare tro, blir det sagt i en foraktelig tone - ja, det er vel en lettvint vei. Men det de ikke begriper, er at troen i seg selv er en Guds gjerning og verk i et menneske. Derfor har den også så stor virkning! Det har skjedd noe guddommelig med det menneske som er kommet til tro. Bare se på verden omkring deg - det er vel naturlig å fable om en gud, men det faller så visst ikke naturlig å tro evangeliet. Det er en dårskap!

   Men det er dette djevelen fører et stormløp imot, det himmelske syn, det eneste han frykter, for å få deg til å gjøre noen innrømmelse. Så har du slått inn på fornektelsens vei.

   Det var også her pavekirkens press på Luther lå, om han bare ville fire noe på dette. Også de forkynte Kristus, nåden og troen, men  i  motsetning  til Luther, manglet de det ene ordet - alene! Det gjorde i virkeligheten hele forskjellen! Dette er noe å merke seg for oss også i dag.

   Det er her anstøtet ligger, men hør hva Ordet forkynner om det - for dem som går fortapt. Men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.

   Stans nøye for det under bønn til Gud, du som tenker at dine synder og svik er så store og mange, og du selv er av en slik art at det ikke kan være for deg dette som har med kristendom og frelse å gjøre. Ordet om korset er en Guds kraft til frelse, vitner Guds ord.
   Hva utførte så Jesus på dette foraktede korset? Han var der nettopp for syndens og din naturs arts skyld! Dette er altså veien Guds ord anviser deg, du som aldri får noen skikk på det, selv om du har både ønsket, bedt og prøvd. Jesus Kristus og Ham korsfestet! I dag, som den første gang du kom til troen - for den tusende, som for den første synd!

   La ikke ditt hjerte få dåre deg til å betrakte Guds visdom (1 Kor. 1,24-25) som dårskap og gå fortapt, men hold urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet. Hebr. 10,23.