«Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg osv.» (4:12). Det er altså åpenbart noe føre dette - nemlig hva Gud i sin allmakt og nidkjærhet vil gjøre med de hedningefolk som drar opp imot Jerusalem. Og da er det ikke tale om besøkende, men krigshærer. Jeg vil søke å ødelegge dem alle, sier Herren. (12:9). Et menneske vet ikke hva det gjør, når det reiser seg mot Herren. Det står i Sal 2:1-5: «Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler Han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder Han dem.»
   Hva er det som skjer i vårt samfunn i dag? Jo, man «rådslår sammen mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» Det er jo nettopp det vi er vitne til! Men det disse ikke er klar over, det er hva Ordet åpenbarer oss her: «Så taler Han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder Han dem.» Når Han taler til mennesket i sin vrede, da skjer det noe, som forferder!

   Det er altså det som har skjedd like før vår tekst. Og så begynner da vår tekst med et men. «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd.» Hos profeten Joel 3:1a: kan vi lese: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød.» Alt kjød! Hedning som jøde med andre ord.
   Her i teksten er det spesifikt jødene det er tale om, og legg merke til hva som da skjer med disse menneskene - de får synet, det åndelige! De ser som Gud ser! Og gjør seg ikke lenger tanker - det vil si, egne tanker om ting. «- da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget!» Da skal de plutselig se altså, at Israels Gud, det er Jesus Kristus! Han som ble gjennomstunget på et kors utenfor Jerusalem. Han som de kastet ut!
   Det var jo nettopp det som skjedde med den nidkjære fariseer og skriftlærde Saulus fra Tarsus - han som ved omvendelsen ble apostelen Paulus. Han var ute etter å fengsle de troende i Damaskus, da et lys åpenbarte seg på himmelen, og slo denne egenrettferdige sjelen til marken - og legg merke til hva Saulus svarer på Herrens spørsmål: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Apg 9:4). «Han sa: Hvem er du, Herre? Og Han svarte: Jeg er Jesus, Han som du forfølger.» (Apg 9:5). Da skuet fariseeren opp til Ham som han hadde gjennomstunget med sin vantro og forfølgelse. Siden sørget Paulus livet ut over denne sin synd - sørget og angret slik at han omtalte seg selv som et ufullbåret foster (1 Kor 15:8), den minste av alle de hellige (Ef 3:8) - og merk deg at han sier - av alle de hellige - og den største av syndere. (1 Tim 1:15). «For jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet.» (1 Kor 15:9).
   For Paulus ble nåden virkelig nåde blott!

   Vi ser det samme med de vi leser om her, idet de fikk nådens og bønnens Ånd utgytt over seg: «- de skal sørge over Ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over Ham slik som en klager over sin førstefødte. På den dag skal sorgen bli stor i Jerusalem.» (v.10b-11a).
   Kjenner du noe til sorgen over synden, over din vantro, din åndelige blindhet og uforstand osv. Kjenner du noe til sorgen over at du ikke er som du skulle for Gud? Ja, det er vel det som driver deg til denne kilden vi leser om her, ikke sant? En åpnet kilde mot synd og urenhet! (13:1).
   Du kjenner vel til denne trangen og gleden som Per Nordsletten synger om: «Fremfor alt la ditt blod, Denne rensende flod, Være daglig mitt kjæreste sted Hvor jeg senker meg ned, Hvor jeg finner min fred - Herre, det er det største jeg vet.»
   Det var hans bønn til Herren - at han fikk leve i denne rensende kilde!

   Jesus taler i Matt 19:30, om at «mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første!» Studiebibelen tolker dette, ut fra Luk 13:24-32, som at «de siste» sikter til de som er utenfor, og «de første» til de som er innenfor. Jødene var jo «de første» - og vi vet jo ut fra Skriften, ikke minst, at mange - ja, de fleste av dem ble «de siste,» ved at de forkastet Jesus. Og hedningene som var «de siste,» det vil si dem som var utenfor, millioner på millioner av dem ble «de første» nettopp ved at de tok imot Jesus, ved at Han ble åpenbart for deres hjerte til frelse.

E.K.

   Men nå ser vi at de egentlig første - nemlig jødene igjen skal føres inn, ved dette vi leser her i vår tekst.
   La oss merke oss hva vi leser da - for det har stor betydning også for oss: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over Ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over Ham slik som en klager over sin førstefødte. På den dag skal sorgen bli stor i Jerusalem.» (12:10-11a).

   Du ser det er - som alltid - Gud, Herren, som begynner denne gjerning. Han utgyter sin Ånd over dem, og de ser Jesus! Mange kan vite mye om den historiske personen Jesus - men ingen kan se Jesus, uten Den Hellige Ånd. Det er Han som forkynner evangeliet inn i vårt hjerte, så vi ser og tror - eller ser til tro, om du vil. Og så ser vi altså denne frukt - for ennå ser de Ham bare som den de har syndet imot - at de sørger og gråter over hva de har gjort. De har ennå ikke sett hva Herren har gjort for dem, men bare hva de har gjort mot Ham! Men vi leser om det her: «På den dag» - altså den dag da de kommer til sannhets erkjennelse og blir forferdet over seg selv - «på den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» (13:1).
   Se Guds godhet og nåde! Da står det en rensende kilde klar for dem! Det står ikke at Herren skal åpne dem en slik kilde den dagen, men det skal være en åpnet kilde for dem! Akkurat som den heldekkende festdrakten hang ferdig for den bortkomne sønn hele tiden der hjemme.
   Det er ikke din eventuelle anger og bot som skal åpne den for deg - nei, men din anger og bot åpner deg for den! Du blir nådehungrig!
   Vi vet jo det! Det er jo den kilde vi har kommet til med vår synd, og er blitt fullkomment renset for Gud - nemlig Jesu Kristi dyre blod!
   Det har vært der også for dem hele tiden, men først nå ser de det! Som Jesus sier i Matt 11:27: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
   Hvem vil Han åpenbare det for? I Joh 6:37: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» Vil jeg ingenlunde støte ut, som det het i en tidligere oversettelse av dette verset. Ingenlunde! Smak på det!
   Denne din trang til Jesus som i første omgang dine synder forvolder, idet det er blitt klart for deg at Han er den som gir syndenes forlatelse, det er ikke en trang som har oppstått i deg - det er en trang som er gitt deg av Gud! Det har sin grunn i åpenbaring i hjertet! Det er noe som har klarnet for deg under hørelsen av Guds ord - ikke først og fremst i hodet, men i hjertet - så det har vokst frem en tillit, som altså har den frukt at du kommer til Ham, frelseren og forsoneren - Han som gav sitt blod for deg!

   Nå skal dette plagede folket, som til alle tider har vært forfulgt på jord, og er det til den dag i dag, også få se den åpnede kilde. Unner du dem ikke det? Å få se det samme som du har sett? Den fullkomne hvile i frelserens vunder og sår!

   «På den dag skal det være en åpnet kilde mot synd og urenhet.» Den er åpnet av en annen, og har vært åpen nå i snart to tusen år - du har vel ikke funnet noen annen kilde til renselse? Det er mange som har det! Trøster seg til sitt eget. Noen til at de må da være gode nok! Andre i sin gjerning for Herren - hva de er blitt brukt til osv. Atter andre i hva de føler og opplever - ja, avveiene er i grunnen utallige. Men det er ingen frelse i hva du er og har gjort for Herren - det er ikke kilden til frelse - men i hva Herren er og har gjort for deg! Han har åpnet deg en kilde! Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag. Og da må ikke du se deg om etter noen annen. Det er sprukne brønner som ikke holder vann – det vil si, Livets vann – vitner Ordet! (Jer 2:13).
   «Det er frelse kun i Jesu blod alene, Veien hjem til Gud går jo om Golgata,» heter det i en kjent musikklagssang, og sannheten i dette finner du understreket i teksten vår i dag! Anger og bot som driver til Jesus, den åpnede kilde mot alt som blir oss til dom!