Denne er satt opp som tekst på Kristi himmelfartsdag – talte over den for noen år siden - men da bare de tre første vers. De syntes vel de videre vers ble for sterke og voldsomme. Men ved det har de i tilfelle tilslørt det store alvor for ethvert menneske som våger å reise seg mot Gud! De vil likesom gjøre Ham snillere ut ifra den tanke at Han da skal bli mer akseptabel hos det uomvendte menneske. Men jeg, som det uomvendte menneske, skal tvert imot bli klar over mitt sanne forhold til Gud, eller Guds sanne forhold til meg, ut fra det vi leser i Joh 3:36: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»
   Hvilken forskjell på tilstand, når det gjelder det omvendte og det uomvendte menneske!
   Med andre ord – Guds vrede er over meg! Han har i sin kjærlighet til denne forkomne skapningen gjort alt som var nødvendig til frelse, men i min stolthet og gjenstridighet avviser jeg Ham – ja, kan hende til og med håner Ham og det frelsesverk som kostet Ham så dyrt – Han sparte nemlig ikke sin egen Sønn, men gav Ham nettopp for deg!
   Å reise seg mot Gud, og ikke la Ham komme til med sitt ord og dermed sin overbevisning, det er den største og mest alvorlige tabbe et menneske kan gjøre. Det er virkelig dødens vei! Det er fortapelsens vei! Det er å fullt ut bære konsekvensene av synd! Da Jesus – i ditt sted – gikk inn i dette, lå Han på sitt ansikt i Getsemane hage, og svettet blod av angst!
   I Ordsp 8:34-36, hvor Han står frem som visdommen ved hvem alt er skapt, kan vi lese. «Salig er det menneske som hører på meg, så han våker ved mine dører dag etter dag og holder vakt ved mine dørstolper. For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren. Men den som ikke finner meg, skader sin egen sjel. Alle de som hater meg, elsker døden.»
   Her møter vi de to konsekvenser, de to utganger av livet, igjen, og begge har sin årsak i ditt forhold til Ham, og Ham alene!
   Det er denne Herre du leser om i teksten vår – vers 5-6: «Han knuser konger på sin vredes dag. Han holder dom blant hedningefolkene. Han fyller opp med lik, Han knuser hoder over hele jorden.»
   Frykter du for mennesker? – jeg skal vise deg hvem du skal frykte, sier Jesus i Luk 12:5: «Frykt for Ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.»

   Men vi må spørre: Hvem er Han nå egentlig, Han som vil rense denne jorden for syndere på denne måten? Du vet hva Jesus kalles i Skriften, Han kalles Guds Lam, den som står frem og gir seg selv som det endegyldige offerlam for syndere – da bærer Han denne tittel eller beskrivelse om du vil: Guds Lam!
   Men Han er mer enn et offerlam som ydmykt bøyer seg ned og villig tar synderens dom, som en stedfortreder – Han er også Herren, Den Allmektige Gud! Og nå skal du høre en underlig beskrivelse av Ham, idet de vantro roper i angst da dommen går over verden - Åp 6:16: «Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.»
   Lammets vrede er altså noe så forferdelig å møte, at de heller vil ha fjell og klipper fallende over seg!

   Dette vi nå peker på ut fra Skriften er dens lære om vantroens følger! Som troen på Jesus har frelse og evig salighet som konsekvens, har vantroen en forferdelig dom som konsekvens. Mennesket kan ikke avskaffe dette. Jo, mer det prøver og arbeider mot dette dess verre blir deres situasjon! - for du bærer årsaken til dommen i deg, og den er ikke du i stand til å kvitte deg med!
   Det er bare én ting å si til dette: «I dag, om du hører Hans røst, da forherd ikke ditt hjerte!» (Hebr 4:7).

E.K.

   Jesus har to måter å møte synderen på – dette er den ene og er Hans møte med det Skriften beskriver som en ubotferdig synder. Den andre er Hans kallelse inn til sin fullbrakte frelse – der Han forkynner deg og forsikrer deg om vissheten i den gjerning Han har gjort i ditt sted, og som du skal få regne med helt til du er fremme i himlen, selv om du snubler og faller så mang en gang. I Jes 55:3, kalles den for Davids rike nåde, den visse! Hans frelse oppsluker alt det som er deg imot, og gjør det til intet. Her er det synden som brenner opp – hvor synderen forkaster denne frelse er det synderen som brenner opp!

   «Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!» (v.1).
   Det er dette vers Jesus i Matt 22:41-46, tar frem og stiller fariseerne og de skriftlærde til veggs ved, i deres falske kunnskap: «Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: Hva mener dere om Messias? Hvem er Han sønn av? De sier til Ham: Av David. Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle Ham Herre? Han sier jo: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Når nå David kaller Ham Herre, hvordan kan Han da være hans sønn? Og ingen var i stand til å svare Ham et ord. Heller ikke våget noen å spørre Ham mer fra den dagen.»
   Han var Davids sønn i og med at Han var født som menneske i Davids ætt, men Han var Davids og vår alles, Herre, som Gud fra evighet av!
   Men merk deg nå disse kunnskapsrike menneskenes vrange holdning til det ord de selv mente seg å tro på: «Heller ikke våget noen å spørre Ham mer fra den dagen!»
   Jesus stilte dem jo, det vi må kalle, et genialt spørsmål – og følgelig slutning: Hvordan kan dere ha unngått å se dette? Og de står der beskjemmet. Men i stedet for å søke mer kunnskap og innsikt hos Ham, som da beviselig innehadde mer av det enn dem, trekker de seg heller unna, og blir stående igjen med en kunnskap og innsikt så full av huller, at de aldri når frem til sannheten. De har tvert imot ved det forkastet Ham som er sannheten! – og kommer inn under dem som beskrives i Hebr 10:39: «Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» Ja, det gjør apostelen og de sanne troende, men samtidig beskriver han noen som gjør nettopp dette – de angriper ikke voldelig, og kan hende ikke engang verbalt, men de unndrar seg! - lukker seg til, trekker seg bort fra lyset, med vitende og vilje, og ender følgelig i mørke!
   Herren taler ved profeten Jeremia i Jer 8:9: «Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?»
   Ja, nå kan jo du forsøke å svare på det!

   Måtte du og jeg på den siste dag, for all del være blant dem vi leser om i vers 3 her i teksten: «Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød.»

   Herren har ennå ikke lukket igjen frelsens port for oss, men den står åpen ved Hans sår og ved Hans blod som ble utøst nettopp for våre synders skyld til en fullkommen soning! En fullkommen soning, det vil si, at den har stått sin prøve for Den Hellige! Da bør den holde for deg også, vet du!
   Et sangvers til illustrasjon her til sist: «En port til himlen åpen står, der Jesu kors nå tindrer. Derfra en stråleglans utgår som sorg og smerte lindrer.»