Nytt Liv!
Av Horatius Bonar 1808-1889Luthers
omvendelse
"Han rakte sin hånd ut fra det høye, han grep meg; han
drog meg opp av store vann" (Sal. 18:17)
Luther,
kirkens
store reformator fra pavemakten, ble født av fattige foreldre i Tyskland
året 1483. Da han var 18 år gammel begynte han å studere ved en av høgskolene;
men det ble ikke før han var tjue år at han første gang så en bibel.
Etter at han hadde studert i to år, var han en dag i biblioteket ved
høgskolen, der han bladde i bok etter bok for å lese navnene på deres
forfattere. Til slutt kom han til en som fikk hele hans oppmerksomhet.
Det var en Bibel. Med lidenskap og glede leste han side etter side,
og bok etter bok. "Åh", tenkte han, "om Gud bare ville
gi meg selv en slik bok". Han kom snart tilbake til biblioteket
og leste igjen og igjen disse fantastiske sidene i denne nyfunnede bok. Et dypt inntrykk fra denne dag forble i hans
sjel. Men han kjente fortsatt ikke noe til evangeliet om Kristus. Noen tid etter dette ble han
munk. Han trodde han dermed kunne skille seg fra verden. Han visste
ikke da at det var mer ondskap blant munkene enn i verden. Men i klosteret fant han en bibel!
Den var fastgjort med en lenke på en bestemt plass, slik at han ikke
kunne bære den med seg for å studere den i hemmelighet. Men hver dag
kom han til denne Bibel for å lese de evige livs ord. Først var den mørk og lukket
for ham, for han forsto ikke dens innhold. Den ble ikke bare en fastlenket,
men en forseglet bok for ham. Likevel fortsatte han å studere den med
største iver, og meditere på den natt og dag. "Herrens ord var dyrt i de dager". Den ble veldig dyrebar for Luthers
engstelige sjel. Men likevel følte han seg elendig. Han følte at han
var en synder, og visste ikke hvordan han skulle bli tilgitt. Hans sjel
var like mye i lenker som den Bibel han leste. Enda visste han ikke
om friheten i evangeliet. Han kjente ikke kraften fra Jesu blod, og
han forsto heller ikke at Gud i sin kjærlighet ga tilgivelsen fritt. En av vennene hans forteller
at han ofte den gang var i store frykt når han tenkte på Guds vrede
mot all synd. Om og om igjen tok en dyp angst tak i hans sjel, og det
virket som om den ville synke under dette. Ved en anledning samtalte
han med en venn om Gud. Ikke før hadde samtalen endt, så slo de sannhetene
de hadde snakket om, med forferdelig kraft inn i Luthers forvirrede
sjel. Han forlot rommet og søkte et annet rom for å få utslag for de
følelsene i sitt sprengte hjerte. Han kastet seg på sengen og ba høyt
i smerte, men han igjen og igjen repeterte disse ordene fra apostelen:
"Gud har overgitt
dem alle til ulydighet for at han kunne miskunne seg over dem alle" (Rom. 11:32). Leser!
Har du noen gang følt på hva synd er? Har du noen gang kjent hva Guds
lov er? Husker du at syndens lønn er døden? Har du vurdert hvor fryktelig
det er å falle i hendene på den levende Gud? Luther prøvde på å gjøre seg
hellig. Han fastet i dagevis. Han stengte seg inne alene i sin kalde
celle. Han lå mange netter, noen ganger i ukevis uten søvn. Han leste,
han studerte, han ba, han gråt, han våket, han strevde, men alt forgjeves.
Han fan tut at han var så langt fra hellighet og fred som det gikk an.
Hvis noen kunne ha mottatt himmelen ved eget verk, ville Luther ha greid
det. For de som var rundt ham, virket han som den helligste mannen de
kjente. Men lyset fra loven viste ham at innvendig var han ussel. Hans
sjel ropte etter hvile, men han fant den ikke, for han søkte den ikke
på Guds måte, men på sin egen. Han ville være sikker på at hans synder
ble tilgitt, for han visste at han ikke kunne få fred før det var skjedd.
Men hans frykt bare økte, og han visste ikke hva han skulle gjøre, eller
hvilken vei han skulle vende seg. Han så at alt han tenkte og gjorde
var synd. Hvordan kunne han hvile før han visste at alt dette ble tilgitt?
Hans venner fortalte ham at han måtte gjøre gode gjerninger, og det
ville tilfredsstille Guds rettferdighet. Elendige trøstere! "Hvilke gode gjerninger",
sa han, "kan komme ut av et hjerte som mitt. Hvordan kan jeg med
slike gjerninger stå for en hellig dommer". Frykten fra den fryktelige loven
omkretset ham og brant I hans sjel. Hans "hånd var utrakt
om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la seg trøste" (Sal. 77:3). Han så intet annet i Gud enn
en vred dommer. Han hadde ennå ikke lært rikdommen i Jesu Kristi nåde. Til sist sa helsen stopp. "Et
nedslått mot - hvem kan bære det" (Ordsp. 18:14)? Han visnet bort. Han ble tynn
og blek. Hans øyne, som var merkelig lyse, var ville av fortvilelse,
og døden virket svært nær. I denne tilstand fikk han besøk av en gammel
prest med navn Staupitz. Han syns synd på den døende munken, og enda mer
da han ble fortalt årsaken til lidelsen, for han hadde selv gått gjennom
den samme konflikten. Men han hadde funnet fred i sin sjel hos Kristus,
og var derfor godt rustet til å gi Luther råd. "Det er forgjeves",
sa Luther til ham, "at jeg gir løfter til Gud, for synden er alltid
for sterk for meg". "Å, min venn", sa Staupitz, "jeg har ofte gitt slike løfter selv, men jeg
kan aldri holde dem. Derfor gir jeg ikke løfter mer, for hvis Gud ikke
vil være barmhjertig mot meg for Kristi skyld, kan jeg aldri stå for
Ham med alle mine løfter og gjerninger". Luther fortalte ham all sin frykt.
Han talte om Guds rettferdighet, Guds hellighet*, og Guds suverene majestet.
Hvordan kunne han stå for en slik Gud? "Hvorfor", sa hans
gamle venn, "forstyrrer du deg med disse tankene? Se til Jesu sår
og det blod som Han har utgytt for deg. Det er der du ser Guds nåde.
Kast deg i Frelserens armer. Stol på Ham - i den rettferdighet Han skaffet
ved sitt liv, i det forsonende offer av Hans død. Ikke dra deg bort
fra Ham. Gud er ikke imot deg, det er bare du som holder deg borte fra
Gud. Lytt til Guds Sønn. Han
ble menneske for å forsikre deg om den guddommelige nåde". Likevel var Luther mørk til sinns.
Han trodde at han ikke hadde angret riktig og spurte: "Hvordan
tør jeg tro på Guds nåde så lenge det ikke er noen ekte omvendelse hos
meg? Jeg må bli forandret før Han kan motta meg". Han ble fortalt at det ikke kunne
bli noen ekte omvendelse så lenge et menneske frykter Gud som en streng
dommer. "Det er", sa hans venn, "ingen annen sann omvendelse
enn den som begynner med Guds kjærlighet og rettferdighet. Det som noen
ønsker å være enden på omvendelsen, er bare begynnelsen. Hvis du ønsker
å bli virkelig omvendt, så må du ikke prøve disse botsøvelser. Elsk
Ham som først har elsket deg". Luther lytter og blir glad. Dagen
bryter, - nytt lys går inn. "Ja," sa han, "det er Jesus
Kristus som trøster meg så herlig i disse deilige og helbredende ord".
For å få en sann omvendelse må vi først elske Gud! Han hadde aldri hørt
dette før. Han brukte denne sannhet som sin guide, og gikk til Skriften.
Han dro fram alle avsnitt som talte om anger og omvendelse; og de to
ord som tidligere ga ham frykt, ble nå dyrebare og deilige for ham.
De avsnitt som før brukte å skremme ham, "syntes
nå å komme til meg fra alle sider, smile, springe fram og leke rundt
meg. Tidligere prøvde jeg å elske Gud, men det ble bare av egen kraft.
Og intet var så bittert for meg som det med anger. Nå er intet mer behagelig.
Å, hvor velsignet er ikke alle Guds bud, når vi ikke bare leser dem
i Skriften, men i Frelserens dyrebare sår". Dermed lærte han at
vi ikke blir tilgitt fordi vi elsker Gud, men vi elsker Gud fordi vi
er tilgitt. Vi kan ikke omvende oss, og vi kan ikke elske, før vi har
kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. "I dette er kjærligheten,
ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn
til soning for våre synder" (1. Joh. 4:10) Trette
sjel, du som prøver å omvende deg, og prøver å elske Gud for at Han
kan elske og tilgi deg, se på Luther og lær den mye bedre veg! Det er
Guds frie kjærlighet som smelter i hjertet - det fyller øynene med tårer
- det får sjelen til å elske Ham igjen! Skjelvende syndere, hør dette
å bli glad. Uansvarlige
syndere, hør dette og vend om! Likevel kom Luthers mørke tider
tilbake. Hans synder trykke igjen hans sjel og skjulte Guds ansikt.
"Å, min synd min synd, min synd"! ropte han en dag til sin
gamle venn. "Hva vil du da"? spurte
Staupitz. "Ønsker du at synden din ikke
var ekte? Husk at hvis du bare har en tenkt synd, må du være fornøyd
med en tenkt Frelser. Men lær at Jesus Kristus er en Frelser for de
som er ekte og store syndere, og som kun fortjener fullstendig fordømmelse".
"Se på Kristi sår", sa han ved en annen anledning, "og
du vil tydelig kunne se lyset fra Guds hensikt mot menneskene. Vi kan
ikke forstå Gud uten ved Kristus". Hvor sant! Det er først når
vi opplever at vi er ekte syndere, at vi priser en ekte Frelser, - som
virkelig "ga sin sjel til syndoffer". Det er bare når vi ser at synden
kommer mellom oss og Gud at vi finner hvor dyrebar Han er som "tar
bort synd ved sitt offer". Det er når vi ser Jesu ansikt
at vi ser den sanne Gud. Det er når vi lærer om Faderens kjærlighet
at vi lærer om Sønnens kjærlighet. Men Luthers fred ga seg igjen,
og hans frykt kom tilbake. Han ble syk og ført ned til dødsrikets porter.
Frykten tok igjen voldsomt tak i ham for døden virket så dyster. Det
var fryktelig å møte en hellig Gud! En gammel munk besøkte ham mens
han lå syk, og i ham ga Gud ham en annen trøster og veileder. Sittende
på sengen hans gjentok han denne trossetningen mange ganger: "Jeg
tror på syndenes forlatelse". Disse enkle og vakre ordene var som
balsam for Luthers sjel. "Jeg tror," sa han til seg selv,
"på syndenes forlatelse". "Å hør," sa den gamle
mannen, "vi skal ikke bare tro at det er tilgivelse for David eller
Peter. Guds mening er at vi skal tro at det er tilgivelse for våre egne
synder". Luthers ånd ble gjenopplivet. På denne klippen fant han
et tilstrekkelig hvilested, og hans sjel gledet seg i Guds tilgivende
kjærlighet. I troen på Jesu navn, fant han velsignelsene over de mennesker
hvis overtredelse er forlatt, og hvis synd er dekket. Han så seg, på
en gang fullstendig tilgitt, - på en gang helt forsont. I ett av sine brev refererer
han til kampen som hadde skjedd i hans sjel. Den var lang, og besto
av mange deler. Det var kampen om en sjel som forsøkte å bli kvitt sin
synd -grov etter lys, - strid imot Gud. "Jeg hadde i sannhet",
sier han, "et spesielt sterkt ønske om å forstå Romerbrevet. Det
som gjorde at jeg ikke forsto det var ett eneste uttrykk: "Guds
rettferdighet I Rom. 1:17. Mot denne rettferdighet, slik jeg forstod
det, hadde jeg en stor aversjon. Jeg trodde det betydde Guds karakter
som den rettferdige dommer. Men selv om jeg som munk hadde
levd et uklanderlig liv, så jeg meg selv som en stor synder for Gud,
og jeg våget ikke tenke på å kunne tilfredsstille Ham ved mine egne
gjerninger. På grunn av dette kunne jeg ikke elske denne rettferdige
og onde Gud, fordi Han straffer syndere. Jeg hatet Ham og var veldig
irritert på Ham. Jeg studerte den elskede Paulus, for å finne betydningen
av dette avsnittet, for jeg tørstet sterkt etter å forstå det. Jeg brukte
dag og natt på disse tankene, helt til Guds nåde viste meg hvordan ordene
er koblet sammen på følgende måte: Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet,
der det er skrevet: Den rettferdige, ved tro skal han leve*. Da jeg forsto denne forbindelsen, ble jeg kjent med den
sanne Guds rettferdighet, der den rettferdige lever, bare ved tro. Jeg
så at hva apostelens mening var: Evangeliet benytter seg av den rettferdighet
som er hos Gud. Hans nåde og barmhjertighet gjør oss rettferdige gjennom
troen. Da følte jeg umiddelbart som om jeg ble født på nytt, og fant
en åpen dør inn i selve paradiset. Den dyrebare, hellige Skrift viste
øyeblikkelig også noe annet for meg. Jeg løp leste hurtig gjennom hele
Bibelen, og samlet alt det som sto om temaet. Så like mye som jeg før
hadde hatet uttrykket "Guds rettferdighet", begynte jeg nå
inderlig og sterkt å betrakte det som mitt elskede og mest behagelige
ord i Skriften. Og dette avsnittet ble selve porten til himmelen for
meg". Dermed fant hans trette sjel
hvile. Han ble nå som et fartøy som har nådd sin havn. Ingen storm kan
nå eller skade det. Han ble som duen i fjellets klipper. Han ble som
den som hadde nådd fram til tilfluktsstaden. Han fant seg trygg og i
hvile. Herren, hans rettferdighet ble hans sang og hans glede. Det var
det han så i Kristus som ga ham håp og tillit til Gud, ikke det han
så i seg selv. Det var det han visste om Kristus og Hans rettferdighet,
som tok bort all frykt og fylte hans sjel med fred. Han trodde og ble
tilgitt. Han
regnet det heller ikke som feil å anta at han hadde en tilgitt sjel.
Han hadde bade sin ære og glede i dette. Han regnet det som en av de
mest grove av alle synder å tvile på det. Han så at evangeliets hensikt
var å gi oss tilgivelse, og forsikre oss om dette. Han så at når vi
virkelig tror på evangeliet, så er tilgivelsen helt og sikkert vår,
som om vi allerede var i himmelen. Dette
var selve livet i Luthers sjel. Det var på grunn av Kristus han ble
så dristig i hele sitt videre liv. Han ble forsikret av Guds nåde, og
det tok bort all frykt for mennesket. Det var en tekst fra Skriften
som synes å ha vært sterkt velsignet for ham. Det var veldig ofte i
hans sinn under hans mange kamper. Det var teksten Paulus siterte fra
Habakkuk (2:4), for å bevise at vi blir rettferdiggjort av tro alene:
"Den rettferdige skal leve ved sin tro". - En gang ble han sendt på forretningsreise
til Roma. Han hadde trodd at gode gjerninger gjort i Roma var bedre,
og ga mer fortjeneste enn de som ble gjort noe annet sted. Han ble fortalt
at hvis han ville krype på sine knær opp en veldig lang trapp, kalt
Pilates trappen, ville han skaffe seg en stor fortjeneste. Med stort
alvor satte han seg fore å gjøre denne ulykkelige botsøvelse. Mens han
krøp opp trappene, trodde han at han hørte en tordnende stemme som høyt
sa ham: "Den rettferdige skal leve ved sin tro". Straks reiste han seg,
og stoppet midt i klatringen. Ordene gikk inn i hans sjel som en stemme
fra Gud, som irettesatte ham for hans dårskap. Fylt av skam forlot han
øyeblikkelig stedet. Han så at det ikke var av sine gjerninger han ble
frelst, langt mindre av slike som dette. "Ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn,
frelste han oss". En annen gang skulle han holde
foredrag om guddommelighet. Etter å ha fortolket salmene kom han til
Romerbrevet. Han fikk stor glede av å studere dette. Han pleide å sitte
stille i cella mange timer med Bibelen åpen foran seg, mens han mediterte
på dette brev. Spesielt Rom. 1:17 var han svært opptatt av og det fylte
alle hans tanker. "Den rettferdige skal leve av tro." Her så han at dette var et helt
annet liv enn det man generelt hadde, og at dette livet var en frukt
av troen. Midt i mye mørke var disse enkle ordene "en lampe for
hans føtter og et lys på hans vei". Klart lys kom snart tilbake
i hans sjel, og ved ham kom de lyse strålene fra evangeliet og velsignet
Europas nasjoner. Luthers omvendelse ble til reformasjonens begynnelse.
1.
Loven sier gjør dette, og allikevel vil det aldri bli gjort. Men nåden
sier tro på Ham, og se, det er allerede gjort! 2.
Vår natur vil føle, og være sikker før den tror, men nåden vil tro før
det føles noe. 3.
Det er umulig for mennesker å være kristne uten å eie Kristus. For hvis
de eier Kristus, eier de alt som er i Kristus. Det som gir fred i samvittigheten
er å tro at våre synder ikke mer er våre, men Kristi. Gud har lagt alle
sammen på Ham, og gir all Kristi rettferdighet til oss. Kristus legger
sin hånd på oss, og vi blir helbredet. Han kaster sin kappe over oss,
og vi er kledd. For han er vår herlige Frelser velsignet for alltid. 4.
I mitt hjerte regjerer Kristus alene! Bare Han er begynnelsen, midten
og slutten av mine tanker dag og natt. 5.
Den som tviler på Guds nåde, synder like mye som den som stoler på sine
egne gjerninger. 6.
Lær å kjenne Kristus og Ham korsfestet. Lær å fortvile over deg selv
og syng for Ham en sang som denne: "Herre Jesus, du er min rettferdighet,
og jeg er din synd. Du har tatt på deg det som er mitt, og du har gitt
meg det som er ditt. Du har tatt på deg det du ikke var, og gitt meg
det jeg ikke var. 7.
For å bli rettferdiggjort skal vi ikke gjøre noe, men bare motta skatten
som er Kristus, og gripe tak i Ham i våre hjerter ved troen, selv om
vi føler oss aldri så fulle av synd. 8.
Jeg har brukt mange ord for å forklare at de kristne må forsikre seg
om at de har nåde hos Gud. Dette har jeg gjort for at vi kan lære å
kaste ut den djevelske tanken fra hele pavedømmet, at menneskene skal
være i tvil om Guds store nåde. Hvis pavedømmet mening blir mottatt,
tjener Kristus ingen ting. Denne grusomme læren om tvil på Guds nåde,
går er mer grusom enn alt annet. 9.
Hva! Skal vi da ikke gjøre noe? Skal vi ikke arbeide for å skaffe oss
denne rettferdigheten? Jeg svarer nei, ingen ting i det hele tatt. For
dette er en fullkommen rettferdighet: Ikke gjøre noe, høre noe, ikke
vite noe av loven eller av gjerninger. Men bare å vite og tro at Kristus
er gått til Faderen. Og selv om vi ikke ser det, så sitter Han i himmelen,
ved Faderens høyre hånd, ikke som en dommer, men gitt oss av Gud, til
visdom, rettferdighet, hellighet og frelse. 10. Moses med sin lov er hard og krevende. Han krever at vi skal arbeide
og gi. På den annen side gir evangeliet fritt, og krever ikke noe annet
enn å holde ut våre hender og ta det som gis oss. 11. Dette må vi lære: At tilgivelsen for synder, Kristus og Den Hellige
Ånd, gis oss fritt ved høre til tro alene, (Gal. 3,2), til tross for
våre fryktelige synder og verdiløshet. 12. Et menneske blir en kristen, ikke ved å arbeide, men ved å vite.
Derfor må den som vil bli rettferdig først trene seg i å lære evangeliet. 13. Alt vi gjør, det vil si alle våre forsøk på å kjenne og gripe
Gud, hindrer Guds verk i oss. 14. Troen er intet annet enn hjertets sannhet. Det vil si en sann
og riktig mening i et hjerte som har med Gud å gjøre. Sannheten er derfor
troen selv som dømmer rett om Gud, nemlig at Gud ikke ser våre gjerninger
og rettferdighet. For vi er urene. Men at Han er barmhjertig med oss,
ser på oss, aksepterer oss, rettferdiggjør og frelser oss, når vi tror
på hans Sønn som Han har sendt til å være offer for verdens synder.
Dette er den sanne oppfatning av Gud, og er intet annet enn troen selv.
Jeg kan hverken forstå eller være helt trygg på grunn av min mottagelse
Guds nåde for Kristi skyld, men jeg hører om det i evangeliet, og jeg
eier det ved troen. 15. Jeg er overbevist om at dommens dag sannelig ikke er langt unna.
Ja, det vil ikke gå mange år før Guds ord vil minke og bli mørkt, selv
om Guds sanne hyrder og tjenere vil motsatt. Røsten skal snart bli hørt:
Se, brudgommen kommer. Gud hverken kan eller vil lide for denne verden
mye lenger, men må slå den med dommen fra vredens dag, og straffe forkastelsen
av Hans Ord. oOo |