Det er to ting som umiddelbart blir åpenbart for oss her: Mennesket i sin synd - i sitt fall. Et fall som allerede er skjedd, og derfor en tilstand vi ikke kan gjøre noe med. Og det andre som gir oss trøst og håp tross denne falne tilstand - det som mangfoldig oppveier dette: Jesus valgte slike falne til sine disipler, og det på Faderens befaling, og Hans forutviten.
   «Du visste alt om meg før du meg kalla,» heter det i en av våre sanger. Alt! Likevel valgte Han deg! Det forteller deg vel med all ønskelig klarhet, at grunnen til utvelgelsen ikke ligger i deg! For det som bor i deg, det fører jo tvert imot til forkastelse.

   Da Jesus først utvalgte disse disiplene, da blomstret dette syndige vesen i dem uten noen begrensning. Å jo da, de kjente Guds bud, og innrettet seg nok etter dem langt på vei. De var alminnelig fromme mennesker - så de tok nok hensyn til budene: Du skal ikke misbruke Herrens din Guds navn! Du skal ikke stjele! Du skal ikke drive hor osv., - levde etter dem selv i det ytre, og fordømte dem som ikke gjorde det, som alminnelig fromme mennesker gjerne gjør. Men de så ikke det som stikker dypere, og som loven er gitt til å avsløre, slikt som egenkjærlighet, hovmod, egoisme o.l. Altså disse indre synder - de som har sin grunn i det Herren åpenbarer om menneskets hjerte f.eks. hos Jer 17:9: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» Ja, hvem kjenner det?
   Det gjorde åpenbart ikke disiplene på dette tidspunkt. Som jeg nevnte - en tilstand vi ikke kan gjøre noe med. Det bekreftes jo sterkt av dette ordet hos profeten, der det sies om vårt hjerte: «Kan ikke leges!»

   Hvordan så disse disiplene på dette her? Jo hør!: «Mester, vi vil at du skal gjøre for oss det vi ber deg om!» (v.35). Vi vil! Vi vil at du! Maken til freidighet, vil vel vi si. Eller kanskje heller: Maken til frekkhet! Men det så de rett og slett ikke. De bare var slik. Disse hadde Jesus utvalgt! Merk deg det!
   Og så kommer Jesu svar på denne henvendelsen - og merk deg også hvor mildt det er. Han taler til barn - åndelige barn: «Hva vil dere så at jeg skal gjøre for dere?» (v.36). Og så kommer denne begjæringen som virkelig viser hva som bor i dem: «Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet!» (v.37). De ba likefremt om ikke noe mindre en de høyeste seter i himmelen, etter Gud selv! Og når Jesus mildt irettesetter dem, og spør dem om de kan betale den pris det koster - svarer de uten å nøle tydeligvis: «Det kan vi!» Noe til disipler dette! Men da får de også denne alvorlige profeti av Herrens egen munn: «Den kalk jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåp jeg døpes med, skal dere bli døpt med.» (v.39). Dette gikk jo bokstavelig i oppfyllelse! Vi skal vokte oss for å bryste oss for Gud! Når Han sender noen prøvelse over oss, da bryter vi snart sammen, ikke sant? Og så begynner vi å beklage oss, for at slike ting rammer oss osv. Nei, hold deg til Jesu nåde - ydmykt til Jesu nåde!
   Men den tilstand disse disipler befant seg i på dette tidspunkt, umuliggjorde enhver spore til ydmykhet. Ydmykhet er nemlig noe som drives frem ved sannhets erkjennelse. Og det kom etter hvert!
   Men det var altså ikke ved at de fikk orden på, og forandret sitt hjerte etter som tiden gikk, og de fikk bedrevet noen åndelige øvelser - nei, men som Paulus skriver til korinterne: «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.» (1 Kor 11:31). Altså, det er ikke hjertet som er blitt bedre, men vi dømmer og fordømmer det onde i oss! Med andre ord - vi bekjenner våre synder! Eller som Guds ord sier: Vi fornedrer oss! Det er ikke populært i forhold til den tidsånd som nå råder. Nei, det har aldri vært populært i verden, men nå i disse dager, nok mindre enn noen gang før. Men fremdeles har vi Jesu ord til oss - det ord som ikke skal forgå selv når himmel og jord forgår (Matt 24:35; Mark 13:31; Luk 21:33): «Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» (Matt 23:12; Luk 14:11; 18:14).

   Når ble du frelst? Kanskje du er blant dem som har et helt bestemt tidspunkt å vise til, og så sier du: Da ble jeg frelst! Eller kanskje er du blant dem lyset har gått opp for mer og mer. Ved dette ble jeg frelst, sier du da. Ja, da fikk du del i frelsen - men når ble du frelst, var spørsmålet? Hør hva Jesus sier til den flokken som står ved Hans høyre side på den siste dag - det som kalles dommedag: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt 25:34).

E.K.

   «Fra verdens grunnvoll ble lagt!» Da er vi langt tilbake i tid! Altså allerede da verdens grunnvoll ble lagt, var det satt av plass til deg i himmel og salighet! Det er det mål Gud har satt for deg. Men det peker jo tilbake til et enda tidligere tidspunkt, som Skriften også gjør klart for oss: «For i Ham (Sønnen) har Han (Faderen) utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt!» (Ef 1:4).
   «Før verdens grunnvoll ble lagt!» Altså i Guds evige råd! Og så følger det på noe veldig, veldig viktig for oss å få klarhet i - du som kanskje opplever deg så lite verdig til Guds selskap dag for dag - hør!: «- for at vi - altså ved det - skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.» Han utvalgte oss i Jesus for at vi ved det skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn! Det kan du ikke bli ved noe annet enn at du tror denne din utvelgelse i Ham! All annen vei er lovgjerninger, og fører et menneske inn under Guds forbannelse. For all annen vei innebærer en selvopphøyelse - og vi hørte jo av Jesu egen munn hvordan det går med den som opphøyer seg selv. Når vi tror vi kan rettferdiggjøre oss selv for Gud, da er det toppen av selvopphøyelse. Men vi er vel av dem som tar vår tilflukt til Jesus?

   I denne disiplenes begjæring her, ser vi hva denne selvopphøyelsen streber etter i siste instans: Å bli Gud lik!
   Om ikke det er så mange som vil tenke den tanken blant oss, så hva med en høy stilling i Guds rike her på jord? Hvor mange streber ikke etter det! Om de fullt ut har tenkt over hvilket ansvar som da blir lagt på dem, er vel en annen sak.

   Men så hører vi Jesus si en ting til her i teksten - som vi også skal merke oss nøye: «Men å sitte ved min høyre eller venstre side, det står ikke til meg å gi, men det gis til dem det er beredt for.» (v.40).
   Hørte du det? Også din plass i himmelen er beredt deg! Altså, det er jo dette vi har så vanskelig for å fatte, ikke sant? At alt allerede er gitt oss, så det kun heter - uforskyldt av nåde! Utvalgt i Ham før verdens grunnvoll ble lagt! Derfor kan et menneske bare bli frelst, bevart, og nå det endelige målet, ved tro! Tro på det som er skjedd ved Jesus Kristus!

   De andre disiplene ble som ventet, harme på disse to. Vi kan synes at det var med rette, men i virkeligheten åpenbarer det bare dem også. Hva er det som da stikker sitt hode frem? Jo, misunnelse, og dette å ikke ville ha noen over seg. Så er de altså like gode de! Eller skal vi heller si: Like dårlige?
   Det er dette - denne hovedsynd i mennesket - Jesus nå angriper, ikke ved en voldsom refs, men rett og slett ved å mildt opplyse dem om hvordan det skal være i Hans rike: «Men Jesus kalte dem til seg og sa til dem: Dere vet at de som gjelder for å være fyrster for folkene, hersker over dem, og deres stormenn bruker makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere, men den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener. Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell.» (v.42-44).
   Her setter Han en stopper for den karrierestigen som var naturlig for dem - ja, Han snur det helt på hodet: Den som vil bli stor, må bli liten - ja, alles tjener! Dette er nå vel også like vanskelig som noe annet Gud krever av oss - å etterleve. Det ser vi dessverre så altfor mange eksempler på også - mennesker som vil herske over menigheten, mennesker som søker maktposisjoner for å kunne herske. De er ifølge Jesu ord de minste i Guds rike - i den grad de i det hele tatt hører Ham til.

   Det er underlig hvor snart mennesker kan tro de er kommet langt i gudsfrykt, fordi de i det ytre lever noe annerledes enn før, men ikke ser det som virkelig er synden i oss. Det som bare etterlater oss ett eneste håp - men det til gjengjeld et håp som aldri i evighet blir til skamme: Jesus Kristus! Han som er kommet for å søke og frelse det som var fortapt! (Matt 18:11; Luk 19:10).

   La oss høre - og legge oss på hjerte - det siste verset i teksten vår her: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.» (v.45).