“Det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget” (Hebr. 6:19).
   “Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde. Og de gledet seg over at de la seg; og han førte dem til den havn de ønsket” (Sal. 107:29-30).

   “Bare brøl, dere bølger, våre sjeler trosser dem,
de brøl som forstyrrer vår hvile.

Forgjeves prøver du å svekke min ro.”

Freden i den troendes bryst

   Denne verden er et hav med evig storm; Men midt i den er det mange sjeler som har funnet "fred og sikkerhet". Alle disse hørte en gang den fryktelige hyling av stormens vrede, og ble kastet omkring av dens raseri, - men likevel led de ikke skipbrudd - de slapp unna. De hører fortsatt stormen, og jordens bølger kaster dem ofte opp og ned når de ligger for anker. Men deres sikkerhet blir aldri rystet. Dette er syndere som har flyktet til det håp som er satt foran dem, et "anker for sjelen, som er trygt og fast".

   Verden misliker og forakter disse sjelene. For de tok det alvorlig med å flykte fra stormen, og verden er svært irritert over et slikt oppriktig alvor. De kaster bort alt unødvendig, og "akter det for skarn, for at de kan vinne Kristus".

   Og ved å ha gjort det, fant de Kristus et anker, "trygt og fast." Men verden er ikke opptatt av dette, og derfor hater de slike som erklærer at Han er deres eneste sikkerhet i stormens tid. De syndere som har overgitt seg til dette håp, vitner om den sikkerhet de har funnet. De som ikke vil flykte til denne sikkerhet, fordømmer deres sikkerhet som arroganse, stolthet og en herlighet som er forgjeves! - Verden føler at hvis de er helt trygge, så er ikke de det. - Hvis deres håp er ekte, så har ikke de selv noe håp.

   Men kom og undersøk dette ankeret og grunnen det er festet i. Det er et håp som er satt foran deg - et håp om å unnfly. I stormen oppfordrer Guds stemme deg til å flykte til dette håp. Det er talt om dette i Hebr. 6:19-20. Det er et håp som er et anker for sjelen. Dette ankeret er sikkert og sterkt. Det vil ikke knekke eller slippe. Stranden som det er festet i, er så solid og fast at ankeret som er festet der, forblir der på tross av storm, vind og store bølger.

   Sjelens anker finnes i det gode budskap om Kristus. De vakte synderes spørsmål er: Vil en hellig Gud tilgi mine synder? De kastes fram og tilbake til de får svar på dette spørsmålet. De føler seg som om de var den største av alle syndere, og at det var vanskeligere for Gud å tilgi dem enn å tilgi Manasse, Paulus eller Magdalena eller alle andre syndere i verden.

   Det ser ut til å være en svart, dyp, alvorlig, misfornøyd vrede på Guds ansikt.

   Å, hvem kan fortelle om disse sjelers angst! De ønsker å være i fred, men vet ikke hvordan. Det ser seg om etter hvile, men vet ikke hvor de skal finne den.

   Hør da, "Du arme som er bortrevet av storm, som ingen trøst har funnet". Se, det står skrevet om Herren Jesus: "Din vrede tynger på meg, og med alle dine bølger trenger du meg" (Sal. 138:7). Dette er stemmen til en som har blitt kastet i bølgene slik Jonas, og nå er han i det dypeste dyp. Vannene omslutter Ham, og bølgene går over Ham! Er dette en skipbrudd synder?

   Nei, det er Jesus som lar stormens og vredens bølger skylle over sin egen person. Og ved dette forkynner Han til alle, at synden ikke fortjener mindre enn en slik storm av den Allmektiges brennende vrede. Dette forkynner Han for at alle kan se hvordan den Hellige til det ytterste avskyr all synd, i gjerning, ord eller tanker.

   Men hør nå om den store gleden i evangeliet! Jesus sank ned i dypet av dette hav og ble begravet under syndens tyngde. Men Han, står nå på kysten og erklærer at "den som tror på ham ikke skal bli fordømt". Den som vil være enig i at denne Frelseren er hans sikkerhet, må ikke gå under i disse bølgene selv, men blir regnet av Gud som om hans synder allerede hadde blitt straffet i den voldsomme stormen som brukte sin makt på Jesus. Er ikke dette hvile for din sjel? Det viser deg at Gud kan vende sin vrede fra deg mens Han er rettferdig og hellig. Hvordan Han viser sin største misnøye mot dine synder, men likevel sparer deg! Stiller ikke dette til din engstelige samvittighet? Er ikke dette et anker?
   Jesus er ankeret. Han har vært på bunnen av vredens dyp, og Hans styrke ble prøvet og funnet å være fullkommen.

   Intet annet kan hindre din sjel fra å bli rystet, for intet motstår Guds vredes storm. Dine gjerninger er ikke noe anker. Kan de tåle den voldsomme stormen av guddommelig vrede? Dine følelser og tanker er ikke noe anker. Kan de tåle en bølge fra verden? Da langt mindre en fra den Hellige Gud? Åndens arbeid i deg er heller ikke ditt anker. Det er bare lasten, eller fartøyets lager, som det sikre ankeret beskytter mot skade. Noen sørger og sier. Å, hvis jeg hadde syndet mindre, ville jeg hatt mindre problemer med å finne fred. Ja, men du styrker ikke et anker med din antatte godhet? Hvis du kunne sette dine mange helliggjørelser i stedet for dine mange synder, ville du da hatt et solid anker? Andre sier: Å, hvis jeg bare kunne se at jeg hadde tro, da kune jeg hatt ro. Nå prøver du jo bare å gjøre kjettingen til et anker. For troen er kjettingen som forbinder ankeret til sjelen. I stedet for å plage deg selv om din egen tro, så vær heller opptatt med styrken og fastheten til ankeret. De vil ikke lenger din sjel kastes rundt.

   Ankeret må være noe helt annet enn oss selv. Ikke våre plikter, vår helliggjørelse eller vår vandring med Gud. Ei heller vårt bevis på Åndens arbeid i oss, eller vår kjærlighets styrke - ikke noen av alle disse! Ankeret til et skip er noe som ligger utenfor, og ved å være utenfor skipet blir det sikret.

   Det som stiller og forsikrer urolige synderes samvittighet og sjel, er at de hører det gode budskap.

   Det er noe som blir sagt eller vist dem av Gud. Det er noe som forteller dem, ikke om følelsene i sine egne hjerter, men i Guds hjerte. Det er noe som viser dem Guds ansikt, at de kan lese der: "Gud er kjærlighet." Jesu arbeid, eller rettere Jesus selv, blir på denne måten det sikre " anker for sjelen".

   Ankeret er sikkert. Det er fast, det kan aldri feile eller bryte sammen, for det natur er guddommelig. Det tåler alt! Det forblir fast uansett hvor sterk stormen er, fordi det er festet "og når innenfor forhenget". La oss undersøke kysten det er festet i. Denne kysten er innenfor forhenget. Dette øker grunnen for troen og viser oss vårt håp. Denne Frelseren som vårt håp hviler på er en Frelser som Gud har godkjent. Han er innenfor forhenget.

   Ankeret har gått innenfor forhenget, det vil si inn i det aller helligste. Faderen undersøkte Frelserens verk og fant det feilfritt. Og som et tegn på Hans velbehag mottok Han Ham innenfor forhenget og satte Ham ved sin høyre hånd i all makt og herlighet. Å, hvor stor er ikke trøsten her!

   Vårt anker er ikke festet på en løs og skiftende sand, men i Faders barm. Det er "skjult i Gud" (Kol. 3:3). Et sikkert anker og en fast grunn det er festet i! Hvilken storm kan dra det løs fra sin fortøyning? Å, min sjel, hold fast ved dette anker, og hverken jord eller helvete kan flytte deg fra din sikre plass på himmelens kyst! Sannelig er fartøyet verdiløst, mitt fartøy med all sin frakt er verdiløst, men likevel er det trygt! "Og de gledet seg over at de (bølgene) la seg; og han førte dem til den havn de ønsket" (Sal. 107:30).

"Mitt anker ligger innenfor forhenget,

ingen vind kan få det til å slippe.

Det ligger hvor du er, Herre,

og dit vi skal komme".

   Stakkars synder, natten er nær, og tilstanden til sjø og land er veldig dyster. Havet og dets bølger brøler. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike; for himmelens krefter skal rokkes (Luk. 21:26).

   Den storm som Menneskesønnen skal sende over jorden, når Hans herold kommer, er klar til å briste frem. For tiden er det en uhyggelig stillhet, - den stillhet som går foran et tordenvær. Tenker du å flykte? Er ditt håp at stormen vil stilne til slutt? Akk! akk! Det vil aldri skje, for den levende Gud vil aldri dø.

   Er det ditt håp at du kanskje driver i land på himlens bredder, selv om du ikke styrt i den retningen? Også dette er forgjeves; for denne stormen er sendt ut for å drive fartøy til helvete. Håper du at du kan overleve stormen, fordi du ikke er så tungt lastet med synd som andre? Å! men det er også sant at synden tiltrekker lynet, og et slag av denne torden vil lage vei for den rivende flommen. Å, flykt til håpet som er satt foran deg! Flykt fra den kommende vrede! Ankre på den beskyttende kyst! Hvil på den Frelser som hviler i Faders barm! Gå ved Kristus tilbake til Gud; og den synder som vender tilbake, vil være velkommen til Faderens barm med den samme hjertelige velkomst som møtte den hjemvendte Frelser!

oOo