Tilbake
Av Horatius
Bonar 1808-1889
KORSETS
BUDSKAP
Døden
på korset har alltid mer enn noen annen dødsmåte vært ansett som en
skammelig død. Ilden, sverdet, øksen, steinen og giften har i tur
og orden vært brukt av loven som henrettelsesmetode, men i mange tilfelle
har det vært noe ærefullt forbundet med disse midler. Døden er ikke
blitt betraktet som noe skammelig eller som en forbannelse når de
er blitt benyttet. Men slik er det ikke med korset. Offeret på korset,
som nakent og sønderbrutt og under angst er blitt naglet fast til
det grove treet til massenes beskuelse, er alltid blitt betraktet
som et eksempel på et vanæret og degradert menneske, en som en heller
bør håne enn å synes synd på.
Det
var slik både hos jøder og hedninger, det var noe ondt en forbandt
med korset, intet godt, forbannelse, ikke velsignelse. I menneskenes
tanker og symboler har korset stått der som det vanærende, det svake,
det elendige. Gud hadde tillatt at denne forestilling skulle rotfeste
seg overalt for at et skammens sted, lavere enn alle andre, skulle
beredes for den store utstøtte fra mennesker og Gud, dømt uverdig
til å dø innenfor den hellige bys porter.
Ikke
før fire tusen år var gått begynte det å spørres at korset ikke var
det menneskene trodde det var, stedet for forbannelse og skam, men
i stedet et kraftens og ærens sted, livets og velsignelsens sted.
Det var da den forbausede verden plutselig fikk høre følgende frimodige
bekjennelse: "Men
det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn Jesu Kristi kors."
Greker
og romer, jøde og hedning, fyrste, prest, filosof, rabbiner, stoiker,
epikureer, skyter, trell og fri, nord, sør, øst og vest så på hverandre
med foraktelig utålmodighet. De var oppbrakte over frekkheten hos
noen få jøder som på denne måte trosset den alminnelige opinion av
både nasjoner og tidsaldre og gikk til angrep på jordens tros- og
vantroslærer med dette korset som sitt eneste sverd. Med dette korset
som sin eneste hammer slo de ned avgudene, og med dette kors som sin
eneste brekkstang satte de seg fore å snu verden opp ned.
Fra
denne dag ble korset en kraft på jorden. En kraft som gikk fram som
lyset, lydløst og likevel uimotståelig. Det slo ned alle religioner,
alle avguder og alle alter på samme måte. Det skånte verken overtro
eller filosofi. Det smigret ikke presteskapet og bøyde seg heller
ikke for statsmannskunst. Det tolererte ingen villfarelse og vegret
seg likevel for å dra sverdet for sannheten. Det var en overmenneskelig
kraft, en Guds kraft til frelse.
Denne
kraften er der fremdeles. I sin hemmelighetsfullhet, sin taushet og
sin innflytelse er den der. Korset er ikke blitt gammeldags. Korsets
forkynnelse har ikke mistet sin kraft. Det er mennesker iblant oss
som vil overbevise oss om at korset er for gammeldags og umoderne,
at det er blitt tæret og ikke æret av tiden, at mengden ved Golgata
bare stanset opp for å se på en vanlig martyrscene, at den tomme graven
bare er en vanlig hebraisk grav, at framtidens og fortidens Kristus
er svært forskjellige. Men dette får oss ikke til å vakle. Det bare
fører oss til å omfavne korset enda mer inderlig og studere det enda
mer dyptgående, ettersom det gir uttrykk for et evangelium som er
både Guds visdom og Guds kraft.
Likevel
er korset ikke uten hemmeligheter, eller om en vil uttrykke det menneskelig,
uten gåter og motsigelser. Det opplyser, men det formørker også. Det
klargjør, men likevel forvirrer det. Det skaper spørsmål, men likevel
vegrer det seg for å besvare alle spørsmål som kommer opp. Det løser
vanskeligheter, men det skaper slike også. Det åpner og det lukker.
Når det åpner opp, så er det ingen som kan lukke til, og når det stenger,
så er det ingen som kan åpne. Det er liv og død. Det er ære, men også
vanære. Det er visdom og det er dårskap. Det er både vinning og tap,
benådning og dom, styrke og svakhet, glede og sorg, kjærlighet og
hat, medisin og gift, håp og fortvilelse. Det er lov og likevel frigjørelse
fra lov. Det er Kristi ydmykelse, og likevel er det hans opphøyelse.
Det er Satans seier og også Satans nederlag. Det er himmelens port,
men også helvetes.
La
oss se på korset som den guddommelige proklamasjon og fortolkningen
av det som hører Gud til. Det er nøkkelen til hans karakter, hans
ord, hans veier og hans hensikter. Det er ledetråden i labyrinten
i verdens og menighetens historie.
Det avslører
mennesket.
Ved
korset bringer Gud fram i lyset det som finnes i et menneskes indre.
I korset har mennesket talt ut. Her har det avslørt seg selv og avlagt
en ubevisst bekjennelse av sin innstilling særlig med hensyn til Gud
- til hans person, hans autoritet, hans karakter, hans lov og hans
kjærlighet.
Skjønt
"Guds besluttede råd og forutviten" (Ap. gj. 2, 23) var
med i den forferdelige handlingen, så var det likevel mennesket som
reiste korset og naglet Guds Sønn til det. Gud gav tillatelse til
at de fikk gi utløp for hjertets følelser, og menneskene åpenbarte
sitt hat mot Gud og mot hans Sønn som kom i menneskers lignelse. Med
tanke på at døden på korset var den grusomste av alle dødsmåter, anså
mennesket at det var mest passende for Gud å lide døden på det. På
den måten er det naturlige hjertets fiendskap mot Gud blitt avslørt,
og mennesket bekjenner ikke bare offentlig at det hater Gud, men beflitter
seg også på å vise intensiteten i sitt hat. Det roser seg av sin skam
og roper høylytt: "Korsfest! Korsfest!"
Korset
viste således hva som bodde i mennesket. Det drog den religiøse masken
bort fra ansiktet og blottet en sjel som fløt over av helvetes ondskap.
Du
sier: "Jeg hater ikke Gud, jeg er kanskje likegyldig overfor
ham, men jeg hater ham ikke." Hva betyr så korset? Kjærlighet,
hat, likegyldighet -hva? Krever kjærligheten at den en elsker skal
dø? Korsfester likegydigheten sitt objekt? Se på dine hender! Er de
ikke røde av blod? Hvis blod er det? Guds egen Sønns blod! Nei,
det var verken kjærlighet eller likegyldighet som utgjød dette blod.
Det var hat som gjorde det, fiendskap fra det kjødelige sinn.
Du
sier at jeg ikke har noen rett til å dømme deg.
Jeg
dømmer deg ikke. Det er korset som dømmer deg, og jeg ber deg å dømme
deg selv i dets lys. Det er korset som avslører dine hensikter og
åpenbarer ditt hjertes tanker og råd. Å, hvilken avsløring! Mennesket
hater Gud og hater mest når Gud elsker mest. Mennesket handlet som
en djevel og stilte seg på djevelens side mot Gud.
"Hva
har jeg å gjøre med korset, og hvilken rett har du til å identifisere
meg med dem som foretok korsfestelsen?", spør du. "Det var
Pilatus som gjorde det, Kaifas, jødene og romerne, men ikke jeg."
Jo, du gjorde det. Du gjorde det gjennom dine representanter
- den siviliserte romeren og den religiøse jøden, og før du går ut
fra dem som korsfestet Jesus, skiller deg fra dem og protesterer mot
denne handling, så er du skyldig i dette blod.
"Men
hvordan skal jeg skille meg fra dem som korsfestet Kristus og protestere
mot denne forbrytelse?"
Ved
å tro på denne korsfestedes navn! All vantro er en godkjenning
av forbrytelsen, en identifiserer seg selv med morderne. Tro er menneskets
protest mot korsfestelsen. Når en tror, identifiserer en seg ikke
bare med den korsfestedes venner og disipler, men også med den korsfestede
selv.
Korset
er således den offentlige deklarasjonen av menneskets hat mot Gud
og av menneskets forkastelse av hans Sønn, samt menneskets åpne tilkjennegivelse
av sin tro, at en ikke trenger noen frelser. Om noen vil fornekte
menneskehetens fordervelse og snakke om slektens naturlige godhet,
så vil jeg spørre:
"Hva
betyr korset? Hva åpenbarer og avslører det? Hat eller kjærlighet?
Godt eller ondt?"
I
denne forkastelse av Guds Sønn kan vi dessuten se hvor lavt mennesket
vurderer ham. I tretti år var han blitt hånet og forkastet. Han ble
solgt for tretti sølvpenger, og en røver ble foretrukket i hans sted,
men ved korset ble det enda tydeligere hvorledes de vurderte ham.
Her ser vi hvordan mennesket undervurderte hans person, hans liv,
hans blod, hans ord, ja, hele hans oppdrag fra Faderen.
"Hva
mener dere om Kristus?" var Guds spørsmål.
Mennesket
svar var: "Korset."
Er
ikke dette like tydelig som det er forferdelig?
Akkurat
som korset åpenbarer menneskets fordervelse, så åpenbarer det også
dets dårskap. Menneskets fordømmelse av ham som eide Guds velbehag,
viser dette. Da korset ble reist, viste dette seg i enda sterkere
grad. Som om mennesket kunne gjøre Jahve til intet og befri jorden
fra ham som hadde kommet for å gjøre hans vilje! Menneskets forsøk
på å dra skam over herlighetens Herre ligner et barns anstrengelser
for å lage flekker på solen eller fjerne den. Både selve reisningen
av korset og menneskets forkastelse av det evangelium som skapes her
åpenbarer dårskapen. Mennesket ser ingen visdom i dette, bare dårskap,
og når en bare ser dårskap i korset, så er dette et avgjørende bevis
på ens egen dårskap. Mennesket støter seg mot anstøtssteinen. Korsets
budskap blir til forargelse og en dårskap.
Min
venn, hva betyr dette kors for deg? Er det dårskap eller visdom? Ser
du hva det åpenbarer om frelsens vei, den høyeste visdom så vel som
den høyeste kraft og kjærlighet? Har korset fått avsløre hva som bor
i ditt eget hjerte - mørke og ondskap? Har du godtatt dets
framstilling av din karakter, og har du tatt imot det som frelse for
den fortapte - forsoningstegnet mellom deg og Gud.
Det åpenbarer
hvordan Gud er.
At
"Ordet ble kjød" er en velsignet sannhet, og den bringer
oss nåde. Men inkarnasjonen er ikke hele Bibelen, nei, ikke halvparten
av den. Det er ikke ved Betlehem, men på Golgata vi får den fulle
åpenbaringen av Guds karakter. "Et barn er oss født" er
morgengryet. "Det er fullbrakt" er middagshøyden. Korset
utfører og fullbyrder det som krybben begynte.
Korset
åpenbarer ham som nådens Gud. Det er kjærlighet, fri kjærlighet, som
stråler fram i sin fylde her. "På det kjenner vi kjærligheten
at han satte sitt liv til for oss" (1. Joh. 3, 16). Her er det
den barmhjertige og nådige Gud, han som er stor i mildhet og trofasthet,
åpenbarer seg. Ingen annen åpenbaring av oppriktigheten i den guddommelige
kjærlighet kan sidestilles med korset. Det er en kjærlighet som er
sterkere enn skam, lidelse og død. Det er en umålelig og uutslukkelig
kjærlighet. Sannelig: Gud er kjærlighet!
Under
sine behandlinger av Guds Sønn satte mennesket denne kjærlighet på
prøve. På Golgata stiltes den på sin største prøve, men den bestod
den til fullkommenhet. Prøven medførte bare at den flyter enda rikere
og gir nye anledninger til å åpenbare sin rikdom.
Men
det er også rettferdighet her. Den Gud som ikke sparte sin egen Sønn,
er en rettferdig Gud som elsker rettferdighet og som ikke lar dem
bli ustraffet som synder imot ham.
Vi
lærer å kjenne Guds rettferdighet på mange måter. Vi lærer den å kjenne
ved hans handlemåte i rettferdighet med slike som ikke har falt. Vi
lærer den å kjenne mer fullstendig ved hans handlemåte mot synden
i vår falne verden, men vi lærer den å kjenne best av alt gjennom
hans handlemåte mot begge disse kategorier på en gang og i samme person,
i Jesu Kristi offerdød. Der bærer nemlig Guds rettferdige Sønn menneskenes
urettferdighet.
Hvordan
kan Gud både lønne og straffe på samme tid? Hvordan kan han lønne
den rettferdige og samtidig straffe de urettferdiges stedfortreder.
Noen tenker kanskje at rettferdigheten vil handle mildt med synden
når den er blitt lagt på en som er så rettferdig som Kristus, og at
den kan bli elsket for hans rettferdighets skyld.
Nei,
slik er det ikke. Her gis det ingen plass for noe prinsipp om at synd
er mindre synd eller mindre straffbar under slike omstendigheter.
Til og med når den blir lagt på den mest rettferdige og elskede av
alle, på den høyeste person i hele universet, så må den behandles
som synd og straffes like hardt som når den blir funnet hos en vanlig
synder. Det finnes ingen unntak.
Hvor
forferdelig er ikke Guds rettferdighet, slik den åpenbares i Kristi
kors! Hvor hellig, hvor fullkommen, hvor rettferdig er ikke den Gud
som gav oss sin egen Sønn! Hans kjærlighet er ikke svakhet, ikke et
utslag av snillhet, ikke sløv likegyldighet mot rett og urett. Det
er en rettferdig kjærlighet, og som sådan proklamerer korset den med
høy og utvetydig røst. Her sees alle de guddommelige fullkommenhetene
i en herlig harmoni, barmhjertighet og sannhet, nåde og rett, fullkommen
hellighet forent med fullkommen kjærlighet. En rettferdig dommer og
en rettferdig benådning. Rettferdighet, forlatelse og frelse møter
oss her.
Det tolker
loven.
Korset
sier at loven er hellig, rettferdig og god og at ikke en tøddel av
den skal forgå. Budskapet fra Golgata er at loven er fullkommen. Fra
Golgata lyder dette enda strengere enn fra Sinai. Lovens kraft, dens
gjengjeldelse, dens ukrenkelighet, dens majestet, den uforanderlige
strenghet - dette er korsets proklamasjoner.
Aldri
har det vært en mer fryktinngytende proklamasjon av loven og en mer
levende utleggelse enn den som kom fra Kristi kors. I de to røvernes
kors ser vi en deklarasjon av loven, men bare halvparten så tydelig
som i Guds rettferdige Sønns kors. Han som alltid har æret loven,
han er den som loven tvinger til å lide mest. At han under hele sitt
liv hadde hedret loven, syntes ikke å gjelde nå. Det så ikke ut til
å hjelpe ham når han nå skulle svare for synderen. Det var ingen oppmyking
av loven for hans vedkommende. Loven - ubarmhjertig, ubevegelig, hjelpeløs
- fordrer av ham den dobbelte skyld. Først oppfyllelsen av alle dens
forskrifter og siden utholdelse av dens straff, som om han ikke hadde
oppfylt en eneste av dens bestemmelser, men hadde brutt dem alle.
Slik
tolker Gud gjennom korset loven for oss og viser med guddommelig klarhet
hva den er og hva den kan gjøre. Det var loven som dømte Guds Sønn.
Det var loven som reiste korset og naglet syndebæreren fast til det.
Det var loven som hjemsøkte ham og slo ham med sykdom. Det var loven
som utgjøt hans uskyldige blod. Sannelig, blant alle de illustrasjoner
og tolkninger som loven har fått i verdens historie, er det ingen
lik denne.
Ved
korset gjør Gud til intet alle forsøk på å forstyrre, forsvake, forvanske
eller modifisere loven. Mennesket mener at den er for streng og for
rå og at Kristus kom for å mildne den og gi oss en frelse som er grunnet
på en mer moderat lov. Ved Kristi kors sier Gud: "Jeg tror
ikke det. Se korset og min Sønn som henger på det. Han bærer lovens
straff! Skulle jeg la ham gjøre dette om den hadde vært for streng?
Var han for nøye med å vandre i lydighet? Led han for mye?" Ved
korset protesterer Gud mot den forestilling at evangeliet bare er
loven, mildnet og oppmyket for å passe til vår falne tilstand. Han
proklamerer for oss et evangelium som er grunnlagt på en oppfylt,
uformildnet og uforanderlig lov.
Les
den guddommelige utleggelse av loven, slik den er gitt oss på korset,
og lær deg å forstå hva synd og rettferdighet er! Da mennesket reiste
korset, hånte det uten tvil både loven og synden, det forkastet Guds
kjærlighet så vel som Guds lov. Mennesket var lik Kain, han som forkastet
syndofferet og mente at han ikke behøvde det. Men Gud åpenbarte både
syndens virkelighet og dens gru for oss. Ved korset fordømte Gud synden
og viste hvor forskjellig han og mennesket bedømmer den. Det er intet
som slik kan overbevise og sønderknuse synderen som synet av korset.
Det er dette som fører mennesket ned i støvet, det framkaller sann
omvendelse og sorg over synden etter Guds sinn, det som loven alene
ikke kunne få til.
Det viser
hva synd er.
Ettersom
korset viser hva loven er, så må det også uvilkårlig vise hva synd
er. Det som tolker loven, må også avsløre synden. Korset tok opp de
ti bud, og på hvert eneste "du skal!" og "du skal ikke!"
kastet det et nytt og guddommelig lys, og det på en slik måte
at det forferdelige i syndens natur og dens ulike former ble åpenbart
som aldri før. Det var det vederstyggelige, det som Herren hater.
Det
var synd på jorden før Sinais torden vekket ørkenen og skaket Israels
leir, men den var skjult eller ble bare dunkelt sett. Akkurat som
en krigsrakett åpenbarer terrenget ved nattetid, så opplyste Sinais
ildskinn loven og avslørte synden.
Det
var synd på jorden før Kristus døde, men den var tross lyset fra Sinai
bare ufullstendig kjent. Akkurat som lynet fra himmelen, mer kraftig
og gjennomtrengende enn den fineste rakett, flammer over sletter og
daler ved midnattstid og lyser opp hele landskapet, slik åpenbarte
korsets himmelske herlighet med en skakende klarhet og fullstendig
nøyaktighet at synden er "overmåte syndig".
Korset
viser at synden er ingen bagatell, noe som Gud ikke bryr seg om. Forbannelsen
var ikke bare en trussel som Gud kunne avstå fra når det passet ham.
Korset viser at den sanne oppfatningen av synd ikke kan forandres
etter behag, at straffen over synd ikke er noe en kan regne med skjer
vilkårlig og at benådningen ikke er et uttrykk for guddommelig likegyldighet
overfor det onde. Det viser at synden ikke var noe foranderlig og
uvisst, men noe bestemt og virkelig, noe som Gud hater. Det viser
at syndens lønn er døden, at den sjel som synder må dø, at synden
og dens frukter og dens straff er virkeligheter, absolutte virkeligheter
som ikke forandres om selv himmel og jord forgår. Det viser at synd
er ikke bare ulykke eller sykdom, men skyld, og den må fram for dommeren
og få sin rettslige dom. Det åpenbarer alt dette når det viser oss
stedfortrederen korsfestet, den rettferdige som lider for de urettferdige.
Gud mildnet ikke noen av sine krav eller dempet sin vrede det minste,
ikke engang når det gjaldt hans egen elskede Sønn.
Korset
viser oss dessuten at syndens vesen er hat mot Gud og at mennesket
av naturen er en overtreder. Loven hadde bare fortalt oss halvdelen
av dette. Da den sa at "du skal elske Herren din Gud", så
pekte den på mangel på kjærlighet som synd, men det var også alt.
Korset går lenger enn dette og viser oss synden som fiendskap mot
Gud og mennesket som en som myrder herlighetens Herre.
Er
ikke dette en oppdagelse av syndens skjendighet som en aldri før har
kunnet forestille seg? Å, hvordan må mennesket være, når det kan hate,
fordømme, spotte og korsfeste Guds Sønn, han som kom til oss kledd
i kjærlighet og med frelsens drakt? Hvordan må ikke synden være når
herlighetens Herre for å forsone den måtte dø på korsets tre som en
utstøtt, en forbryter, en forbannelse for Gud og mennesker, for jord
og himmel!
Det tolker
evangeliet.
At
gode nyheter var på vei til oss, var klart helt fra den stund da Maria
hadde født sin førstefødte og var blitt fortalt at han skulle få navnet
Jesus. Men stedfortrederen hadde da bare begynt sin nådige virksomhet.
En etter en ble de gode nyhetene kunngjort, alt etter som han vandret
fram på vår jord og gjorde kjærlighetens gjerninger og talte kjærlighetens
ord. Men det er ikke før korset er reist, blodet utgytt og livet gitt
at vi helt kan forstå hva det kommer av at hans verk er så dyrebart
og at budskapet er et herlig evangelium.
Evangelium
betyr gode nyheter om en guddommelig syndebærer, om den død som førte
med seg evig liv til oss, om det blod som renser våre samvittigheter
fra døde gjerninger, om det blod som renser oss fra synd og som har
forsonet oss med Gud. På korset ble slangens hode knust. Det er gode
nyheter. Korset er svaret på ethvert spørsmål som er blitt reist av
lov og rettferdighet, av Gud eller av samvittigheten. Det er den rettferdige
og ærlige betaling på ethvert krav som kan bli stilt synderen, og
det er gode nyheter. Korset er det bestemte møtestedet for synderen
og Gud, der fredens budbærer tar plass og bønnfaller de villfarne
å vende om og leve. Det var der forsoningspakten ble beseglet, freden
ble opprettet, skylden betalt og løsepenger gitt. Er ikke dette gode
nyheter om en stor glede?
Det viser
oss tjenesten.
Vi
er gjenløst for at vi skal lyde Gud. Vi er blitt frigjort for at vi
skal tjene, men korset definerer tjenesten og viser oss dens natur.
Det er en tjeneste i kjærlighet og frihet, men likevel er det også
en tjeneste under spott, skam og lidelse.
Vi
er korsfestet med Kristus!
Dette
klarlegger vår stilling som hellige. Vi er korsfestede etterfølgere
av en korsfestet Herre. Ved Kristi kors er vi korsfestet for verden
og verden for oss. Men dessuten må vi ta vårt kors opp og bære det.
Det er ikke hans kors vi bærer. Ingen annen enn han selv kunne bære
det. Det er vårt eget kors, det som kaller oss til forsakelse, selvfornektelse
og fornektelse av denne verden. Det viser oss en vei med ydmykelser,
prøvelser, møye, svakhet og spott, en slik vei som vår Mester gikk.
Ja, det er vårt eget kors som vi må bære, men det er sannelig ikke
et som vi selv har laget i stand eller har funnet opp. Selvsøkte og
selvlagete kors er ikke av det gode.
Det
er et personlig kors for oss alle, og det er dette vi skal ta opp
og bære. Det er det korset som er seglet på vårt disippelskap, det
uforfalskede merke på ekte tjeneste. Det han bar for oss, kan ikke
bæres en gang til. Det kunne ikke bæres av noen annen enn han selv.
Men akkurat som han hadde et kors å bære for oss, så har vi et kors
å bære for ham og for hans legeme, som er menigheten.
La
oss da, når vi går inn i Kristi tjeneste, beregne omkostningene. La
oss ikke trekke oss unna korset når vi følger ham. Det var kjennetegnet
på hans tjeneste for oss, la oss da godta det som vårt i tjenesten
for ham.
For
verden er korset en dårskap og en anstøtsstein på to måter. Det gjør
at de som har tatt det opp, blir avskydd av andre og at det selv blir
gjenstand for avsky fra verden. Mens det således forener de hellige,
så skiller det dem fra verden. Det er det banner som de gamle samlet
seg omkring, og det var mot dette motstanderne sendte sine piler.
De
er nemlig fiender av Kristi kors og fiender av Kristus selv. Om dem
sier apostelen at slutten for dem blir fordervelse. Slik virker korset
både liv og død, både frelse og fortapelse. Det er både det gylne
spiret og den harde jernstaven. Her er hyrdens stav og hevnerens sverd.
Det er livets tre og velsignelsens kalk, men det er også begeret med
Guds strenge vredesvin.
Å,
du fiende av Kristi kors, besinn deg! Søk ikke tilflukt i en innbilt
nøytralitet ved å innprente deg selv at ettersom du ikke er en spotter
og motstander, så er du heller ingen fiende. Husk at det står skrevet
at den som ikke er med ham er imot ham og at den som vil være verdens
venn er Guds fiende. Dette kors skal bli et vitne mot deg på den dag
når den korsfestede vender tilbake som dommer og konge.
Det
er en gammel tradisjon fra den første kristentid som går ut på at
korset skulle bli et tegn på hans gjenkomst ved at det skulle vise
seg på himmelen som et uttrykk for at han kommer. Enten nå dette kommer
til å skje eller ei, så kommer korset den dagen til å bli et skrekkens
tegn for dets fiender. De ville ikke bli frelst ved det, og derfor
kommer de til å gå fortapt ved det. De ville ikke motta dets forlatelse,
og derfor må de bære dets fordømmelse. Kjærligheten, som så lenge
er blitt forkynt, skal bli vendt til vrede. Det herlige lys som strålte
ut fra det for å lyse dem inn i lysets rike, skal da bli til mørke.
Deres sol skal gå ned for aldri å gå opp igjen. Deres natt begynner
- den lange, evige natten som ikke har håp om noe morgengry og ingen
stjerne til å splitte mørket.