«Å, om mitt folk ville høre på meg!» (v.14a). Det er den trofaste Gud som beklager seg over sitt troløse folk, som Han gjentatte ganger har kalt til omvendelse.
   Når du leser dette - tror du det bare et et slikt noe oppgitt hjertesukk fra Herrens side? Jesus er Hans uttrykte bilde i verden. Det vil si, at i Ham er Gud åpenbart for oss. Og da må du se på Ham vel og lenge. Hør nå! - det er Jesus som skuer ut over Jerusalem: «Da Han kom nær og så byen, gråt Han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.» (Luk 19:41-42). Da gråt Han!
   Med det som bakteppe kan vi lese det igjen: «Å, om mitt folk ville høre på meg, om Israel ville vandre på mine veier!»
   Det høres jo ut som om det er tale om to ting - å høre og så vandre. Det er denne vrangforståelse som har ridd kristenheten som en mare gjennom hele historien - og også ikke minst i dag. Noe som må renses vekk på ny igjen og igjen.
   Ja, det er greit med alt det Jesus gjorde, men vi må også ...! Og så har du det gående. Det var dette reformasjonen rensket opp i, og som etter hvert ble kjent som lutherdommen. Å høre og å vandre er én og samme ting, i denne sammenheng. Derfor taler Jesus om å «se til hvorledes dere hører.» (Luk 8:18). Og: «Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, fordi dere ikke er av Gud.» (Joh 8:47). Og allerede hos Jesaja hører vi dette: «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.» (Jes 55:3). Her sto ikke hør og gjør, men kun hør! For som apostelen Paulus skriver i Rom 10:17: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» I den såkalte King James oversettelsen står det - og da kommer det noe tydeligere frem, hva det er tale om her: «Så kommer da troen av det en hører og det en hører kommer ved Guds ord.» Ved hørelsen, sa vi før.
   Ser du - hele din frelse kommer ved hørelsen! Ved det du hører! Og det du hører til frelse er Kristi ord! Altså budskapet om Kristus! Det vi gjerne kaller: Ordet om Jesus! Ordet om korset! Ordet om blodet! Dette spesifikke budskap. Ved dette bestemte budskap bringer Herren det menneske som har gått fallitt på sitt eget, til tro ved sin Hellige Ånd! Hva var det Jesus sa på korsets tre?: Det er fullbrakt! Fullbrakt! Hør nå det! «Å, om mitt folk ville høre på meg!» leste vi.
   Å ja, sier det loviske sinn da - men her står også om å vandre på Hans veier! Det må vi ikke glemme! Og så tror de at de ved det legger alvor til - legger grunnlag for en større og dypere gudfryktighet - og ser ikke at de tvert imot river bort grunnlaget for sann gudfryktighet og frelse. I stedet for sanne Guds barn skaper de slike som i sin tid naglet Jesus til korset! For hva svarer Jesus selv på dette med å vandre på Hans veier?: «Jeg er veien!» (Joh 14:6). Hva vil det da si å vandre på Hans veier - i henhold til evangeliet, den nye pakt, og ikke den gamle?
   Ja men, vi kan da ikke leve «hur som helst,» kan vi vel? Denne onde mannen i vårt eget bryst, han gir seg ikke så lett, vet du. Vi vil bare si en ting til det: Om et menneske lever «hur som helst,» så tyder det på at noe er galt i hans gudsforhold, men samtidig må vi holde fast på, at ikke noe menneske blir renset og frelst, ved å la være noen synd! Men det blir så snart som Luther sa, at en spenner vogna foran hesten. Den skulle jo følge bak! Og det blir veldig snart en reformert helliggjørelsesforståelse, hvor en blander frukt og nådevirkninger - altså det som følger baketter - inn i selve frelsesspørsmålet.

   En sann kristen - han blir engstelig, så snart han hører det er noe mer som må til, enn hva Jesus allerede har gjort - for han er en som har gått konkurs på alt sitt eget, og finner den dag i dag, om han så har levd med Gud i sytti år, ikke noe hos seg selv å bygge på i sitt forhold til Gud. Alt faller igjennom. Derfor har han bare dette håp som sikkert - at Jesus gjorde alt!
   De som forkynner slik - at det må noe mer til, og det gjelder den store masse av kristenheten, og også i såkalte lutherske sammenhenger har man mistet av syne hva lutherdom er for noe - de forkynner noe som i virkeligheten svekker verdien av Jesu dyrebare og fullbrakte verk. De trår i virkeligheten Jesu blod under sine føtter ved dette.

   Nei, en sann kristen lever så visst ikke «hur som helst,» men han har på samme tid ikke den minste trøst av sitt liv her på jord. Det vil si, sin livsførsel - sin vandel - for den er så smittet av hans synd, så full av hovmod, egenrettferdighet, halvhjertethet, urene motiver o.l., at han tvert imot må søke Guds nåde også av den grunn. For han er en som hører! Hører Guds ord. Han er en som er blitt enig med Gud, og derfor vandrer på Guds veier - eller Guds vei - som er Jesus!

   Hør hva Herren her sier om våre hjerter, og våre veier: «Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd.» (v.13). Hårde hjerter - onde råd! Ikke spesielt vakkert! Men det er det menneskes hjerte som ikke er smeltet og byttet ut, ved evangeliets trøst!  Det hjelper ikke hvor velmenende dette menneske er - det kan jo ofte bedra oss - det følger sitt hårde hjerte, og meler i virkeligheten sin egen kake. Altså, det ender med onde råd! Dette sees ikke nødvendigvis med våre øyne - da kan det se svært så godt og oppofrende ut - men slik fortoner det seg for Guds øyne - når Han skal prøve vår gjerning! Alt som ikke flyter som en direkte frukt av evangeliet i et menneskes liv, er per definisjon - døde gjerninger!

E.K.

   Det var jo dette som skapte en så hvitglødende harme og flammende hat til Jesus, hos fariseerne og de skriftlærde - at deres liv og gjerninger ikke fikk noen ros, men tvert imot ble trukket for dommeren og fordømt! Og de som ikke - etter deres egne meninger vel og merke - ikke engang tok æren for det selv, men tilskrev det hele Guds nåde og Guds kraft. Du leser om fariseeren der fremme i templet - han som lovet og priste Gud - legg merke til hvem han gir æren for sitt fortreffelige liv: «Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren.» (Luk 18:11). «Gud, jeg takker deg!» Merk deg det!

   Nå skal du få høre denne nådeforkynnelsen i den teksten vi har lest sammen: «Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!» (v.11b). Det er å høre på Gud, og vandre på Hans veier! Lukk din munn vidt opp, og ta imot det Herren vil gi deg! Vi har jo et strålende bilde på det i nattverden, ikke sant? Du bare åpner munnen, og får så alt som bringer deg evig liv og himmelsk salighet lagt inn på tunga di! Nemlig Jesu legeme og blod! Legemet som ble gitt for deg! Når da? Etter at du hadde gjort noe fra eller til? Nei, for vel 2 000 år siden! Blodet som ble utøst til syndene forlatelse for deg! Når da? Når du hadde gjort noe fra eller til? Nei, for vel 2 000 år siden.
   Hva sier Jesus om de som står på Hans høyre side, og får adgang til himmel og salighet - var det på grunn av de gjerninger Han nevner? Nei, hør virkelig det!: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt 25,:34). Hørte du det? Tenk nå på Herrens klagerop i teksten her: «Å, om mitt folk ville høre på meg!» (v.14). Men hva sier disse menneskene om de gjerninger Herren nevner? Hør igjen!: «Da skal de rettferdige svare Ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» (Matt 25:37-39). Med andre ord, når gjorde vi dette? De visste det altså ikke selv! Dette var altså ikke mennesker som hadde gått omkring og solt seg i fruktene, og hadde hatt noen trøst av det! Det var mennesker som kun hadde hatt Jesus og Hans gjerning for øye - og det hadde altså ikke blitt uten frukt!

   Så hører vi denne såre klage over folket: «Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel ville ikke lyde meg,» som vi hører igjen flere tusen år senere av Jesu munn: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne.» (Luk 19:42).
   Og Gud gråt altså over dette - at det var skjult for deres øyne! Kan det sies klarere til oss, at det ikke var dette Gud ønsket for dem? Kan det sies klarere, at det ikke er dette Han ønsker for oss?

   Enn du? Hører du? Kan hende er det eneste du kan svare på dette: Jeg vet ikke helt om jeg hører, men jeg vet det, at jeg gjerne vil både høre og bøye meg for Guds ord! Det er godt! Du hører!

   «Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud.» (v.10). Altså disse guder og lærer, som legger bånd på deg og krever gjerning først. Og så kommer det - den totale kontrast til dette: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg opp fra landet Egypt. Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!» (v.11). Altså: All nådes Gud, det er meg! Jeg er den som gir deg for intet! Jeg er den som gir uforskyldt av nåde! Uten betaling, uten penger! Det er meg! Kjenn meg igjen på det! Jeg er den som er kommet - ikke for å kreve av deg - men for å tjene deg! Tjene deg til frelse!
   La oss nå få et Jesu ord på dette til slutt, så vi ikke behøver å være i tvil om dette! «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.» (Mrk. 10,45).
   Men nå - når du engang skal møte Ham i himmelen - hvordan er Han da? Det sier Han oss også noe om: «Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem.» (Luk 12:37). «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Hebr 13:8).
   Som du ser Ham døende på korset for dine synders skyld - betalende dem altså - slik forblir Han til evig tid! De sår Han fikk for deg bærer Han på sitt oppstandne og evig varende herlighetslegeme!

    Det er grunn til å gi akt på Guds ord - det Han forkynner oss - og det er grunn til å takke Ham, nå og i all evighet!